Boikott og kjærlighet

En kortversjon av dette innlegget ble publisert i Vårt Land 26.02.2014.

«Vi må sulte dem ut!» freste en Korsvei-deltaker da vi diskuterte boikott av Israel på stevnet i Seljord sommeren 2011. En aldeles avskyelig tanke etter mine begreper, men hun skal ha for å kalle en spade for en spade.

Når Norges KFUK–KFUM nå «oppfordrer til bred økonomisk boikott av Israel» er tonen en helt annen: «Dialogen fortsetter. Boikotten vår er en del av den» (kommentar 72). For en dialog. «Denne posisjonen virkeliggjøres i kjærlighet, både til israelere og palestinere» (kronikk 21.02.2014 og innlegg på Verdidebatt). Ingen har større kjærlighet enn den som boikotter Israel.

Denne harmoniserende dialog- og kjærlighetsretorikken er syltynn. Kjærligheten har et troverdighetsproblem når den sårer og krenker. Man spytter ikke sin samtalepartner i fjeset. Man trenger ikke være barnepsykolog for å forstå at man ikke tukter den man elsker. Man trenger ikke være homofil for å forstå hvor krenkende det kan være når noen kjærlighetsfullt formaner dem hvordan de (ikke) skal leve sitt liv. Man trenger ikke være israeler (eller historiker) for å forstå at boikott av Israel – og Israel alene – er et slag i ansiktet, ikke et uttrykk for dialog og kjærlighet. Man trenger ikke være spesielt følsom for å kjenne at Norges KFUK–KFUM markerer de to hundre år siden jødeparagrafen på særdeles smakløst vis.

Ved nærmere ettersyn viser det seg at den brede boikotten kanskje ikke er så bred likevel. KFUK–KFUM skal boikotte Hewlett Packard. Men hva med alle andre datamaskiner som inneholder Intel-prosessorer fra fabrikken i Kiryat Gat (bygget på ruinene av arabiske landsbyer som Israel ødela i 1949)? Hva med alle mobiltelefoner som er proppfulle av israelsk teknologi? Hva med medisinsk teknologi som kan redde liv? Skal det boikottes for alvor, eller skal dette være en behagelig og liksom-bred boikott?

KFUK–KFUM-ledelsens kjærlighetsretorikk er hul, boikottlisten er komfortabelt smal, og realitetsorienteringen synes mangelfull: De påstår at boikotten «vil føre til at de kreftene i Israel som ønsker en rettferdig fredsavtale får mer gjennomslagskraft». Det motsatte vil trolig være tilfelle. «Like overbevist er vi om at dersom Israel kommer med innrømmelser i forhandlingene som gjør en fredsavtale mulig, så vil sikkerhet, fred og rettferdighet bli mulig for alle i Israel og Palestina». Av erfaring vet vi at utsikter til en fredsavtale heller resulterer i økt terror, som i den korte perioden da Shimon Peres var statsminister i 1995–96. «Ekstremisme vil ikke ha noen grobunn dersom okkupasjonen og urettferdigheten opphører» (kommentar 72). Fantes det ikke terror før 1967? Og finnes det ingen andre årsaker til ekstremisme enn den israelske okkupasjonen?

Når noen spør hvorfor det blant alle fæle land og regimer i verden bare er Israel som skal boikottes, svarer KFUK–KFUM unnvikende at det «er ikke uaktuelt» å boikotte Marokko, Kina eller Saudi-Arabia. «Men nå har vi fokus på Israel og Palestina. Mest fordi det er her vi har hatt samarbeidspartnere veldig lenge» (kommentar 72). Skit i verden, boikott Israel!

Norges KFUK–KFUMs boikottkampanje mot Israel er smakløs, dårlig begrunnet og vil ha null positiv effekt på situasjonen i Midtøsten. Hva kan da være poenget? En boikottkampanje er nyttig for innvortes bruk. Norges KFUK–KFUM sliter i motbakke og famler etter veien videre. Organisasjonen vet ikke engang hva den vil hete. Noen vil skifte navn til «KFUM Norge»; andre vil beholde «Norges KFUK–KFUM». Men boikott av Israel kunne ledelsen altså enes om. Man trenger ikke være kommunikasjonsrådgiver for å forstå at dette handler om merkevarebygging.

«Jeg skulle ønske kirken kunne håndtere sine interne problemer og diskusjoner uten å la det gå ut over oss», sukket en jødisk bekjent av meg for en tid siden.