Marka: Må ha den, bare må ha den!

I går kunne vi på dagbladet.no lese et festlig innlegg som het Marka, my ass. Forfatteren skrev om sin frustrasjon over skryting på sosiale medier, og at det som raskest fører til skryt er langrenn. Det var ikke det at folk drar på tur som hun så som et problem, men at folk gjorde et så stort nummer ut av det. Langrenn ble hauset opp som en statusaktivitet, mens andre treningsformer ikke har samme verdi. Dette innlegget vil ikke angripe "Marka, my ass". Den hadde flere gode poenger, og noen mindre gode. Jeg vil snarere hylle Marka, og samtidig forsøke et lite forsvar av birkebeineren.

Ja, jeg er birkebeiner. Og Marka er sentral i den sammenheng. Jeg er ikke flink til å dra på fisketur, lage bål, slå opp telt, plukke bær eller sitte og nyte stillheten. Men, jeg bruker Marka til å jogge, sykle og gå på ski.

Ikke alt med det å være birkeiner er jeg stolt av. Iveren etter å komme ut og trene får konsekvenser. I dag reiste jeg hjemmefra på en fridag for å pleie egne interesser i 4-5 timer mens kona pleiet vår lille datter. Jeg er så absolutt en del av et utstyrshysteri som ikke er forbilledlig. Det koster dyrt å sikre seg glid i langrennssporet som kan spare noen få minutter i løpet av 5,4 mil, og jeg betaler gladelig.

Birkebeinere har et frynsete rykte. Mye har vært sagt, og endel skrevet om hvor lite hensynsfulle birkebeinerne er til og fra jobb, men også i skisporet eller sykketraseen i jakten på merket. Når birkebeinerorganisasjonen har blitt møtt med slik omtale av deltakerne, synes jeg de har svart godt. Jeg synes kritikken kan være berettiget, men går for langt. Det jobbes aktivt i miljøene med holdningsskapende tiltak, for eksempel har Team Skigo laget "skivettregler" for sine medlemmer som forteller hvordan de skal oppføre seg i sporet og under trening.

Det er allikevel mye jeg er stolt av som birkebeiner. Jeg har fokus på helse. Jeg trener for å holde meg i god fysisk form, og spiser noenlunde sunt for at kroppen skal ha det rimelig bra. Konkurranseelementet er sentralt. Jeg vil forbedre meg fra år til år, jeg vil prøve gjøre det bedre enn han foran eller ved siden, og jeg vil slå kameratene jeg reiser til Lillehammer og nyter fellesskap med hvert år i midten av mars. Det å sette seg mål for treningen gir god motivasjon. Så jeg deltar i ulike mosjons-løp, renn og ritt. Sesongens store mål er uansett Birken. Jeg har mye glede av å streve som best jeg kan sammen med tusenvis av andre på veien mot Lillehammer. Da jeg fikk vite at jeg hadde klart merkekravet første gang, fikk jeg så stor klump i halsen at det var godt ingen snakket til meg. Selv det å ende opp godt nede på resultatlista kan gi store opplevelser for en mosjonist. Og her bidrar Birken med mye sunnhet til folket. Mange har blitt bitt av basillen og fått motivasjon til å komme seg ut av sofaen.

Jeg elsker å trene. Jeg føler jeg må trene. Sykt? Ja, kanskje litt. Og Marka er den perfekte treningsarena. Selv når jeg forsøker å lange ut på ski, og forsere motbakkene på sykkelen, er jeg ikke uanfektet over hvor jeg er. Marka er vakker. Noen av de flotteste naturopplevelsene mine har jeg hatt under trening. Marka er kupert og gir variasjon og prøvelser. Skiforeningen tilrettelegger enormt for at jeg og andre skal få utfolde oss. Hvor mange mil husker jeg ikke, men det er mange. Så store muligheter for utfoldelse i naturen så tett opptil en storby er fantastisk.

I dag møtte jeg et eldre ektepar ved Appelsinhaugen som stoppet opp, smilte bredt og hilste. Jeg hilste tilbake, og rant forbi lykkelig, varm om hjertet. Det er Marka, og jeg elsker den!