Religionskritikk - sivilisasjonens medisin

Som 20-årig evangelist ble jeg under en møteserie oppsøkt av en lokal kristen leder som “sleit med tobakken” og ville at jeg skulle legge hendene på ham og be Gud om a sette ham fri fra lasten. Jeg hadde ingen erfaring som håndspålegger, men gjorde som jeg ble bedt om. Til min overraskelse falt mannen overende på gulvet med kramper og rystelser, og vitnet senere om at Gud ved min hjelp hadde fjernet all lyst på nikotin. Hendelsen førte til oppstyr i bygda, og fulle bedehus.

Med andre ord: Jeg kunne blitt mirakelpredikant. Med den fremgang jeg ellers hadde, kunne jeg blitt en konkurrent til visse amerikansk-inspirerte forkynnere som gjorde lykke med sine "trosbevis". Hvorfor skjedde det ikke? Fordi jeg hadde en far, predikanten og skribenten Øivind Fragell, som nettopp hadde kritisert den spekulative karismatiske kristendomsvariant som var i ferd med å etablere seg i norsk kristenliv. (Svermeriets farer, Norsk Litteraturselskap). Hvis ikke jeg hadde kjent min fars kritiske argumenter, kunne jeg ha blitt fanget av min egen suksess, låst til masten.

Kristendommen er 2000 år gammel, og bygger på enda eldre tradisjoner. Hvordan ville verden sett ut om ikke kristne ledere kontinuerlig – og med økende hastighet - hadde revidert sin egen tro og praksis? (I dag er helvete og forbudet mot homofili på vei mot skraphaugen!) Men hvem skapte forutsetningene for endringer som bidro til at religionene ikke er blitt totalt utdaterte rariteter? Var det ikke nettopp religionskritikerne, som fant sine argumenter hos filosofer, biologer, historikere, astrofysikere, medisinere, psykologer, sosialantropologer …? Men stod ikke religionens forsvarere på sine tradisjoner inntil slaget var tapt, og flukt var den eneste mulighet for overlevelse?

For meg ble faget religionshistorie utgangsdøren fra dogmatisk kristentro, og sporen til religionskritisk engasjement. Jeg stilte meg selv spørsmålet: Hva ville skjedd med meg som sjelevinnende tenåring om jeg hadde visst at deler av Det nye testamente er interpolerte (tilføyde) tekster, og hele boksamlingen snekret sammen etter usikkert skjønn med ulike motiver gjennom årtier og endog århundreder? Skulle jeg bare lukke øynene for at ungdom fortsatt rekrutteres til aktivt menighetsliv utenat de noensinne er blitt informert om fakta og kritikk som kunne ført til andre veivalg?

Gunn Hild Lem stiller nå disse spørsamål i sin lillle bok Religionskritikk, som etter min mening vil bli en STOR bok i dialogen om tro og livssyn i Norge.Gunn Hild Lem gjør ikke som de verdensberømte ateist-aktivister, som nå fyller tusenvis av boksider med stoff om vitenskapelige alternativene til religiøse postulater. (Takk og pris for innsatsen, Dawkins & Co). Hun begrenser seg til kunnskap og problemstillinger som kan forstås av "folk flest", men som likevel får med seg nettopp de spørsmåls- og utropstegn som virkelig betyr noe.

Hvis noen etter å ha lest, forstått og tatt stilling til Gunn Hild Lems utfordinger, likevel sier: Jeg forblir i mitt trossamfunn, så bør en slik konklusjon for oss religionskritikere være mindre problemastisk enn at unge og eldre venner verken kjenner spørsmålene eller svarene. Men jeg vil likevel måtte tilføye for egen del: jeg skulle ønske jeg var blitt konfrontert på tilsvarende måte før skjebnebestemmende valg var blitt tatt i mitt eget liv.