Verdidebatt

Tilknytningshysteri!

Når det står med store bokstaver i Aftenposten hvor tøvete det er å gi råd om å vente med å reise fra spedbarn, blir jeg rett og slett forskrekket.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Stein Erik Ulvund legger i Aftenposten og Bergens Tidene for et par uker siden bredsida til i forbindelse med lansering av boka  Rakkerunger og englebarn - oppdragelse uten fasit, hvor han langer ut mot det han kaller «tilknytningshysteriet».

- Råd om at foreldre ikke kan reise fra spedbarn, er bare tøv. Sier han.

Litt lenger ned i artikkelen kommer det fram at han har viet et helt kapittel i boka si til dette nye tilknytningshysteriet. Som han i tillegg ikke bare mener er tøvete. Nei, han mener rett og slett at et slikt syn kan få katastrofale følger. Og rådet om ikke å forlate et spedbarn (for en langhelg) før det er halvannet år (råd som bl.a. Psykolog Elisabeth Gerhardsen gir) er ifølge Ulvund så vilt at en skulle tro det var snakk om en forsnakkelse.

Ojsann! Som den lykkelige forfatterdebutant jeg er, med en nesten fersk bok om nettopp barns behov for trygg tilknytning, er det vel på tide å gå i seg selv. Hva er det jeg egentlig driver med? Spre dårlig samvittighet til småbarnsforeldre som gir en mer enn god nok omsorg til barna sine fra før? Kunne jeg ikke heller holdt kjeft og overlatt denne typen publikasjoner til mer beleste professorer, som for eksempel Stein Erik Ulvund. Som har gjort en fremragende innsats for å formidle viktig kunnskap om barns utvikling på et språk som folk forstått mange år. Jeg må derfor presisere at jeg har dyp respekt for slike som han.

Likevel. Når det står med store bokstaver i Aftenpostens artikkel hvor tøvete det er å gi råd om å vente med å reise fra spedbarn, blir jeg rett og slett forskrekket. Er det noe jeg er grunnleggende overbevist om er viktig, så er det nettopp dette. Det er lite annet som er like viktig i barneoppdragelsen. Bortsett fra den betingelsesløse kjærligheten da. Der er Ulvund og jeg enige. Men det er jo nettopp dette sterke kjærlighetsbåndet til sin primæreomsorgsgiver, eller hovedtilknytningsperson som barnet er så fullstendig avhengig av. Og derfor blir det så stresset med alle disse skadelige stresshormonene når mor lir forlenge borte før det er istand til å takle det, det vil si forstå at mor kommer tilbake.

Da jeg i går pratet med en helsesøster om dette, sier hun at selv om det ikke gis konkrete råd om å utsette å reise fra spedbarn, er det svært få som gjør det. Likevel er det mitt inntrykk at mange førstegangsforeldre begår denne feilen. Ofte heltuforskylt, og godt pushet på av ivrige besteforeldre som mer enn gjerne vil ha poden en uke mens de nybakte foreldrene enten drar til syden på bryllupsreise eller kjærlighetstur til Paris. Alle gleder seg, kanskje unntatt mor og barn. Mor er ofte vel framme på hotellrommet før hun innser at dette blir litt i det tøffeste laget for henne. Med gråten i halsen blir ikke uka så romantisk som man kanskje kunne trodd. For mange blir det med denne første "barnefrie" kjærlighetsturen. Neste gang blir barna med.

Men dette blir vel kanskje sett på som noe pinglete mammagreier som bare pysete damer driver med. Mammaer som meg har ikke så mye å stille opp med overfor erfarne forskere som blant annet Stein Erik Ulvund.

Jeg som under ergoterapistudiene ble så forskrekket over disse traumatiserte barnehjemsbarna vi fikk se i dokumentarfilmer i psykologitimene at jeg tok med meg barna etter endte studier for å bli hjemmeværende mamma i Frankrike. Selvfølgelig hjalp det på min overbevisning at vår fantastiske psykiater, som også var firebarnsmamma, heller ikke hadde turt å reise fra barna sine. Ikke før de var to år. Hun var derfor hjemme med hvert av dem tiltoårsdagen.

Etterhvert trengte jeg verken psykiatere, psykologer eller annen forskning fort styrke meg i min overbevisning. Morsinnstinktet mitt holdt i massevis. Det holdt å lytte til det. Kanskje ble ikke barna perfekte. Selv om de er det, hver eneste en av dem, i mine øyne. Men de lever livene sine. Er tilstede i dem. Og jeg lever.

Vitsen med å skrive boka Det stille mammaopprøret var å oppmuntre andre mødre til å følge morsinnstinktet sitt. Følge hjertet sitt. Og tenke at barnet mitt får god nok omsorg. Der er jeg enig med Ulvunds konklusjon. Du er den beste eksperten på ditt barn, avslutter han med. Bedre kan det ikke sies!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt