Bygde-Joker

Om få uker kan regjeringen igjen bli nødt til å gi etter for betydelige krav fra sine sentrumsvenner, hvis den skal fortsette å styre landet. Da skal det Frp-styrte landbruksdepartementet forhandle om neste års jordbruksoppgjør med norske bønder.

leder Knut Arild Hareide sa i høst at landbrukspolitikken var et av områdene som gjorde det vanskelig for KrF å sitte i regjering med Høyre og Frp. De to regjeringspartiene har derfor satt sin lit til Venstre, for å gjennomføre deler av den omfattende rasjonaliseringspolitikken de ønsker for landbruket.

Ostetollen. Hadde de to blå partiene fått viljen sin i jordbrukspolitikken ville de fjernet de årlige jordbruksforhandlingene, kuttet overføringene med mellom 4 og 8 milliarder kroner årlig, kuttet i norsk toll og gjort en rekke omfattende liberaliseringer.

Men Solberg-regjeringen har allerede fått erfare at Venstre ikke har planer om å være et anonymt støttehjul for regjeringen i landbrukspolitikken.

I høst måtte regjeringen gjøre kuvending etter at EU-minister Vidar Helgesen dro til Brussel og lovet EU å kutte i norsk ostetoll. Årsaken var at Venstre satte ned foten. En nærmest sjokkert Helgesen måtte i ettertid innrømme at regjeringen ikke hadde flertallet bak seg.

Bygde-Venstre. En faktor som de blå ikke var forberedt på er at Bygde-Venstre igjen har fått økt innflytelse i partiet. I valgkampen så det ut til at Venstres utjevningsmandater ville gi partiet en ung og svært liberal stortingsgruppe. Men utjevningsmandatene gikk til andre Venstre-kandidater enn forventet. Venstregruppen ble betydelig mer spraglete. Sveinung Rotevatn er kanskje den eneste som kan karakteriseres som en ungliberalist. Pål Farstad, som nå er partiets næringspolitiske talsmann, kan sies å tilhøre det mer tradisjonelle Bygde-Venstre.  I partiet er han ingen enslig svale.

Denne uka ble den nyvalgte lederen i Nord-Trøndelag Venstre, Tor Arne Garnvik, intervjuet i Trønderavisa, der han markerer seg med å klage over at Venstre er blitt for mye av et by-parti: «Distriktene må komme til syne i Venstre, så det ikke bare blir Oslo-saker. Det vinner vi lite på her oppe» sa Garnvik.

Som en konkretisering av bygdekritikken nevner Granvik særlig to saker: Landbrukspolitikk og rovdyrpolitikk.

Trine Skei Grande står dermed i en spagat mellom de unge liberalistene i partiet og det mer distrikts-orienterte Bygde-Venstre. Det kan det være vanskelige å forutse hvem som får mest gjennomslag. Men er helt åpenbart at distrikts-Venstre trakk det lengste strået i den første kampen om ostetollen.

Jordbruksforhandlingene. Den interne kampen i Venstre kan imidlertid bli svært avgjørende for norsk landbrukspolitikk utover i denne stortingsperioden, ikke minst ved årets jordbruksforhandling.

Når Listhaug skal overlevere statens tilbud i årets jordbruksforhandling har hun garantert allerede vært i tunge sonderinger med både Venstre og KrF om den totale rammet for oppgjøret. Til Nationen sa Listhaug i januar at hun satset på en «tett dialog» med støttepartiene.

Hvis bøndene og regjeringen ikke blir enige i forhandlingene, er det vanligvis en lang tradisjon at opposisjonen ikke blander seg inn i forhandlingene, men stiller seg bak regjeringen. Til Nationen sier imidlertid Arbeiderpartiets Knut Storberget: «Det kan man godt si at vi har en tradisjon for, og jeg vil ikke forskuttere hva vi vil gjøre i en slik situasjon. Men jeg kan ikke legge skjul på at det for Ap er viktigere og viktigere å få til en inntektsøkning i jordbruket».

Dermed er regjeringen helt avhengig av å finne løsninger med enten Venstre, eller begge de to støttepartiene.

Hardt press. Slik situasjonen er, vil regjeringens representanter måtte forhandle både med sentrum og de to bondeorganisasjonene. Det kan bli en krevende øvelse.

Venstre er jokeren i årets jordbruksforhandling.  Men det betyr også at partiet vil bli klistret til resultatet i ettertid. Uansett hvilken fløy som vinner fram i Trine Skei Grandes parti, er avstanden til en blåblå landbrukspolitikk stor, og omkostningene med å være støtteparti kan bli ennå større.

Dermed kan det være duket for dramatikk under årets jordbruksforhandling. Det er ikke uvanlig. Men denne gangen kan det også stå om den blå regjeringens vilje til å svelge unna kompromisser for å overleve.

Realiteten er uansett slik: Det er Høyre og Frp som har aller mest å tape.

Denne kommentaren sto også på trykk i Vårt Lands papiravis torsdag 20. februar

Berit Aalborg er samfunnsredaktør i Vårt Land