Motsier Bibelen seg selv?

Innlegget hans handler egentlig om slaveri og bibeltolkning. I likhet med biskop Tor B. Jørgensen (VL 6. februar) synes han ikke å skjelne mellom de ulike formene for slaveri (dette har jeg skrevet et innlegg til papiravisens debattsider om). Hagelia mener at Bibelen ikke sier noe direkte om dette, og at man da må "tenke selv".

For å underbygge behovet for å tenke selv, forsøker professoren å påvise at Bibelen motiser seg selv. Han viser til 2.Mos 20,5-6, fra avsnittet med de 10 bud (Dekalogen), der det står følgende: "For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine Gud".

Mot det siste (tusen ledd) slynger professoren ut en udokumentert påstand om at dette er en statistikk det er umulig å holde orden på. Det lar jeg rolig stå for hans regning.

FEDRENES SYNDER

Det første, at fedrenes synd skal straffes i tre-fire generasjoner, mener imidlertid professoren står i motstrid til Jeremia 31,29-30, hvor det i vers 30 står at "enhver skal dø for sin egen misgjernings skyld". I tillegg viser Hagelia til Esekiel 18,1-4, hvor det i v. 4 står slik: "Se, alle sjeler hører meg til, både farens sjel og sønnens sjel. De tilhører meg. Den som synder, han skal dø".

Når man møter på ting i Skriften man stusser over, er det et godt råd å la Bibelen kaste lys over seg selv. Det gjør for eksempel Jamieson, Fausset og Brown i sin bibelkommentar. Gud sier altså gjennom Esekiel: "alle sjeler hører meg til". Gud kan handle med skapningen sin (Jer 18,4). Men som Abraham sier til Gud i bønnen for Sodoma (1. Mos 18,25): "Det være langt fra deg å handle på dette vis og slå ihjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme måte som den ugudelige. Slikt være langt fra deg! Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett?"

SINE FEDRES MÅL

De tre fortolkerne forklarer den tilsynelatende motsetningen som Hagelia trekker fram, slik at ordningen fra 2. Mos 20,5 forutsetter at barna har fulgt i fedrenes syndige fotspor og dermed også får del i straffen. De fylte opp sine fedres mål, slik Jesus er inne på i Matt 23,31-32 og 34-36. Derfor kan ikke sønnene klage over urettferdighet.

Den samme Gud som i Jer 32,18 "gjengjelder fedrenes misgjerning på deres barn etter dem", gir i v. 19 "enhver etter hans ferd." Legg merke til siste del av 2. Mos 20,5):"på dem som hater meg". Barna hatet Gud, på samme måte som fedrene deres gjorde.

I 5. Mos 24,16 står det at "foreldre skal ikke lide døden for sine barns skyld, og barn skal ikke lide døden for sine foreldres skyld. Enhver skal dø for sin egen synd."

Arvesynden er omtalt i Rom 5,14: "Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam - han som er et forbilde på den som skulle komme". Dette møtes av forsoningen i Kristus.

2.Kong 23,25-26 viser at uansett hvilke straffer som falt på et samfunn i forbindelse med synd fedrene deres hadde begått, skulle voksne enkeltindivider (her kong Josia) som hadde omvendt seg, slippe straff. Og dette var ikke noe nytt prinsipp, framholder de tre fortolkerne. Det hadde alltid vært Guds prinsipp å bare straffe de skyldige - og ikke de uskyldige - for fedrenes synder. Her, i 2. Kong 23, gjør Gud det klart at jødene ikke skulle fortsette med å kaste skyld som var deres egen, på Gud og fedrene.

Jamieson, Fausset og Brown konkluderer med å vise til Rom 6,23: "For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre." For å trekke tråden tilbake til Esek 18,4: Den som synder, i betydningen forkaster Guds nådegave, skal dø. Den som tar imot nåden, får evig liv.

Professor Hallvard Hagelia har enda et punkt han mener Bibelen motsier seg selv på, i spørsmålet om hvem som kunne delta i tempelkultusen. Det skal jeg forsøke å svare på i denne tråden: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11473872/