Omringet av fariseere

Etter at jeg skrev kronikken «Flaut å være kristen», for NRK ytring forrige helg, så har jeg fått skarpe reaksjoner fra både konservative kristne og ateister. Og reaksjonene har mye felles kjennetegn: De illustrerer poenget mitt. Om at man presses til å forsvare seg, dersom man ikke automatisk stemmer i koret av forhåndsetablerte sannheter. Hvis man utfordrer opphøyde og vedtatte sannheter – både blant ateister og kristne, så tramper man rundt i et minefelt. Og fariseere vokter portene på begge sider. Slik de engang voktet tempelet i Jerusalem, så ikke Kristus slapp inn med skadelig påvirkning. Det er en motpolsmentalitet og lukkethet som styrer begge fronter, og dette mener jeg er en ukultur.

Hellige kuer

I et intervju med Manifest-redaktør Mimir Kristjansson i Vårt Land 28. januar, snakker han om å slakte noen av venstresidas hellige kuer. «Venstresiden bør ta en debatt om sitt forhold til religion.Der er venstresiden ekstremt delt i en hardcore ateistisk fløy». Han savner «fordomsfrihet og større takhøyde på norsk venstreside».Jeg håper disse planene overlever møtet med venstresidens ofte kompromissløst ateistiske, yppersteprester. Samt deres mange fariseere på døgnvakt.

For når noen sannheter blir opphøyet som hellige – som absolutte, vedtatte sannheter – så blir disse kognitivt utilgjengelige, isolert innenfor menigheten eller partiet. Når dogmatisk funderte sannheter møter en kompromissløs anti-tese blant ateistene – som mener at selve kristendommens grunnpilarer kan sammenlignes med eventyr; ja da er det klart det smeller. Døren er lav og porten smal. Kristjansson tar tydelig tar tak i dette problemet, når han ønsker fordomsfrihet og større takhøyde på norsk venstreside. I tillegg til en grunnleggende debatt om hvilke forhold det er mellom de kristne og venstresidens ideer.

Overleve en debatt?

Kan venstresiden tåle en diskusjon om dette? Det er bare å sette i gang. Walk the walk. Frøet er sådd. Så gjenstår det å se om det overlever møtet med sola. Hva er venstresida redde for? At en fordomsfri debatt automatisk velter hele regimet? I så fall står den hellige kua der som støvete museumsgjenstand. Hvis ikke den overlever debatten, er den da kanskje moden for slakt?

Er det ikke på tide å la de hellige kuene få beite litt av nytt, grønt gress? Heller enn å tygge tørt høy fra den gangen de venstreradikale ideene blomstret i sin vår? Da ateismen og kompromissløs kvinnekamp var en politisert, konkret motreaksjon mot et intolerant kristent samfunn? Noe det var nødvendig å verne om i fødselen, da saken var ung og sårbar.

Den tyske filosofen Immanuel Kant snakker om når religion blir statutarisk. Han bruker dette først og fremst om åpenbaringsreligioner. «Hovedsaken er at vi, hva angår bruken av disse historiske meddelelsene, ikke gjør det til et stykke religion slik at viten om, tro på og bekjennelse av dem er noe som i seg selv gjør oss Gud velbehagelige. (…) Av den grunn har kloke regjeringer til enhver tid riktignok gitt rom for, ja, til og med tatt med i lovverket i den offentlige religion, den oppfatning at undere har skjedd i gamle dager, men ikke tillatt nye undere.» (Religionen innenfor fornuftens grenser, 2004, s. 77).

Faststøpt som eventyr

Her sikter Kant først og fremst til religiøse «regimer». Men dette kan også gjelde for politiske ideologier og deres hellige kuer. Som forholdet til kristendommen. Når noen i lys av Richard Dawkins eksempelvis likestiller kristendom som eventyr, så lukkes dørene til en fordomsfri debatt. Når visse temaer møter blindt raseri og avvisning (jeg skjelver når jeg sier det, men for eksempel reservasjonsretten), så synker takhøyden. Ideene – både religiøse og politiske – stivner som faststøpt i sement, de blir hellige, beskyttet som gamle sannheter som for all del ikke må erstattes med nye.

Hvis kristne ikke får være kristne i politiske diskusjoner, blir det umulig for kristne og ateister å møtes med gjensidig respekt og åpenhet. Betingelsene for dette møtet må på plass. Og for å få dette til måvenstresiden gjøre som Kristjansson sier og ta en debatt om sitt forhold til religion. Først når denne ”kua” er lagt på bordet, så kan dialogen starte. Hvis ikke slutter den før den har begynt. Og kristne får delta i politikken, hvis og bare hvis religionen holdes utenfor, som gammel overtro som folk kan drive med på privaten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.2.2014