Kristen nok for Gud

Like før jeg forlot menigheten og stakk ut i "verden", møtte jeg på min ungdomspastor. Jeg hadde gått litt tidlig fra et ungdomsmøte og han kom etter meg og spurte om jeg ikke ville være sammen med dem. Jeg sa som sant var at jeg ikke ønsket det, "takk, men nei takk".

Han merket nok at "noe" var galt, for plutselig spurte han om jeg fortsatt var frelst.

"Nei, jeg tror ikke det", svarte jeg.

Han så litt forundret på meg og spurte:

"Men tror du på Jesus?"

Jeg nølte litt, og svarte:

"Ja, jeg har alltid trodd på Jesus".

Min ungdomspastor lyste da opp i et stort smil og sa:

"Men da er du jo frelst da".

Ja, jeg var frelst. De gangene jeg droppet gudstjenesten og gikk på kino med venner, så var jeg frelst. Eller de gangene jeg var for sliten til å reise til byen for å evangelisere, så var jeg frelst. De dagene jeg forsov meg, og ikke fikk tid til å starte dagen med bibellesning og bønn, så var jeg frelst. Og de gangene jeg gråt i fortvilelse for at venner og familie vendte meg ryggen, så var jeg frelst.

Og jeg er fortsatt like frelst. Jeg leser ikke bibelen, jeg evangeliserer ikke, jeg går ikke på kristne møter og jeg tror ikke på evig pine i Helvete. Men jeg er fortsatt like frelst.

For evangeliet og frelsen handler ikke om kristne gjerninger, kristne meninger, kristne standpunkt eller kristne holdninger. Kristenliv er mer enn skriftsteder og bibelkunnskap.

Så hva gjenstår egentlig da? Hva er igjen av min frelse og mitt kristenliv, når jeg har eliminert bort alt "det ytre", som liksom skal "kjennetegne" en kristen?

Jeg har bare troen på Jesus, jeg. Jeg tror på Hans liv for meg og til meg. Og selv om jeg med det kanskje ikke er kristen nok for alle, så er jeg kristen nok for Gud.

Ef.1.7 I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene (...)