Verdidebatt

Jeg er uenig med Ørjasæter

Hvis vi som kirke bare henviser folk videre når det er snakk om gjengifte, diskvalifiserer vi oss selv som samtalepartnere om det risikoprosjekt som kjærligheten og ekteskapet faktisk er.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dagens Vårt Land skriver Elin Ørjasæter at skilte som ønsker å gifte seg på nytt, bør få nei i kirken og henvises til rådhuset.

Hun hevder at vi prester ikke vil vite noe om eventuelle vanskelige sider ved det nye giftermålet, at vi vier fordi vi vil bli likt, og at "viljen til å være seremonimester uten ryggrad for flertallet og makta i hvert fall er konsekvent."

Jeg liker og respekterer Ørjasæter fordi hun ofte overrasker, får meg til reflektere en ekstra gang, orker å stå i stormen. Men jeg kjenner meg ikke igjen i bildet hun tegner av oss prester - heller ikke denne gangen. Og jeg er uenig med henne.

Nåde og tilgivelse er nøkkelord i kristendommen. Hvis vi skulle avvise alle som ikke lever opp til de radikale krav og idealer som troen tegner opp for oss, ville det ikke vært mange igjen, verken i benkene eller foran alteret.

Samtidig er det ikke en løsning å endre på ritualet og unngå de store ordene - hvis vi ikke har noen idealer å strekke oss etter, strekker vi oss heller ikke. Jeg har viet mange gjennom mine 18 år som prest, og statistisk vet jeg at halvparten av dem ikke holder sammen livet ut. Det de sier ja til foran alteret er at de VIL elske og ære og bli trofast gjennom gode og onde dager. De VIL - men ikke alle makter det.

For noen ble vanskelighetene og belastningene altfor store - andre ga seg kanskje for lett. Jeg tenker at løsningen for kirken og oss prester ikke er å nekte å vie noen som har vært gift før, men å bidra til solidarisk bevisstgjøring og kritisk refleksjon der dette mangler.

Ofte kommer det fram i vigselssamtalen at en eller begge har vært gift før. Jeg søker da alltid å finne ut hvordan barn og tidligere ektefeller forholder seg til dette nye giftermålet, og hva man har lært av sine tidligere samlivsefaringer - både for å kunne bidra til en best mulig seremoni for alle de dypest involverte, og et best mulig samliv.

Dessuten er min erfaring at det kan være fint å benytte muligheten som liturgien gir, til en utvidet forbønn. Den kan inkludere bønn for verden i stort, men ikke minst bønn for de blant oss som kjenner på de vanskelige og vonde sidene ved kjærligheten og ved en bryllupsdag - enten det er fordi man selv er midt i et vanskelig samliv eller et brudd, fordi man sørger over en avdød som ikke får vært med på den store dagen, fordi man lengter etter en kjæreste, eller fordi man som barn eller nær familie føler seg i skvis mellom tidligere og nåværende partner til ham eller henne.

Hvis vi som kirke bare henviser folk videre når det er snakk om gjengifte, diskvalifiserer vi oss selv som samtalepartnere om det risikoprosjekt som kjærligheten og ekteskapet faktisk er.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt