Skilte heteroer

[ LES OGSÅ SUNNIVA GYLVER; Jeg er uenig med Ørjasæter ]

Det var bryllup i den vakre, hvite kirken midt i bygda. «Vil du elske og ære henne og bli trofast hos henne?», spurte presten. «I gode og onde dager, inntil døden skiller dere?» Og alle i kirken tenkte: Men det har jo brudgommen lovet før? Og da klarte han det ikke? Hva er vitsen med å love igjen?

Så sto de nygifte på kirketrappen og strålte mens mengden kastet konfetti. Den middelaldrende mannen kysset villig vekk sin unge brud og alle jublet.

Ja, alle jublet unntatt to. To unge gutter som sto og sparket småstein i utkanten av flokken. Den ene tok opp mobilen og SMS-et til moren: «Pappa driter seg ut noe helt jævlig. Jeg vil hjem. Kan jeg slippe å gå på festen?»

Moderne mennesker vil ha alt. Bruden vil stå hvit brud og gjøre det i kirken. Brudgommen vil at barna fra første ekteskap skal komme, selv om de ikke har lyst. Og presten vil bevare sin posisjon som bygdas foretrukne seremonimester.

«Dere har gått en lang vei for kjærligheten, Arne og Camilla», sa presten i et annet bryllup, denne gangen i hovedstaden: «Det har vært mange hindre på veien, men dere kom fram til slutt.» Presten mente altså at det å ha bedratt og forlatt den forrige hustruen var en ekstra kvalifikasjon.

«Jeg har aldri opplevd sann kjærlighet før jeg traff deg, Camilla» sa brudgommen i talen. Da reiste en ung mann seg opp, marsjerte ut og slamret med døren. Hans yngre søster brøt sammen først etterpå. «Men da var han jo aldri noe glad i mamma!» hulket tenåringsjenta. Hun tok kjærligheten alvorlig, i motsetning til både pappa og prest.

Faren kunne like gjerne sagt det rett ut: «Det var ikke kjærlighet det der med mamma, jeg bare lot som.» Han tråkket i all offentlighet på hennes barndom, for å tekkes sin nye brud.
Å holde det man lover er dessuten en elementær dyd, noe vi lærer fra barnsben av. Hvorfor gjelder det da ikke for ekteskapet? Hvorfor kan ikke presten vennlig henvise til nærmeste rådhus når en fraskilt brudgom ber om full bryllupsseremoni?

Å be noen gifte seg i rådhuset betyr ikke at man fordømmer noe som helst. Det er bare en praktisk følge av at man brøt troskapsløftet forrige gang. Og en konsekvens av at nettopp den kirkelige liturgien river opp gamle sår hos de i slekten som hadde ønsket familielivet annerledes. Jo mer alvorlig man tar ordene i kirken, jo mer framstår gjengifte foran alteret som absurd teater.

Det finnes like mange skjebner som det finnes skilsmisser. Det finnes lykkelige skilte og ulykkelige. Hva som er bakgrunnen for akkurat dette ekteskapet vet presten lite om, for han møter bare de nyforelskede. Og det vil han vel heller ikke vite noe om. Presten mener folk skal “få en ny sjanse” som det heter. Han burde heller si det som det er: Jeg vier fraskilte fordi jeg vil bli likt.

Da Stein Reinertsen ble biskop i Agder og Telemark skapte holdningen hans til gjengifte avisoverskrifter. Som prost hadde han nemlig ikke viet fraskilte. “Milde himmel! Jeg er veldig overrasket”, sa Helga Pedersen til Aftenposten og flere statsråder fulgte opp.

I møte med opprørte politikere har kirken alltid valgt å fire på sine prinsipper. Reinertsen er foreløpig et unntak. Det store flertall av prestene stiller nemlig villig og rutinemessig opp til omgang nummer to.Homosaken derimot diskuteres opp og ned og bort og fram. Til tross for at gifte homoer foreløpig skaper atskillig mindre mellommenneskelig lidelse enn skilte heteroer. Færre er de også.

Kirken bøyer seg for det skilsmisseglade, heterofile flertall, men holder stand overfor det homofile mindretall. Viljen til å være en ryggesløs seremonimester for flertallet og makta er i hvert fall konsekvent.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 7. FEBRUAR 2014