Guds tro (stykke til oppbyggelse)

Alt dette gir han meg med et alvor som overgår alle andre alvor, og med en lidenskap for bruden, den verdensvide kirke.

Vi begjærer Ham. Ikke for å eie Ham, for vi kan ikke ha eiekjærlighet til Gud. "Bli i meg, så blir jeg i dere"

Guds grenser, Guds personlighets-grenser blir gladelig oversteget. Han slipper med glede inn alle og alt helt inn på sin person, i sitt liv. For Gud er denne utømmelige kilden av grenseløs omsorg nesten selvfølgelig. Ikke for oss. Vi lengter etter den hele livet. Vi lengter etter den mor vi ikke hadde, den far som var for langt borte.

Gud lar oss på alle måter tråkke over sin personlighets grenser, og
gå helt opp i Ham. Det beste er at han ikke har ubehag i det. Han liker det, for hans kilder er utømmelige.

Mennesker kan ikke tråkke særlig langt over noens grenser før det blir vanskelig og feil. Men Gud er den som inderlig omfavner, oppdrar, favner, hjelper - og sender oss ut i verden uten klær. Men med visdom i hodet og en god Gud i ryggen.

Dette gjør det trygt å være menneske. Gud er vår Far, og den vi alltid kan komme til uansett. Gud er Kongen som gjer oss andre til konger og dronninger. Han gir sine barn adel. Ikke fordi vi fortjener det eller ser slik ut. Men han har skapt oss slik, at vi like gjerne kan bli det
- når vi får del i troen og frelsen, som ikke er vår, men gjort vår.

Gud gir oss verdighet, som de støv vi er. Vi må ydmyke, først og fremst oss selv - så ikke stoltheten over oss selv blir vår fiende.

Vi er mystiske, kreative, poetiske skapninger. Ikke mennesker. Vi er Guds mennesker. Om vi er frelst eller eller ei. Om vi blir frelst er ikke vår fortjeneste, men vårt ansvar: Å holde troen nærme Jesus Kristus, troens opphavsmann og fullender.

Så har vi verken copyright eller rett til å oppheve copyright på troen. Vi er begrenset, benådiget - og heldige.

Hans nåde har nådd oss. Og det er ingen selvfølgelighet.