Verdidebatt

Håpet skjemmer ingen

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det sies at "meningen med livet, er å skape mening". Det er det vi driver med. Utover det å overleve og gjøre det som må til for at våre grunnleggende behov skal bli dekket, så skaper vi mening. Noen finner mening i hobbyer og fritidsaktiviteter, reiser og opplevelser eller penger og karriere, mens andre vier livet sitt til familie og sine nære og kjære. Vi har alle våre "greier", som gir mening. Og de av oss som ikke har det, er ofte dypt ulykkelige. For alle trenger noe(n) som gir livet mening.

Livet er egentlig en evig jakt etter lykke, kanskje fordi vi vet at det går mot en ende, for oss alle. Selv er jeg livredd for at enden er nettopp det, slutten. At alt dette snakket (ja, for det er faktisk bare snakk) om Gud, evig liv, Paradis, en ny himmel og en ny jord, bare er enda et av menneskets behov for å skape mening.

Jeg har da sett mange ganger at kristne bruker Gud som "alibi" for å forklare (og forsvare) lidelse: Jordskjelv, tsunamier, kriger og alvorlige sykdommer... alt det skal liksom være en del av en større plan, "Gud har en tanke bak, siden Han lar det skje". Og sånn finner man mening i det meningsløse. Og kan fortsatt holde fast på håpet om og troen på at det finnes en Gud, som har en "plan" og som har kontroll på alt som er ute av vår kontroll...

Og jeg tror det er håpet som driver oss. Men kanskje også frykten for at dette livet er alt vi har. Så når det da dukker opp noe som kan tyde på "endetidstegn", så kaster kristne seg over det, selv om det er for n'te gang, og de koker opp enda en "profeti", med litt "følelser" og "så sier Herren", at nå nærmer vi oss Jesu komme (igjen). Som om det skulle være en slags troverdig bekreftelse på at "enden er nær". Igjen.

Ja, vi drives av håpet, eller vi skyver det foran oss. Og kanskje man dermed lar øyeblikkene og nuet fare, fordi det hele tiden er noe "der fremme", noe mer, noe som vi enda ikke har fått eller sett eller "inntatt" og som vi kan få, dersom vi "bare" ber mer, hungrer, tørster og innvier oss enda mer. Et evig jag og en evig utilfredshet.

Men er det så meningsfullt? Gir det mening å forkynne at "det er fullbrakt", for så å bruke livet sitt på å "hungre og tørste" etter "mer av Gud"?

Man skal uansett ikke kimse av folks tro. Enten det er troen på Jesus og evangeliet eller på Joseph Smith og Jesu virke på det amerikanske kontinent. Tro gir (for mange) livet en mening. Og såpass kan man jo unne (hver)andre.

Men jeg er usikker på hvor bra det er å satse livet på et "kanskje". På noe som man (eller jeg) ikke vet med sikkerhet. Hvor mye skal man (eller jeg) egentlig ofre, for det som bare er håp og tro? Hvor mye av tiden min her skal jeg bruke på noe som jeg egentlig ikke har noe garanti for at kommer til å skje?

Men..(!) Det fine (egentlig helt fantastiske) med evangeliet er jo at prisen allerede er betalt. Dermed handler det ikke om hvor mye jeg gir av mitt liv, men at Jesus ga sitt liv, for oss og til oss.

Jeg hviler i det jeg. At det Jesus gjorde, er nok. Jeg ofrer ingenting, for Han ble ofret. Jeg betaler ingenting, for Han betalte. Og jeg taper ingenting, for Han har seiret.

Og dermed har jeg på en måte kommet "hjem". Jeg lever i nuet og gjør det jeg kan for å skape mening for meg og mine, her og nå. Men det er sånt som tar slutt. Alt det skapte, har en ende. Det forsvinner, før eller siden. Og nettopp derfor gir evangeliet mening. Det gir håp om noe mer enn det vi skaper selv. Noe som er evig, noe som aldri tar slutt. Det er vanskelig å fatte, men det er enkelt å leve i håpet. Og håpet skjemmer ingen :-)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt