Hanne Nabintu Herland

89

Kristen likegyldighet

For mange er idealet «å virke snill og mild og ikke si imot», men når ble dette et kristent ideal?

Publisert: 3. feb 2014

Kommentator Olav Egil Aune stiller seg (Vårt Land 27. januar, «Hvor høyt skal vi rope?») kritisk til mitt opprop om en tydeliggjøring av kristenstemmer i offentligheten.

La meg redegjøre for mitt ståsted da jeg ser at han ikke forsto hva jeg mente. Det er mange religionsfiendtlige som lenge har vært tilfreds med den «snille» passiviteten blant kristne. For i kjølvannet av de siste tiårenes avkristning har vi sett nye samfunnstrender. Kulturen har utviklet seg i en verdirelativ, ekstremindividualistisk retning som blant annet har ledet til familiens og solidaritetens sammenbrudd. Avkristningen, som kristelige ledere i denne perioden bærer hovedansvaret for, har for eksempel ført til at dagens ungdom nesten ikke lenger vet forskjellen mellom Moses, Josef og Paulus.

Synkende. Kunnskapen om verdigrunnlaget som formet samfunnet vårt, er dramatisk synkende. Bibelen, som er vår kulturhistories mest betydningsfulle bok som betegnes av historikere som Karsten Alnes som selve bakteppet for vår kultur, har også kristne bemerkelsesverdig lav kunnskap om.

Midt i dette fremstår en del kristne miljøers passive likegyldighet underlig. Man hevder, i teorien, å være nestekjærlighetens forsvarere. Men man har stilltiende godtatt den religionsfiendtlige utviklingen og valgt feighetens vei ut. I realiteten reflekterer kristne miljøer noe den samme postmoderne verdirelativismen som bidrar til å legitimere egoismens fremvekst som ny sekulær religion. For mange er idealet «å virke snill og mild og ikke si imot», men når ble dette et kristent ideal?

Sladder. En rekke tradisjonelle kristne er dermed blitt bærere av en aktiv anti-kristen, reaksjonær illiberalitet som ikke er forenlig med klassisk kristen ideologi der et radikalt utadrettet samfunnsengasjement, ærlighet, rettferdighet og et sosialt fokus er hovedbudskapet. Summen av de praktiserte verdier blant for mange er sladder, utestengelse av fremmede, feighet, uærlighet og dobbeltmoral. Altså, motsatte verdier av hva Jesus anbefalte. En isolasjonistisk vranglære har rettferdiggjort dyrkingen av lukkede miljøer, der mennesker mottar en undervisning som legitimerer deres rett til å la kjærligheten bli kald i jakten på at «jeg skal bli velsignet».

Men Jesus levde sitt liv ute i samfunnet, ikke i små isolerte grupper. Han brøt kraftfullt med datidens forventinger til ham og var en radikal religionskritiker, motstander av klasseskiller og rasisme, samt en ytringsfrihetsforkjemper med stor respekt for kvinner og uønskede minoriteter idet han angrep dobbeltmoralen blant datidens religiøse ledere. Han rev ned bodene på tempelplassen og kalte religiøse ledere for «kalkede graver» og andre brutalt ærlige betegnelser. Han etablerte, uten frykt for det nye, en helt ny likeverdig måte å betrakte medmennesker på som brøt tvert med datidens forsteinede angst for forandring.  

Uunngåelig sprik. Selv om det i sågar alle leire ofte er et uunngåelig sprik mellom idealer og praksis siden vi alle mislykkes med «det perfekte liv», er det desto mer viktig å fremstå ærlig om egen feilbarlighet. Det er mangelen på ærlighet og ansvarlighet som dermed blir dagens utfordring. Det finnes heldigvis unntak. Disse gir en god pekepinn på veien ut av den fruktløse innadvendthet: kristne må begynne å bry seg om storsamfunnet igjen og si tydelig ifra, både på individ- og samfunnsnivå. 

De store reformbevegelsene i historien reflekterte sterkt utadrettede samfunnsengasjement som viste seg sosialt arbeid, solidaritet og eksplosiv kirkevekst der kristne tok oppgjøret med sin egen likegyldighet, middelmådighet og hovmod.

Opprører. Finansmann og bedehusikon Hans Nielsen Hauge var opprøreren som tørrla hele landsdeler og gjenreiste respekten for hardt arbeid. 

Frelsesarmeens William Booth er et annet eksempel på hvilken konstruktiv forandring kristen åndelighet kan ha. Han ledet en av de største folkemobiliseringene i moderne tid som la grunnen for høynet levestandard blant de lavere klasser i Storbritannia. Tydelighet og ærlighet er mer nødvendig enn noen gang fordi den kristne troen har verdifulle reformerende bidrag til vår post-kristne nasjon.  

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.2.2014
Kommentar #1

Rune Staven

402 innlegg  12111 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Hanne Nabintu Herland. Gå til den siterte teksten.
Tydelighet og ærlighet er mer nødvendig enn noen gang fordi den kristne troen har verdifulle reformerende bidrag til vår post-kristne nasjon.

Hei Hanne

Et godt og et viktigt bidrag.

Ja den som er kristen og lever slik Bibelen forteller oss, at man skal gjøre. Bør være tydelig på sannheten i Guds ord. Sannheten er ikke så bærende i blant Guds menigheter lengere. Mange har gjerne en påklistret tro som passer i det bilde som vi selv velger å være i. Gjerne er dette for å tilfredstille denne verden lyster til samspill med den kristene holdningen,som man har til sin egen tro i handlinger. Det er gjerne ikke så nøye med sannheten, bare man har kjærlighet, og da  trenger man ikke å si noe i forhold til rett og galt,men godtar dette i sin tydelighet. Det er dette som gjerne teller for mange kristne, men man glemmer det vesentlige i sin tro, og det er sannheten. Dermed så blir man likegyldig ovenfor den sannhet Jesus kom med, bare man er en venn med verden så spiller det ikke noe om man ikke viser troen i handling, for da er man gjerne godtat av samfunnet, fordi man ikke bruker sin røst til å si fra.

Ærlighet ovenfor andre, og med hverandre om hva evangeliet handler om.  For når man mister fudamentet i sin kristne tro, så slår det sprekker, og man blir utydeligt, og da kan man ikke se så stor forskjell på en kristen og en ikke kristen lengere. 

mvh

Rune

Kommentar #2

Jørgen Moisejeff Berg

4 innlegg  42 kommentarer

Hei Hanne

Publisert over 8 år siden

Godt skrevet og gode poenger - tommel opp

Kommentar #3

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Hvor er de kristne forsvarerne av f eks skolegudstjenester?

Publisert over 8 år siden

Jeg har mang en gang undret meg over hvor få kristne som rykker ut til forsvar for skolegudstjenester her på VD. Og flere høyt profilerte kristne gir uttrykk for at skolegudstjenester synes å være en tapt sak, som vi like godt kan oppgi.

Det synes jeg er en meget passiv ettergivenhet overfor noen få meget høyrøstede mediepersoner(humanetikere), som på ingen måte har støtte i folkeflertallet.

Jeg, som tilhører en bitteliten minoritet i kristensamfunnet, Vandrer mod Lyset, er faktisk en av de mest aktive forsvarerne av skolegudstjenester her på VD.

Hva skjer?

Har kristenfolket gitt opp å argumentere for verdien for barn å gjøre seg religiøse erfaringer? Vegrer man seg for å oppfattes som egosentriske talsmenn for sin egen tro?

Jeg er talsmann for de frivillige skolegudstjenestene ikke fordi jeg vil påtvinge barn en bestemt tro, men fordi kristendommen har vært Norges offisielle tro i 1000 år, og barn har simpelthen rett til en åndelig utvikling.

Hev røsten, folkens :-)

Mvh Sverre

Kommentar #4

Sverre Olsen

1 innlegg  995 kommentarer

Feilpost

Publisert over 8 år siden
Kommentar #5

Helge Sundar Loekke

0 innlegg  519 kommentarer

Korrekt Hanne..

Publisert over 8 år siden

"For av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, forat ikke nogen skal rose sig." E 2.8

Det er mange "eksperter" på vår tro der ute, felles for dem er at de ikke har peiling, selv kristne har det ikke helt klart. ellers viser jeg gjerne til Joh 3.16-17, 14.6.

Kommentar #6

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Alt for enkelt

Publisert over 8 år siden

Evangeliene åpner for mange ulike tolkninger. Å påstå at de man er uenig med "ikke har peiling" innebærer at man mener man sitter med en objektiv og udiskutabel sannhet. Det gjør ingen.

Hva om det viser seg at det er du selv som har tatt feil? Kan du vite det med sikkerhet?

Mvh Sverre

Kommentar #7

Helge Sundar Loekke

0 innlegg  519 kommentarer

Sverre # 6

Publisert over 8 år siden

Så gi meg en annen tolkning annet enn den jeg nevner. Tolkning er ikke en gang nødvendig, det sies i klartekst, nåde og tro, samt:

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv; (den lille bibelen).

Så:  "Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved mig." Kan ikke sies klarere.

Du kan klart si at det er flere tolkninger, så gi meg eneste en, som bestrider hva som sies i klartekst. Ikke av meg, men Gud. Husk det er Guds Ord, og alt er sant, hver eneste bokstav og vers.

Kommentar #8

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
Evangeliene åpner for mange ulike tolkninger.

Her tror jeg du skylder oss en nærmere forklaring.

Kommentar #9

Jørgen Moisejeff Berg

4 innlegg  42 kommentarer

Enig med Magnus

Publisert over 8 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
Evangeliene åpner for mange ulike tolkninger.

Ja forklar den er du snill - jeg har lest i NT, og det eneste som trenger tolkning er lignelsene, resten er rett frem (hvis du spør meg) - så hva mener du? Det er ett oppriktig spørsmål, ingen sarkastisk hensikt/mening

Kommentar #10

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Ottosen, Monsen og Herland

Publisert over 8 år siden

Det er tre ganske gode talspersoner og representanter for vår tids kristne, på den tradisjonelle kristendommens side. Også har vi en lang rekke med framtredende liberale kristne på den andre siden.

Dette er eksempler på personer som snakker mye, og det er viktig.

Alle de hverdagskristne som gjør en forskjell i sitt nærmiljø får vi sjelden høre noe om.

Men en ting har Herland rett i, det eksisterer en stor kristen likegyldighet i velstandslandet Norge. Vi lever som om vi skulle være på jorden for alltid. vi tar ikke misjonsbefalingen på alvor.

På et vis er det kjærkomment at folk påberoper seg retten til å bestemme over eget liv, og ber kristne holde seg unna. Da slipper vi å være "stein i skoen". 

Mellom kristne er det også et skille; de som tror og gjør som de selv vil, og de som "brenner for etterfølgelse". De som brenner er stein i skoen for de andre.

Også har vi alle de ulike trosretningene i kristenheten som gjør at vi ser på hverandre med argusblikk.

Disse fenomenene pluss mange fler, gjør kristenheten til en lite slagkraftig hær.

Mange av oss vet lite om hvordan vi kan være lys og salt i verden, men vi kan be om visdom, mot, tro, håp og kjærlighet, som er dyder som alle kan etterstrebe.

Kommentar #11

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
De som brenner er stein i skoen for de andre.

Stein i skoen er det ingen som liker.
Kanskje ofte fordi den trenger inn over privat sfære, og at man tross alt skal vise respekt for menneskers personlige grenser.

Jeg har mange sirkler rundt meg. I den innerste er det bare de aller nærmeste som kommer. Og jo lengre ut sirklene går, desto flere kan jeg slippe inn.
Men når noen tramper inn over grensene mine uten at jeg har invitert dem inn, blir jeg sint.
Som feks at noen tråkker på mine og/eller mine barns rettigheter ved å jobbe for at religionsforkynnelse (som feks skolegudstjenester) er noe som bør være en del av det offentlige.

Vi har tross alt religionsfrihet i dette landet. Og jeg blir sint når noen forsøker å ta fra meg min rettighet ved å skulle forskjellsbehandle mennesker ved å la en religion få noen fortrinnsrett fremfor andre.
Tro er en privatsak. Og takk og pris for at alle kan dyrke sin tro i ro og fred :)
Men å dyrke den ved å tvinge seg over andre sine private sfærer for å stikke den som stein i skoen dems, har jeg ingenting til overs for.
Man må jo ha ekstrem mangel på empati for å holde på slik.

Kommentar #12

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Kristen tro er en evangeliserende tro

Publisert over 8 år siden

Det er det som er utfordringen.

Det hadde vært fint om du hadde hatt et tips til hvordan kristne kan dele sin tro med andre, på en måte som hadde vært ok for alle. For er man som kristen blitt grepet av gleden, så kan det være vanskelig å holde den for seg selv.

Kommentar #13

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
For er man som kristen blitt grepet av gleden, så kan det være vanskelig å holde den for seg selv.

Det gjelder jo alle mennesker, uansett hva de har blitt grepet av eller hva de gleder seg over :)
Jeg tenker at det naturlige da er å vise i praksis hvor godt man har det, spre rundt seg med gleden sin ved å glede andre mennesker.

Om noen blir foreldre for første gang, og har mye glede rundt det å endelig ha et lite nurk i hjemmet som de kan stulle og stelle med. Så løper de jo ikke rundt til alle andre og "forkynner" at de også må sette igang å få barn.
De utstråler selve gleden ved å selv leve det livet de er lykkelige i.
Og det finnes ikke så mange større gleder enn å se andre sin lykke, vel og merke på deres egne premisser.
Men det er stor forskjell på å glede seg over at noen er lykkelige med sitt liv og sine valg, enn at disse lykkelige menneskene kommer og trer sine premisser for å oppnå sin lykke nedover hodet på meg eller noen andre. 
Man skjønner jo fort hva det er som gjør dem lykkelige, og finner man det interessant nok, så spør man selvfølgelig om det er noe man lurer på :)
Men man kan fint glede seg over andre sin lykke, til tross for at man samtidig ser at det samme livet overhodet ikke ville ha passet for en selv. Man kan faktisk bli helt dårlig inni seg av tanken på å leve slik selv, og samtidig glede seg over at andre er lykkelige med et slikt liv  :)
Litt som at man kan se at en venninne er strålende vakker i en kjole man selv ville ha sett helt "ræva" ut i :P

Kommentar #14

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Hanne Nabintu Herland. Gå til den siterte teksten.
Midt i dette fremstår en del kristne miljøers passive likegyldighet underlig. Man hevder, i teorien, å være nestekjærlighetens forsvarere. Men man har stilltiende godtatt den religionsfiendtlige utviklingen og valgt feighetens vei ut. I realiteten reflekterer kristne miljøer noe den samme postmoderne verdirelativismen som bidrar til å legitimere egoismens fremvekst som ny sekulær religion. For mange er idealet «å virke snill og mild og ikke si imot», men når ble dette et kristent ideal?

Det er flere måter å se dette på, her følger tre måter.

Mange vet ikke hva de skal gjøre fordi de ikke kjenner igjen troen på bakgrunn av hva kirken gjør og preker vis a vis verden. Kulturen er at man hører på/ underlegger seg presten/ Kirken fordi man føler seg trygg der, barnedøpt der. Havner ikke i brennende helvete da. Kirken er stilltiende og passivitetens preken som gjør at vi tjener penger av Mammon så vi får vårt daglige brød men man vet egentlig at noe er galt. Jesus var ikke politisk og kristendom er å passe sine egne saker mens man feier for egen dør mens man misjonerer på forskjellige måter, internt eller/ og eksternt. Man stilltiende er med den elskede verden, gir gaver og følger verden. Guds karakter er likt duggen som legger seg på gresset om natten, enhver som søker Ham drikker av dette vann, enhver som ikke søker Han drikker ikke av dette vann og kjenner Ham ikke. Mange vil ikke kjenne Ham og hater de som melder seg opp fordi de sier "følg Ham og hold budene og Faderen som Han". De som drikker vannet er ikke politiske og er ikke populære blant noen i verden.

Jeg tror tingen er å si det som Jesus sa det jeg, si sannheten slik at enhver som vil se sannheten ser den men den som ikke vil se den ser bare trøbbel i det man sier. Legg det åpent frem slik at en må selv tenke for å forstå å velge rett. I dette språk må vi være milde og legge åpent frem alternativene og følgene for hva vi står for. Om noen ikke vil høre, så la de være.

Ett eksempel er jo hold budene, inklusive den syvende dag Sabbat. Alle vet at det er bare denne dag som er Helligdagene men de aller fleste vil ikke. Hva er da følgene for ikke å holde Guds bud når vi vet at Guds bud er Guds bud mens alt annet er menneskebud om noe. Vi vet jo hva som er rett, allikevell klarer vi å lyve til oss selv så vi istedet holder menneskebud istedet for Guds bud og tror oss frelst.

Det er kaos der ute, hvorfor er det kaos blant de troende? Er det fordi man ikke tror Gud, bud og Hans ord? Blir man forvirret når vi troende ikke tror GUd men oss selv på Hans vei? Er det slik at Gud ser på sine barn, de som holder Hans bud mens resten er de villfarne som kalles til Ham? 

Det er vel ikke så rart at når vi mennesker sier vi tror Ham men gjør ikke Hans vilje, hvorfor skal Han da høre på oss når vi driter i Ham og Hans innstendige ord? Han kan jo ikke gjøre noe, ja Han kan ikke høre på de for da leder Han de rett inn i avgrunnen.

Er vi kristne egentlig likegyldige til Gud og Hans rike?

Kommentar #15

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
hvordan kristne kan dele sin tro med andre, på en måte som hadde vært ok for alle

Evangeliet er jo gode nyheter og de store gode nyheter er at en dag skal alt ond ta slutt ved at verden blir dømt. Det kommer en DOM og dommen er de gode nyhetene.

Den som velger Kristis rettferdighet og ser Hans godhet i rettferdigheten slik at man følger denne blir frelst fra synd, resten blir ikke frelst fra synd men til doms og den andre død. Ikke sant? Synd er jo lovbrudd altså det motsatte av sann nestekjærlighet og sann nestekjærlighet kan man ikke lære uten å elske Gud høyere enn en selv og verden.

Så hvordan kan man bli reddet fra denne verdens natur som har så mange kriger, misbruk av barn, voldtekter, psykiske og mentale terrorister som gjør egentlig livet uholdbart til å ikke engang ønske ett evig liv. Hvor er kjærligheten, den varme kjærlighet og fred som gjør at man vil leve?

Den finner vi kun ved å se på Kristi rettferdighet (Synd kontra rettferd) og den kommende endelige Dom som skal utslette alt ondt og all død.

Kommentar #16

Trond Wathne Tveiten

47 innlegg  313 kommentarer

Hippie'

Publisert over 8 år siden

Jesus var en hippie av den ekste sort. Han hang sammen med prosttituerte og alle folk om han  utenfor samfunnet. Men i dag blir han brukt av demangoger som hyler og skirker om at alle rundt dem er kommunister og jødehatere. Verden vil bli bedratt og religiøse konservative idioter gjør sitt ytterste for at det skal skje.

Kommentar #17

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Vi venter, Avnskog

Publisert over 8 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
Evangeliene åpner for mange ulike tolkninger.

Hei Sverre. Det er to kommentatorer her som venter på din forklaring om påstanden din ovenfor, + en del som er enig med oss.

Har du ikke noe svar, er det ikke viktig, eller bar stikker du av ?

Kommentar #18

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Likegyldighet

Publisert over 8 år siden
Hanne Nabintu Herland. Gå til den siterte teksten.
De store reformbevegelsene i historien reflekterte sterkt utadrettede samfunnsengasjement som viste seg sosialt arbeid, solidaritet og eksplosiv kirkevekst der kristne tok oppgjøret med sin egen likegyldighet, middelmådighet og hovmod.

HN Herland bruker en hovedtitel som er klart selvmotsigende. Selvsagt er ingen ukjent med det forhold, at kristne kan komme i konflikt med sin identitet som kristne. Men en overskrift slår brutalt nerd på det forhol, at mennesker med en offisiell kristen identitet, likevel stiller seg likegyldige.
Likegyldighet og sløvhet er nærliggende begreper, som i begge fall sier noe om det vi forbinder med synd.

Dette sitatet henviser til eksempler, der kristne har vist det stikk motsatte av likegyldighet på en rekke områder. Men vi bør få med det forhold, at en slik aktivitet har sitt grunnlag i en dyp bevissthet om egen identitet. Det betyr ikke at det skyldes form for religiøs fanatisme, der tro og tvil aldri opptrer samtidig. Det dreier seg om en realisme, som lar evangeliet komme til orde både i den enkeltes li, i det kristne fellesskap og ikke minst i en reell omsorg for den verden vi lever i. 

Om det oppnår offentlig oppmerksomhet eller ikke, er til dels av sekundær betydning. Likevel hender det at enkelte tror mer på slike markeringer, som kan være av politisk karakter, enn på det liv i hverdag og helg som leves innen den trygge rammen av norsk trosfrihet, som Hans Nielsen Hauge ikke hadde. I stedet er han en skikkelse i vår historie som med sitt eksempel krevde den trosfrihet, som det tok Norge 150 år for å få inn i Grunnloven (1964). Tregheten i den historien er selvsagt et uttrykk for en rettshistorisk likegyldighet, som ikke skyldtes "kristen likegyldighet". Den kan kanskje kalles en luthersk likegyldighet takket være det tidligere statskirkesystemet, men kristne fra andre tradisjoner, andre lutheranere, jøder og andre trosretninger kjempet for å oppnå trosfrihet, og gjør det fortsatt i de deler av verden, der dette enda ikke finnes.

"Kristen likegyldighet" er et begrep, som implisitt fornekter hva den kristne tro er og fører til. Det er klart at  Herlands hensikt er å vise eksempler på løfterik kristen vitalitet. Vi bør også fremme en verdiforankret vitalitet i det norske samfunn, som mennesker med forskjellig bakgrunn kan enes om å hevde i full offentlighet.

Kommentar #19

Helge Skår

45 innlegg  330 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Kristen likegyldighet må være en sjølmotsigelse, da kristen vel betyr noe som er inspirert av Kristus(som ikke var likegyldig). 

Kristnes likegyldighet kan derimot være et tema, og om en mener det er et problem, kan en jo spørre seg på hvilken måte folk er likegyldige, og hvorfor de er det. Samtidig, ettersom mennesker har ei nådegave til å finne andres feil, må vi ikke glømme muligheta for at en del er likegyldige i saker vi sjøl er veldig opptatt av, mens de kanskje har et sterkt engasjement for ting vi sjøl pr. i dag ikke ser noen stor verdi av.

Jeg vet ikke om likegyldigheta er større nå enn før, men det er færre bekjennende kristne nå enn før. Samtidig har andre trusretninger blitt synligere. "Høvdingene" som en del ønsker seg flere av, var kanskje synligere i ei tid da de hadde flere tilhørere som gav større frimodighet. Forøvrig er det ennå mange som forveksler autoritære trekk med lederegenskaper. Et budskap blir ikke sannere av å ropes høyere, i en del tilfeller kan høyt volum gi tvil om hensikten.

Når det er færre kristne, som kanskje i mindre grad enn før er opptatt av budskapet, formes samfunnsnormene av andre idealer. Og om en prøver å frelse verden, men opplever at en ikke lykkes i særlig grad, da inspirerer det ikke til ytterligere kampanjer. Om en ser hva apostlene opplevde i Apostlenes gjerninger o.l., da er det lett å skjønne at de fortsatte med stor inspirasjon. Men når nå et par generasjoner kristne har vært ute i lange tider uten å oppleve stor fangst, da gjør det noe med folk. Når en da kanskje har prøvd å kaste garnet ut på flere sider av båten uten at det har gått stort bedre, tappes folk for inspirasjon. Og ikke minst tappes kjerkene for folk etterhvert, og da preges sjølsagt samfunnet mindre av kristendommen.

Forøvrig er det en viktig forskjell mellom meg og Jesus. Når Jesus kritiserte de kalka gravene, visste han hva han prekæ om. Mennesket ser på det ytre, mens Gud ser til hjertet. Vi har langt lavere grunnlag for å vite hva som er årsaken til at folk gjør som de gjør, og må derfor være noe forsiktigere med konklusjonene.

Betegnelsen "finansmann" trur jeg personlig ikke at Hans Nielsen Hauge ville ha likt. Men han er ikke her og kan ikke svare....Dessuten var det ikke han som tørrla hele landsdeler. Det var vel noe han sa som folk ble påvirka av, med gode følger. Hitler påvirka folk han òg, med dårlige følger. Konklusjonen må bli at det er lett å bli historisk om folk lar seg påvirke av det en sier. Mange kan ha tenkt og gjort langt bedre eller verre ting, men fordi omgivelsene ikke ble påvirka, så ble ikke følgene like store. Mang en norsk kristenleder kunne ha fått en gigantisk vekkelse oppkalt etter seg, om det bare hadde skjedd.

(Hvis du syns jeg virker for snill og mild, og sier for lite imot, må du bare si fra. Mildhet står forøvrig også på lista over Åndens frukter. Men det kan kanskje forveksles med ettergivenhet)

Forøvrig er jeg heller ikke enig i at kristne ledere bærer hovedansvaret for avkristninga. De er ikke fotballtrenere som må byttes ut straks om ikke resultata viser seg. Om folk ikke trur på Gud, kan det ikke bare skyldes lederne.

Dessuten skal vi ikke glømme at kjerkene nok òg har utvikla seg en del sia den gang alle gikk på søndagsskolen på f.eks. 50-tallet, dels til det bedre, dels til det verre. Om det har blitt færre kristne, er det ikke sikkert de kristne har blitt dårligere. 

Nå er tida moden for å bli litt mindre ekstremindividualistisk, fjerne meg fra datamaskinen og forholde meg til verden rundt meg. Sov godt

Kommentar #20

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Det hadde vært fint om du hadde hatt et tips til hvordan kristne kan dele sin tro med andre, på en måte som hadde vært ok for alle.

Du må ta utgangspunkt i den du møter og ikke i eget behov. Dersom andre ikke har etterspurt og/eller ønsket at du skal gi dem det "rette" perspektivet så handler det mer om din brennende lyst en omtanke for den andre. Dersom du dytter ditt behov for å endre andre på de som ikke har bedt om din mening så vil du nok møte berettiget motstand.

Jeg kan mene mangt og meget om deg og din tro Lilli, jeg kan mene noe om den er sunn eller ikke, om du burde leve anderledes, tenke anderledes, oppføre deg anderledes. Frem til du i en eller annen form ber om min mening, så har jeg ingen rett til å forøske og endre deg. Såvidt jeg har forstått er du svært komfortabel med den du er og din tro, og har ikke noe som helst behov for min mening eller min bistand.

Det er helt ok. Jeg får heller konsenterere meg om mitt eget liv.

En måte og dele sin tro på er å være seg selv. Altså, du er en kristen, og det preger deg. Ved å være deg selv kan det være at noen faktisk ser at du har noe å tilby de ønsker å vite mer om, og de kan da etterspørre din mening. Jobben frem til det skjer blir å kaste litt vann på den brennende trangen.

Slik jeg ser det.

Hanne Herland er forøvrig en av de som har funnet svaret for hvordan alle andre skal leve livet sitt, og det i sitt bilde. Hun vet hvordan ekte kristne skal være og hvordan vi andre skal være. Hun vet til og med som en som har blitt født utenfor norge hvordan en ekte nordmann skal være. En fasit, et svar, og alle i bildet til Herland selv.

Herland. Nei takk.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere