Domstolene har ikke erkjent at det var norsk Holocaust

Tale ved Kaia – 27. januar 2014 - Holocaustdagen

Deres Majestet, stortingspresident, statsråd, eksellenser, kjære venner.

772 norske jøder, de aller fleste jødiske nordmenn, ble arrestert, fanget og deportert herfra for mer enn 70 år siden. 34 menn kom tilbake fra dødsleirene. Det var bare menn som kom tilbake. Kvinnene og barna ble drept kort tid etter ankomst i Auschwitz. En av dem som kom tilbake er fortsatt blant oss, og er her i dag. Det er Samuel Steinmann. Samtidig som mange nordmenn hadde vondt i holdningene sine den gang var det mange gode nordmenn som med livet som innsats reddet over halvparten av den jødiske befolkningen i Norge. Fredriksens Transport alene reddet 500.

Vi må fortelle historien igjen og igjen av to årsaker. Vår korte hukommelse er den første årsaken. Den eneste oppskriften mot å glemme er å repetere. Den andre årsaken er vår forpliktelse til å fortelle stadig nye generasjoner.

Hva gjør denne dagen spesiell? For meg personlig fikk denne dagen et helt annet innhold for to år siden. Akkurat på denne plassen fikk jeg en telefon fra min sønn om at de ikke kunne komme på shabbatmiddag siden de var på vei til Barsel på Ullevål. Mitt barnebarn, Isak, er to år i dag. På denne dagen har jeg en sterk følelse av, og bekreftelse på, at Hitler ikke vant. Men det var ikke langt unna. Mine foreldre var Holocaustoverlevende fra dødsleirene. Min far var yngst av 12 søsken, og den eneste som overlevde. Jeg er enebarn.

I vårt jødiske samfunn i Norge har alle mistet noen, mens noen mistet alle. 230 av våre familier ble helt utradert. Vi som lever er forpliktet på så mange måter. Vi er som samfunn forpliktet til å minnes og vi er forpliktet til å snakke om det.

Hvorfor denne forpliktelsen? Fordi vi ikke kan bli vaksinert en gang for alle mot ulike former for dumskap og ondskap. Fordi det er noe av det vi kan gjøre for å kalibrere vårt moralske kompass. Den norske stat og Den norske Kirke fortsatte med overgrep på våre Reisende/Taterne lenge etter krigen. Arbeidsleiren der vi internerte Taterne, Svaneviken, ble ikke nedlagt før 1989. Helt frem til 1972 var det kriminelt å være homofil i Norge.

Vi er forpliktet til å erkjenne og problematisere. Norske myndigheter har erkjent at det var et norsk Holocaust med aktiv norsk deltagelse. Dvs. Storting, Regjering, Kirken og Politiet har gjort erkjennelser. Domstolene har ennå til gode å gjøre det. Erkjennelsene er først og fremst viktig for den som erkjenner. Det er et viktig første skritt i en helingsprosess og legger grunnlaget for å gjøre bedre beslutninger.

Når vi nå er helt i starten på jubileumsåret for Grunnloven kan vi godt erkjenne at vi hittil ikke har problematisert tilblivelsen av §2 i 1814. Med rette feirer vi den eldste og mest liberale grunnloven i Europa. Det er imidlertid ikke alltid vi tar med at den hadde en antisemittisk paragraf. Det tjener Hans Majestet til ære at han i sin nyttårstale nevnte nettopp dette. Samme år som jødene i Danmark fikk fulle borgerlige rettigheter ble jødenes utestengning fra Norge fastsatt i Grunnloven. Hvilke debatter foregikk i samfunn og Storting i de 37 årene før §2 ble endret? Kan dette ha bidratt til de ulike skjebnene jødene i Norge og Danmark led under annen verdenskrig? Den opprinnelige §2 var en skamplett på en ellers moderne grunnlov. §2 i 1814 var ikke i tiden.

Som samfunn vil vi tjene på å holde dette frem i lyset fremfor å forsøke å gjemme bort og dysse ned. Ved å problematisere og stille hva, hvem og hvorfor spørsmålene vil vi bli klokere. Det vil være å hedre Grunnloven og mennene bak den. For de var også mennesker. Mennesker gjør feil. §2 var et feilgrep allerede den gang. Ved å lære av feilgrep kan vi forebygge nye. Jeg avslutter med oppfordringen: Aldri mer §2.