Verdidebatt

Samvittighetsfrihet - vi krever vår rett

Det er ikke noen grunn til å stå med luen i hånden når det gjelder samvittighetsfrihet. Vi krever vår soleklare rett når vi for vår samvittighets skyld ikke aktivt vil medvirke til å avslutte et menneskeliv.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Helseminister Bent Høie sendte sist uke sendte ut på høring lovforslaget om reservasjonsmulighet for fastleger. Det kom da fram at det legges opp til at de folkevalgte i kommunene selv kan ta stilling til om kommunen skal godta eller ikke fastleger som reserverer seg. Dette har ført til ny usikkerhet om hva avtalen mellom KrF og regjeringspartiene egentlig innebærer, og KrF krever naturlig nok oppklaring.

Media har den siste uken meldt om folkelig motstand mot fastlegers reservasjonsmulighet. Ikke så merkelig, siden venstresiden i norsk politikk det siste halve året har kjørt en enorm kampanje med et villedende budskap om at reservasjonsmulighet er en «omkamp om abortloven». Denne kampanjen har de så langt lykkes bra med, selv om budskapet er feilaktig. Sannheten er at samfunnet nå, og i fortsettelsen, godt ivaretar alle kvinner som ønsker abort. Også med lovfestet reservasjonsmulighet for fastleger. Abortloven er og blir den samme som tidligere.

Lovforslaget som er lagt fram skal ivareta samvittighetsfrihet, og det er ikke noen omkamp om abortloven. Lovforslaget er derimot i tråd med FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 18 – som klart slår fast at trosfrihet og samvittighetsfrihet er en grunnleggende menneskerett. Dette er sakens kjerne. Lovforslaget er for øvrig i tråd med anbefalingen fra Europarådets parlamentarikerforsamling til sine medlemsland, og med FNs barnekonvensjon, artikkel 6, som Norge har ratifisert.

FNs barnekonvensjon slår fast at de land som ratifiserer den har følgende forpliktelse: Å gi barn spesiell beskyttelse og omsorg på grunn av sin psykiske og fysiske umodenhet. Dette fordi «barn på grunn av sin fysiske og psykiske umodenhet har behov for spesielle beskyttelsestiltak og særlig omsorg, herunder egnet lovfestet beskyttelse både før og etter fødselen». FNs barnekonvensjon knesetter følgende prinsipper: 1. Partene erkjenner at hvert barn har en iboende rett til livet.2. Partene skal så langt det er mulig sikre at barnet overlever og vokser opp.

Det er disse prinsippene reservasjonslegene ønsker å ivareta. Det er et like verdifullt og akseptabelt standpunkt for helsepersonell å beskytte barnets rettigheter som mors rettigheter. Abortsaken er så mye mer enn en likestillingssak. Det berører helt grunnleggende og vanskelige etiske spørsmål om liv, død og menneskeverd. Kvinnens rett til abort ivaretas fortsatt meget godt med lovfestet reservasjonsmulighet for fastlegene.

Som samfunn er vi ikke tjent med å overkjøre samvittigheten. Hva blir i så fall konsekvensen? Det kan jo hver enkelt av oss reflektere litt over selv. Alle politiske partier vil normalt sett forsvare samvittighetsfrihet. En rekke av våre lover har også tatt denne menneskeretten opp i seg som et grunnleggende element. Det er derfor et paradoks at Venstre og de sosialistiske partiene ønsker at fastlegenes samvittighet brutalt skal overkjøres med trussel om yrkesforbud. Hadde de ment det samme om det var snakk om deres egen politiske overbevisning, tro eller samvittighet som kom under press? Neppe.

Venstresiden må stå til ansvar for at de i denne saken bidrar til å presse folkemeningen om samvittighetsfrihet og trosfrihet i en uheldig retning. Moral, etikk og menneskerettigheter er sentrale bærebjelker i samfunnet. Konsekvensen av venstresidens hardkjør er logisk sett at moral og etikk får dårligere kår i samfunnet. Ønsker vi virkelig det?

Heidi Thornhill, assisterende overlege ved gynekologisk avdeling på Haukeland sykehus, har i sine innlegg med en hånlig og nedsettende tone framstilt reservasjonsmulighet som et direkte angrep på demokratiet og menneskerettighetene. Norsk Gynekologisk Forening har også gått knallhardt ut mot reservasjonsmulighet. Man framstiller konsekvent kvinnen som den svake part, som det skal tas mest hensyn til. På den andre siden forsvarer Legeforeningen og Norges Kristelige Legeforening med sine rundt 900 medlemmer  reservasjonsmulighet.

Heidi Thornhill sier det selv slik: «Jeg gjør meg ingen illusjoner om hva en abort er; det er klart at det er å avslutte et spirende liv. Men jeg undersøker alltid om hun er sikker i sin beslutning. Det er viktig for meg. Hun bestemmer, ikke jeg. Jeg gjør jobben, fordi jeg vet at alternativet er mye verre. For to generasjoner tilbake døde kvinner i Norge på grunn av illegale aborter, og mange ble ødelagt for livet».

Hvor mange kvinner er egentlig døde i Norge grunnet en restriktiv holdning til abort, kontra barn som er døde på grunn av abortlovgivningen? I Norge vet vi at vi at 436 351 spirende liv ble avsluttet mellom 1979 og 2008. Om hvert av disse barna hadde fått en kvadratmeter, kunne vi stilt dem opp på en rekke fra Oslo til Trondheim.

Hvordan ivaretas hensynet til den andre pasienten, nemlig barnet?

Videre skriver Thornhill: «Noen argumenterer for et liberalistisk syn på saken, at leger skal få leve og arbeide i samvittighetsfrihet. Kan dette argumentet være valid? Abortloven er en av de mest liberalistiske vi har: kvinnen bestemmer selv. Ingen leger er tvunget til å være fastleger. Medisinere velger på toppen av næringspyramiden. Ingen av oss må være fastleger. Bevare meg vel. Fastlegen er ikke den svake part her. Det er virkelig det reneste vrøvl». Samvittighetsfrihet i vanskelige etiske spørsmål som omhandler liv og død er altså ikke forenelig med å være fastlege, sier Thornhill.  

Et helt annet perspektiv på saken gir Den hippokratiske legeeden: «Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade. Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd til hvordan de kan avslutte sitt liv. Ei heller vil jeg gi noen kvinne en substans som fører til at hun aborterer. Men jeg vil holde både mitt liv og min kunst ren.

Sett i dette lyset har reservasjonslegene et minst like valid etisk standpunkt som Thornhill. Men hun viser dessverre total mangel på forståelse og resepekt for dette i sine innlegg.

Det legges nå opp til heksejakt på fastleger som for sin samvittighets skyld ikke ønsker reservasjonsmulighet. De må stå fram og skal henges ut offentlig. De har fått utdelt rollen som mørkemenn og mørkekvinner. Reservasjonslegene demoniseres og marginaliseres gjennom klassisk hersketeknikk, hvor sterke samfunnskrefter framstiller ja til abort som det eneste politisk korrekte standpunkt. Slik har det vært i alle år siden abortloven ble innført i 1979. Alt som kan rokke ved det «politisk korrekte» verdensbildet om ja til abort blir per definisjon en trussel. Det er uverdig, og det er udemokratisk. For et hvert demokrati har også en forpliktelse til å ivareta og beskytte mindretallets meninger og rettigheter.

I tillegg har virkeligheten forandret seg mye siden 1970-tallet. Ny teknologi og ny viten gjør at vi nå kan redde barn som er ned mot 22 uker gamle. Vi vet mye mer om fosterets utvikling i mors liv. Fosteret kan ikke lenger ses som en celleklump, slik mange gjorde på 1970-tallet. Men mange sitter fortsatt fast i de gamle paradigmene.

Det er ikke ikke noen grunn til å stå med luen i hånden når det gjelder samvittighetsfrihet. Tvert i mot krever vi som helsepersonell vår soleklare rett når vi for vår samvittighets skyld ikke aktivt vil medvirke til å avslutte et menneskeliv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt