Når teateret fortegner religion

Torsdag 16. januar så jeg forestillingen «I Guds namn» på Hordaland teater. Ifølge teatrets nettsider er stykket «ikkje ei framsyning for eller imot religion eller vedtekne trusretningar, men ei undersøking av korleis religion kan misbrukast som eit maktmiddel overfor barn og unge i deira mest sårbare periode i livet.»

Dette er et viktig tema som må behandles seriøst, særlig fordi stykket skal ut på turné på ungdomsskoler i fylket. Men til tross for noen spennende dramaturgiske grep lykkes ikke prosjektet, dessverre.

Urealistisk

Vi møter tre ungdommer som alle er ofre for usunn religiøsitet. En av dem er ei jente på 13 år som sier hun skal gifte seg med Jesus og er hysterisk lykkelig over dette, samtidig som hun roper ut at alle hennes barn skal bli til gjennom jomfrufødsel. Hennes oppførsel er grotesk og surrealistisk.

Hvilken ekstrem sekt kan hun ha vært utsatt for? Jeg har aldri hørt om noen kristen gruppe i Norge som har forkynt noe i nærheten av dette. Men det har kanskje stykkets forfatter og regissør Nils P. Munk?

Tilsvarende fjernt fra virkeligheten tegnes situasjonen til en ung mann. Hans far er en fanatisk predikant som roper ut sitt budskap i et svært oppskrudd stemningsleie, og som blant annet forteller oss at Gud er i mikrofonen. Denne faren mener gutten begår en stor synd når han ser en vakker film og liker den. Igjen - hvor og når henter Munk dette fra?

Ekstrem religiøsitet

Dette er ekstreme former for religiøsitet som enten er konstruert av Munk selv eller hentet fra ytterliggående sekter som går langt utenom hovedstrømmen av norsk kristendom i dag.

Jeg klarer ikke å se relevansen til dagens kirkevirkelighet som jeg mener å kjenne rimelig godt. Og jeg ser i hvert fall ikke hvorfor man på teatrets nettside i omtalen av stykket henviser til Grunnlovens § 2, slik denne lød inntil 2012. Her heter det at den evangelisk-lutherske Religion (D.v.s. Den norske kirke) forblir statens offentlige religion, og at «De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.»

På nettsiden stilles så spørsmålet «Korleis vert denne lova utøvd i høve til barnet? Fråtek ein barnet eigenrefleksjon i Guds namn? Er det religionsfridom? Og for kven?»

Et oppgjør med kirken

Stykket fremstår da som et oppgjør med Den norske kirke som jo den gamle §2 i Grunnloven handlet om. Men slike eksempler som er omtalt ovenfor er helt fjerne i forhold til Den norske kirke.

Dessuten er paragrafen, som nevnt, ute av lovverket, og har i realiteten ikke hatt noen praktisk betydning på aldri så mange år.

Hvorfor velger man å vinkle et teaterstykke, som foregir å være aktuelt, i forhold til nettopp denne paragrafen, og dermed også til Den norske kirke? Det er nødvendig å spørre kritisk om hvordan religion kan virke på ungdom. Men må det skje på bakgrunn av slike ekstreme eksempler?

Ensidig og karikert

Det må nevnes at den tredje ungdommen som skildres, en lesbisk jente som forsøker å ta sitt liv, er tegnet på en troverdig og tankevekkende måte, og tar tak i oss. Temaet er avgjort aktuelt i kristne ungdomsmiljøer i dag, og fortjener å trekkes frem.

Men som helhet betraktet gir «I Guds namn» et ensidig og karikert bilde av kristne miljøer som noe farlig. Bildet synes å være tegnet på stor avstand og uten relevant kjennskap til det som beskrives. Stykket er derfor etter min vurdering lite egnet som utgangspunkt for forståelse og selvstendig, kritisk refleksjon hos unge mennesker rundt deres møte med troens verden. Det er synd, for det behøves.

FØRST PUBLISERT I BERGENS TIDENDE