Odd Anders With

54

Ta på slåsshanskene

Dropp eventuelle tanker om å gå i sminkerommet for å tilpasse KrF et liberalistisk regjeringssamarbeid

Publisert: 21. jan 2014

Vårt Land vil ha debatt om «KrFs sjel» (Vårt Land 18. januar). Det er bra. Partiet er lite, men vipper stadig saker sin veg. Verdipartiet kan nemlig samarbeide begge veier. I dag opplever partiet ikke voksesmerter, men generasjonssmerter eller identitetssmerter.

En stor utskifting av ledere over relativt få år er krevende når man skal ivareta partiets identitet, nødvendige trygghet og musikalitet i forvaltningen av partiets verdier. Et ideologisk bevisst og tydelig verdiparti skal nemlig være forutsigbart, ikke nødvendigvis på valg av samarbeidspartnere, men på verdivalg.

Feil kurs. Partiet skal moderniseres, men den som tråkker på sine røtter eller glemmer de verdier og den kraft som ligger i historien, vil ta ut feil kurs, bli slapp i fisken og bli forført av skiftende vinder.

Mange av oss har opp gjennom årene påpekt at partiet må ha ambisjoner om å være et helhetlig parti. Det er ikke dumt. David Hansen repeterer noe av dette i intervju med Vårt Land 18. januar og løfter frem økonomisk politikk. Men jeg tror ikke et sekund på at det er slike ting som sikrer partiets fremtid eller berettigelse. Særlig ikke om partiet foretrekker en blass identitet, mister gulfargen og blir et overflødig lyseblått parti.

Jeg vil ikke ha et parti med silkehansker, men med slåsshansker: 

Radikalt. På mange områder må KrF våge å foreta radikale prioriteringer og prioritere radikale løsninger. Om nødvendig stå alene. Her kan det ikke hviskes!

Det finnes ingen mer radikal utfordring enn å ta det kristne menneskesyn og forvalteransvaret på alvor. Slåss for likeverd og menneskeretter, både på det materielle og åndelige plan, vise mer radikal solidaritet med de som trenger det mest, bli mer offensiv i vern om født og ufødt liv, vær offensive talspersoner for barna, konkretiser og forny vårt forvalteransvar, utfordre den norske gullkalven; den materielle veksten og oljepolitikken, la kulturpolitikken blomstre, ikke la statsmakt eller kapitalkrefter drepe frivillig og ideell virksomhet, bygg vennskap og dermed fred mellom Abrahams barn, og la mennesker slippe å bli forfulgt eller måtte skjule sin tro i det offentlige rom!

Avsporing. Jeg noterer meg at David Hansen har behov for å tegne et bilde av KrF som et reservehjul for sosialdemokratene. Det er nok en stor drøm for en karikaturtegner, men en grov underkommunisering og ensidig tegning av KrF sin historiske rolle.

For hva skal karikaturtegneren gripe fatt i når han skal tegne KrF sitt forhold til for eksempel Høyre og Fremskrittspartiet i dag? For ikke å snakke om dersom KrF hadde gått inn i en slik regjering? For de av oss som ikke vil dyrke den endimensjonale todelingen i norsk politikk, er bildet altså en retorisk avsporing. De som ser et tredje alternativ i mange viktige verdispørsmål, vil heller fryde seg når et lite parti – eller sentrum - oppnår flertall i enkeltsaker (som miljø, bistand og reservasjonsrett for fastleger). Det er ikke teigpolitikk, det er verdipolitikk.

Sminkerommet. KrF har best erfaring for å slåss for sine verdier i sentrum i norsk politikk. Da kan gode allianser knyttes i ulike saker begge veier – og gi flertall. Så dropp eventuelle tanker om å gå i sminkerommet for å tilpasse partiet et liberalistisk regjeringssamarbeid. Det er ikke tid for ustyrlige markedskrefter og økt kjøpekraft for verdens rikeste. Det er tid for radikale, modige og verdibevisste mennesker i kamp mot egosentriske, endimensjonale, samvittighetsløse markedskrefter.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21. JANUAR 2014

Kommentar #1

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Ta på arbeidshanskene

Publisert rundt 8 år siden

Odd Anders With bruker metaforene silkehansker og slåsshansker. Det første er for fløtepuser uten ryggrad og det andre er for et modig parti som står opp for sine meninger og som i det godes tjeneste søker konfrontasjon framfor samarbeid, dersom jeg forstår With riktig.

Min anbefaling er at KrF tar på seg arbeidshanskene. Det er det noe jordnært over. Det er det tålmodige og langsiktige arbeidet som gir varige verdier og bærekraft. Mange partimedlemmer i alle partier har overdrevene forventinger til hva partiet kan få til. Og i særinteressepartier er disse forventingene ofte mer kompromissløse. Troen på egen gjennomslagskraft er ofte euforisk og kan av til ende opp i en rørende forestilling om at det faktisk er mulig å flytte fjell.

En viktig og avgjørende forutsetning er naturligvis partiets blotte eksistens og styrke. Slik jeg oppfatter With, nærmest harselerer han over David Hansens påpekning av behovet for en helhetlig politikk. Det som vekker With sine negative reaksjoner er at Hansen spesielt vektlegger økonomisk politikk. Han mener at det implisitt i en slik helhetlig politikk vil ligge en fare for at partiet får en "blass identitet, mister gulfargen og blir et overflødig lyseblått parti.”

Som Hansen, mener jeg at KrF vil være tjent med å føre en mer helhetlig politikk, og har tatt til orde for dette i flere innlegg bl.a. her på dette forumet. Ja, faktisk så mener jeg at dette er avgjørende for at partiet skal overleve og slik kunne fortsette å fronte de verdier som partiet står for.

Alle mellompartiene endte opp litt i overkant av sperregrensen ved valget i høst. Det er antakelig ingen tilfeldighet. Folk er naturlig nok primært opptatt av de store spørsmålene i livet, slik som arbeid, økonomi, skole, helse og infrastruktur. Det er kun en helhetlig økonomisk politikk som kan sikre dette på en god måte. Mange opplever antakelig dette som så viktig at de ikke vil ta seg råd til å "kaste bort" stemmen sin på én-saks eller få-sakers partier – selv om de er enige i og opptatt også av disse sakene. Det er ikke usannsynlig at oppslutningen om de to-tre store partiene vil øke i tiden som kommer. Og da blir det lite rom for tre mellompartier med særinteresser og et SV i drømmeland.

Derfor kan det se ut til at With sin linje kan føre til at gulfargen beholdes hele veien til, ja, nettopp veis ende, og at skuta går ned med det gule flagget høyt hevet. Av slikt kan det vanke en porsjon herostratisk ære, mens kampen for de gule verdiene tapes. Da er det ingen igjen til å "... utfordre den norske gullkalven; den materielle veksten og oljepolitikken, la kulturpolitikken blomstre, ikke la statsmakt eller kapitalkrefter drepe frivillig og ideell virksomhet, bygg vennskap og dermed fred mellom Abrahams barn, og la mennesker slippe å bli forfulgt eller måtte skjule sin tro i det offentlige rom!"

I motsetning til With har jeg tro på et KrF med en helhetlig politikk uten primært et særinteressestempel, et KrF som er å regne med for folk flest når de skal vurdere de viktige tingene i livet, men som likevel skiller seg ut med en klar kristeligdemokratisk politikk, med vekt på kristelig.

Mens With gjentar til det kjedsommelige fyordet "liberalistisk" eller i hvert fall flere ganger minner om det han opplever som en politikk fylt av egoisme og umoral, så viser han at han har falt i den stereotype ideologiske grøfta. Kommunismen er død, sosialismen er død. Det som står tilbake er grader av liberal politikk, det som har ført verden framover i siste halvdel av forrige århundre og fram til i dag. Et eksempel på dette er Arbeiderpartiet som fastholder ”sosialdemokratisk” som sin fortrukne identitet. Men virkeligheten er en annen. Ap er en av de fremste eksponentene for en liberal økonomisk politikk – selv om de insisterer, slik som With, på at "liberal" er et fyord.

Som en saksopplysning, dog uten noen avgjørende betydning, regner jeg meg selv som liberalkonservativ.

KrF sin eneste sjanse til å bety noe i norsk politikk, og til å ha mulighet til å fremme With og mine sine kjerneverdier i årene framover, er å erkjenne realitetene og å fri seg fra With sine ideer om det eneste og reneste og den noe infantile og overdrevene drømmen om et KrF som for all framtid vil være på vippen og som kan skalte og valte seg fram fra side til side etter eget forgodtbefinnende. 

Nøkkelen til det hele er altså ikke å rendyrke en gammel politisk strategi som ikke lenger er bærekraftig, men å stake ut en kurs med en helhetlig politikk som kan gjøre at partiet er å regne med for velgerne og slik vokse seg større, men samtidig uten å miste kraften som et kristent verdiparti.

Greier man dette, er koden knekket. Men da må With og andre legge bort den stereotype floskelfrykten for "liberal" politikk. For det er en slik politikk, og den alene som gjelder i det store bildet – viser det seg. Å bruke krefter på å bekjempe disse reaitetene er å gå seg bort. Å være imot sider ved den overordne øknomiske politikken er enn annen sak. Det kan vise seg å være fortjenestefullt. Men da må man, som tidligere konkludert, ha styrke og kraft nok til selv å bli tatt på alvor.

I motsetning til With har jeg for min del tro på dagens KrF-ledelse. Jeg føler meg trygg på at de ser realitetene og vil forholde seg til dem på en for partiet konstruktiv måte. Det som forsinker dem i denne prosessen, er at de underveis må ta hensyn til at det i partiet befinner seg en del med With sine bakstreverske standpunkt som noen nok er fristet til å hive sekkeposten for tungnemme bremseklosser.

Kommentar #2

Odd Anders With

54 innlegg  314 kommentarer

Arbeidshansker i hvilke hager?

Publisert rundt 8 år siden

Takk for kommentaren, Arne D. Danielsen.

I det du skriver ser jeg tre poeng jeg kort vil kommentere: At vi har ulik tro på KrF og sentrums identitet og rolle, at vi er politisk uenige om samarbeid og synet på liberalisme - og at du har minst en åpenbar misforståelse.

Det er realt med politisk uenighet, så la meg rydde unna misforståelsen først:

Jeg er ikke uenig med deg og David Hansen om at KrF trenger en helhetlig politikk. Jeg er heller ikke uenig i at det kan jobbes mer med økonomisk politikk. Det eneste du her dekning for å si om min artikkel i denne sammenheng er at jeg ikke tror at det er helheten eller den økonomiske politikken som vil "redde" KrF - eller er KrF sin "sjel". Mener jeg skrev dette tydelig. Så det er ikke bra at du bruker begrepet "harselere", når du ikke har dekning for det. David og jeg er enig i en god del, så du får finne andre angrepspunkt enn dette. VL-serien handler altså om "KrF`s sjel", - og den vil altså ikke jeg forandre farge på.

ADD vil heller bruke "arbeidshansker" som metafor. Gjerne det. Men det er ikke likegyldig for meg og deg hvilken hage vi arbeider i. Da foretrekker altså ikke jeg den liberalistiske. Hvorfor, forklares i artikkelen. De verdisakene partiet og jeg er enige i er verd å sloss for. Det har aldri utelukket samarbeid i og utenfor regjering. Men man gjør sine valg ut fra hvor en får størst gjennomslag. Her har historisk sett KrF sitt tette samarbeid i sentrum gitt store uttellinger, ja størst når vi har stått sammen - også i oppslutning. Jeg har ikke mista trua på at det er plass for flere enn de store partiene, og at sentrum kan vokse.

Så tar du feil om adressat. Jeg har ikke ledelsen som adressat i min artikkel. De fortjener støtte og ingen pekefinger fra meg. Ledelsen og partiets ledende organer har valgt et klokt samarbeidsmønster ut fra situasjonen. Advarselen går til dem som vil inn i den liberalistiske regjeringen. De får vi høre mer fra, vet jeg. Og i KrF sin hage er det plass for diskusjon.

Forøvrig er jeg gjerne liberal, men ikke liberalistisk. Alt er ikke like bra. Venstre - særlig Unge Venstre - strever med forskjellen. Sosialliberalismen har mye for seg, den ønsker å ivareta menneskeverdet mer en enn de til tider hensynsløse markedskrefter,- og en regjering som mener barnehjemsbarn kan settes ut på anbud og sendes til den som har størst kapital. I en del menneskerettsspørsmål, vern om liv og innen likeverdsproblematikk og vårt forvalteransvar er jeg radikal. Så her tar jeg til tider på meg slosshansker. Jeg erkjenner at det er mye verdikamp både her og der.

Kommentar #3

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Hansken er kastet

Publisert rundt 8 år siden

Odd Anders With beholder fatningen og opprettholder et sakelig nivå i debatten, selv om jeg la meg på et heller "syrlig" nivå i min kommentar. Det tjener han til ære.

For å utdype forskjellene i tenkemåtene, siteres With på følgende: "Sosialliberalismen har mye for seg, den ønsker å ivareta menneskeverdet mer en enn de til tider hensynsløse markedskrefter – og en regjering som mener barnehjemsbarn kan settes ut på anbud og sendes til den som har størst kapital."

For egen del har jeg til gode å lese et eneste partiprogram blant de seriøse partiene, eller høre en ene eneste uttalelse fra sentrale politikere uansett parti som ikke oppriktig ønsker å ivareta menneskeverdet på en god måte.

With tar rollen som fasitholder på hva som er menneskeverd og hva som ikke er det. Dette er noe som rir hele den rødgrønne fløyen og dessverre langt inn i KrF. Man mener å ha definisjonsmakten.

With vet godt at det ikke finnes noen politikere eller partier som mener at barnehjemsbarn kan settes ut på anbud og sendes til den som har størst kapital  –  i den betydningen han legger i dette. Men det gjør seg godt som retorikk.

I valgkampen hørte vi det ofte fra hele den rødgrønne blokken og fra enkelte i Krf. Bestemor på anbud, at kapitalkreftene tjener seg rike på andres nød, rasering av det offentlige helsetilbudet osv. At en slik argumentasjon er løgnaktig og uanstendig burde gjøre at man holdt seg for god til slikt. Spesielt er det nok mange som mener at de i KrF, som henfaller til slik uanstendighet, burde holde et høyere anstendighetsnivå.

Og det er dette som er kjernen i debatten, ikke bare mellom With og meg, men i store deler av det politiske miljøet. Alle vet naturligvis at det ikke er i menneskesynet at de merkbare forskjellene ligger, men i løsningene. At den sittende regjeringen ønsker å få ut det beste i samfunnet til beste for de som trenger hjelp, er ikke bare en god praktisk politikk, men naturligvis også det mest anstendige.

De som påberoper seg å være de eneste som har et riktig menneskesyn og fradømmer andre sitt, skyr ingen midler. De skyver svake grupper foran seg og hevder at den enste redningen for disse er en politikk som ligger til venstre for midten av KrF. En slik argumentasjon imponerer ingen. Derimot er den diskrediterende – for de som farer med slik uredelighet.

Jeg har aldri stemt på Frp, men jeg har ofte reagert nettopp på at partiet urettmessig blir fradømt seg et anstendig menneskesyn. Har forsøkt å utdype noe av dette her

Kjernen i With sitt innlegg, slik jeg forstår det, er at KrF ikke må menge seg med partier som ikke holder det samme egendefinerte menneskesynet som dem selv. Det er dette jeg er uenig i, og det er dette jeg frykter at vil ødelegge partiet. Om dette er åpenbart With og jeg uenige.

 

Kommentar #4

Odd Anders With

54 innlegg  314 kommentarer

Tar hansken

Publisert rundt 8 år siden
Hei, igjen, og takk for hyggelig start på innlegget. Det inspirerer til å si noe jeg tror vi er enige om, og håper det ikke overrasker deg: 1. Vi er enige om at ingen av oss har monopol på hva som er et godt eller kristent menneskesyn. Kommentar: Men vi bør begge gi hverandre retten til å påvirke andre med vårt syn om sammenhengen mellom menneskesyn og politiske prioriteringer. Vi trenger mer, ikke mindre debatt om politiske sakers verdiforankring. Taushet er ikke gull. Jeg tar hansken og sier det jeg mener er rett, tross faren for at noen føler seg ideologisk forulempet. 2. Vi er enige om at praksis er viktigere enn partiprogram eller retorikk. Kommentar: Men sammenhengen er ikke uinteressant. 3. Jeg tror vi er enige om at retorikk kan være et legitimt virkemiddel når det kan tydeliggjøre budskapet. Kommentar: Ingen innlegg er uten retorikk. 4. Så er vi vel enige om at jeg er mer kritisk til markedstenkning. Kommentar: Dette kommer særlig frem når jeg omtaler svake grupper som barnevernsbarn. Innenfor rusomsorgen og barnevernet vet vi allerede at flere ideelle virksomheter (bl.a. I Blå Kors), ble nedlagt eller ble påtvunget andre eiere pga konkurranseutsetting, vel og merke uten at manglende kvalitet ble brukt som argument. Dette gjelder et innsatsområde innenfor ideell sektor som har generasjoners oppsamling av erfaring og kompetanse. Et stort nasjonalt eller internasjonalt konsern har selvfølgelig mye større økonomiske muskler til å gjøre dette "billigere" for staten i starten, for å utkonkurrere frivillig, ideell sektor., - og kanskje etablere mer monopollignende tilstander på sikt. Resultat: Innen barnevernet betyr det at barn blir sendt fra sted til sted etter den økonomiske tyngdtekraften, ikke som følge av barnets beste. Ja, jeg tror motivene om å få mest mulig ut av hver skattekrone er edelt. Men jeg er ikke tvil om at en for stor vekt på markedstenkning går ut over kvalitet, tålmodighet og langsiktig resultat, noe barnevernsbarn og rusmisbrukere ikke fortjener. Allerede idag har begrepet "gjennomstrømning" (jfr gode statistikker på de som er gjennom "apparatet") fått forkjørsrett fremfor varige resultater i behandlingstilbudet, særlig i rusomsorgen. PS: har vært og er engasjert innen begge sektorer. Joda. Beholder hanskene på.
Kommentar #5

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Uten silkehansker

Publisert rundt 8 år siden

With og undertegnede har, vil jeg tro, stort sett det samme verdimessige utgangspunktet, men er åpenbart uenige i tilnærmingen til og holdningene rundt dette og om løsningene. Vi har kastet både slåsshansker og arbeidshansker, plukket dem opp og har valgt å ikke bruke silkehansker. Men ellers går det jo utmerket.:)

 

 

Menneskesyn

 

”Vi trenger mer, ikke mindre debatt om politiske sakers verdiforankring,” skriver With.

 

Helt enig. Men ingen er tjent med at uttrykket ”menneskesyn” misbrukes. For det er det man gjør, når man påberoper seg definisjonsmakten, fratar andre deres anstendighet og beskylder dem, eller i alle fall mistenkeliggjør dem for å ha et dårlig(ere) menneskesyn. Som jeg skrev i forrige kommentar, er det utvilsomt grunnleggende små nyanser i menneskesynet i det norske politiske miljøet. Som nevnt, det er løsningene som kan være noe forskjellige. Fair enough, vil vel de fleste kunne si, i alle fall når de får tenkt seg om.

 

 

Sammenheng mellom praksis, partiprogram og retorikk

 

Her vet jeg ikke hva With tenker på konkret, selv om jeg er enig i at retorikken innimellom kan være mer fargerik enn de mer nøkterne, gjennomtenkte og kanskje til og med gode formuleringene i partiprogrammene. Men dette er definitivt normalen for politikerne i alle partier.

 

Når det gjelder praksis, er vi tilbake til løsningene. Ja, de kan være, eller rettere sagt heldigvis er noe forskjellig partiene imellom. Men det har naturligvis ikke noe med selve menneskesynet å gjøre. Jeg skrev ”heldigvis” fordi jeg er enig med dem som for eksempel åpner for (noe) mer privatisering, men da naturligvis innenfor klare offentlige krav og retningslinjer. Tung statlig styring og monopoler har i prinsippet aldri vært noen suksessoppskrift på noe som helst. Det har om ikke annet historien lært oss. Det eneste måtte være Vinmonoplet som er et bevisst valg med bred oppslutning.

Innovasjon og nye og gode løsninger avfødes sjelden innenfor det konforme og planstyrte, men frigjøres i større grad og nærmest som en livslov når entreprenørskapet får slippe til. Entreprenørene må som andre forholde seg til alle regler og retningslinjer som samfunnet og eventuelt oppdragsgiver pålegger dem. I det (ofte lille) handlingsrommet som er igjen settes alle ressurser, krefter og kreativitet inn på å optimalisere løsninger, service og kundetilfredshet. Å skusle bort slike uforløste reserver, på grunn av det jeg mener er bakstreversk ideologi og fordommer, er å forsømme sin samfunnskontrakt som politiker. 

 

 

Retorikk

 

”Ingen innlegg er uten retorikk,” skriver With

 

Helt enig – igjen. With og jeg bedriver her en retorisk øvelse som naturlig hører til i debatter. Ikke noe galt med retorikk. I USA er det pensum på high school. Forutsetningen er imidlertid at den er anstendig og at man ikke blir fristet til og med overlegg å bruke retoriske grep som urettmessig tillegger motparten synspunkter som han ikke har. Jeg mener for så vidt ikke at With gjør dette, men i politikken er det slett ikke uvanlig.

 

For å eksemplifisere teamet, tillater jeg meg å viset til mye brukte mantraer som ”… å gi til de som har mest fra før” og ”Forskjells-Norge.”

 

Dette er et frislipp av uanstendighet, og er bl.a. et av Arbeiderpartiets glansnummer i valgkamper. Vi er alle kjent med at svøpen for norsk eksport og dermed for verdiskapningen er det høye kostnadsnivået. Ettersom vi vil bli stadig mer avhengig av fastlandsindustrien, etter hvert som olje og gass vil spille en mindre rolle, er det helt avgjørende og faktisk livsviktig at vi greier å skape gode forutsetninger for en god og bærekraftig verdiskapning – som igjen er selve grunnlaget for opprettholdelsen og utviklingen av en god velferdsstat.

 

Arbeiderpartiet er mer enn de fleste klar over og opptatt av viktigheten av en god næringspolitikk, og er således smertelig klar over vår akilles med det høye kostnadsnivået som svekker konkurranseevnen. De mener at det er viktig å gjøre det som er mulig for å bedre denne.

 

Når andre enn dem selv innfører lettelser for næringslivet, nettopp for å bedre konkurranseevnen, trygge arbeidsplasser og slik bidra til å trygge velferd og velstand, er som regel Arbeiderpartiet frampå med følgende tirade med tilgjort harmdirrende stemme: ”Dette er å ta fra de som har mist fra før og å gi til dem som har mest fra før!”

 

Og så kommer flosklene om ”økte forkjeller” og resten av det uanstendige politikerspråket. Forskjellene i Norge er i det store og det hele så små at en snart må bruke kikkert for å få øye på dem. Men som retorikk fungerer det åpenbart, så lenge det finnes velgere som stadig biter på og blir rystet over at noen kan være så hjerterå – som fru Brundtland sa under et valgkampbesøk på et sykehjem i Finnmark for en god del år siden. Hun fikk regjeringsmakten, men de ”hjerterå” tilstanden på norske sykehjem forble, som kjent og natruligvis, uendret.

 

De uanstendige retoriske grepene framføres skruppelløst og uten å blunke. Et helt konkret eksempel på dette fikk vi i ”Debatten” på NRK1 denne uken. Det var den ellers sindige karen Jonas Gahr Støre som lot retorikken løpe løpsk og hevdet at regjeringens skattelettelser for næringslivet var ”å ta fra våre barn og barnebarn sine pensjoner(!?).” Den var ny. Det Støre la i dette var at regjeringen hadde øket oljepengebruken (fra ”pensjonsfondet”) med 4 mrd. kroner og dermed havnet på et historisk høyt nivå i oljepengebruk.

 

Her ramler skjelletten ut av skapene med en slik fart at man må ha på seg verneutstyr dersom en skal driste seg en tur bortetter gangen der skapene står. Arbeiderpartiet har selv år om annet satt rekorder i bruk av oljepenger i deres to regjeringsperioder.Støre, som bl.a. er utdannet ved Institut d’etudes politiques de Paris, vet, og vi andre vet at det stort sett hvert år vil bli satt nye rekorderi bruk av oljepenger ettersom fondet stiger med oljesmurt hastighet og handlingsreglen tillater å bruke 4 % av avkastningen. Som sagt, dette vet altså mannen som tilsynelatende dypt indignert snakker om ”å stjele fra framtidens generasjoner.” Han tildekker realitetene – helt bevisst, mens han ser rett inn i kameraene og inn i stuene til noen hundre tusen sakesløse seere og velgere.

 

Uanstendig retorikk er åpenbart en del av politikkens vesen, og det bør ingen være stolte av. Tvert imot. Noen burde vel egentlig skamme seg?

 

 

 ”Markedstekning” i helse og omsorg

 

With skriver: ”… jeg er mer kritisk til markedstenkning. Dette kommer særlig frem når jeg omtaler svake grupper som barnevernsbarn. Innenfor rusomsorgen og barnevernet vet vi allerede at flere ideelle virksomheter (bl.a. i Blå Kors), ble nedlagt eller ble påtvunget andre eiere pga konkurranseutsetting, vel og merke uten at manglende kvalitet ble brukt som argument. Dette gjelder et innsatsområde innenfor ideell sektor som har generasjoners oppsamling av erfaring og kompetanse. Et stort nasjonalt eller internasjonalt konsern har selvfølgelig mye større økonomiske muskler til å gjøre dette "billigere" for staten i starten, for å utkonkurrere frivillig, ideell sektor., - og kanskje å etablere mer monopollignende tilstander på sikt.”

 

”Markedstenkning” er et mye brukt ord i politikkens vokabular. Men dessverre har det havnet under kapittelet for skjellsord. Og da er utgangspunktet for en konstruktiv debatt naturligvis sterkt redusert. Det er, så vidt meg bekjent, kun en eneste epoke i verdenshistorien at noen har forsøkt å oppheve markedslovene der markedstenking er en avgjørende faktor. Det hele startet i 1917 og endte med tragedie i 1989. Enorme menneskelige lidelser var en del av omkostningene for eksperimentet. Og motsatt, globaliseringen med den utskjelte markedstenkningen og alt fanteriet har løftet flere hundre millioner mennesker ut av fattigdommen de siste 20-30 årene. Det er ikke bistandsmidler og FN, som naturligvis har en viktig rolle på sine områder, som har gjort dette mulige, men altså, hold deg fast, With, markedstekningen.

Staten er i høy grad opptatt av markedstenkning. I en NOU er regler for statens egne innkjøp formulert slik: ”… er konkurranseprinsippet vurdert som det som best ivaretar rettsikkerhetshensynet og effektivitetshensynet.” De samlede offentlige innkjøp er om lag 450 mrd. kroner årlig. Når vi vet at stat og kommuner etter bestemte regler setter (de aller fleste) innkjøp ut på anbud – som er en konkurranse i å være billigst og best og der leverandørene strekker seg til det ytterste, så kan vi kanskje anta at staten sparer for eksempel 20 % i forhold til om ikke anbudsreglene hadde vært gjeldene. Det er 90 mrd. kroner – årlig(!). I følge Gahr Støre vil et par mrd. i skattelette til næringslivet rasere Norge. Det vil gå ut over (hele regla på inn og utpust) barnehager, skoler, helse, miljø, veier og alt annet som er godt for landet. Vel, da kan vi slå fast at statens markedstenking gir 90 mrd. kroner årlig til de samme formålene. Og da burde det gå bra likevel – takket være den utskjelte markedstenkningen.

Når altså staten utnytter markedstenkningen som best den kan og slik skaffer seg oppsiktsvekkende store gevinster og større effektivitet, som den selv uttrykker det, burde det være sannsynlig at de samme gevinstene også kunne hentes ut på tilbudssiden. Det eneste som hindrer dette er naturligvis en gammelmodig ideologisk tenkning – og inngrodde tenkemåter.

With skriver om store nasjonale og internasjonale konsern somvil utkonkurrere frivillig ideell sektor og kanskje vil etablere monopollignende tilstander på sikt. With kan ta det helt med ro. Markedsmekanismens iboende selvregulering hindrer at slik skjer. Dersom noen blir for store og dominerende og tar seg til rette med økte priser og dårligere leveranser, vil det alltid dukke opp andre som utfordrer dem. Kundene velger da naturligvis konkurrenten som er billigere og som kan tilby bedre leveranser. Og kunder med stor innkjøpskraft vil for all del hindre at noen blir for dominerende ved da bevisst å velge konkurrerende tilbud. Et godt eksempel på dette er den pågående vurderingen i Konkurransetilsynet om det planlagte innkjøpssamarbeidet i dagligvarekjedene. Slik vil naturligvis staten også sette foten ned dersom noen ble for store og dominerende innenfor for eksempel helse og omsorg. Her vil markedets selvregulering og statens store innkjøpsmakt gå hånd i hånd.

 

Det var en kald og klar vinterdag i 2006. Kong Harald, min kjære far og jeg var kirken denne søndagen. Det var riktignok flere andre der også. Oslo domkirke var fullsatt (kongen satt der framme et sted, mens far og jeg satt et godt stykke bak i kirken). Vi hadde tatt turen inn til Oslo for å feire Blå Kors sitt 100-års jubileum. Far var en av de gamle kjempene og sliterne i Blå Kors. Som landssekretær reiste han landet rundt i årevis. Når han var hjemme, hendte det at noen av byens ”slitere” kom hjem til oss for å få trøst og hjelp. Vi vokste opp med dette og var vant til det. For meg var Blå Kors det viktigste og mest meningsfylte noen fedre kunne arbeide med.

 

Når dette er sagt, har jeg ikke noe problem i dag med å forstå at også Blå Kors må akseptere å bli utfordret. Egentlig er det bare slik verden og utviklingen kan bevege seg framover. Når With skriver at andre aktører fikk avtaler med staten om rusomsorg og da på bekostning av for eksempel Blå Kors, uten at manglende kvalitet ble brukt som argument, høres det ut til at det har gått riktig for seg. Noen har åpenbart presentert et godt opplegg som kvalitativt var fullt på høyde med Blå Kors sitt, men som trolig var rimeligere. Det er utvilsomt samfunnsøkonomisk riktig, det er riktig for rusmisbrukerne og det er riktig for Blå Kors. Bare slik får de noe på strekke seg etter og bli enda bedre. Det holder ikke at Blå Kors eller andre kan vise til at de har ”generasjoners oppsamlede erfaringer.” Kanskje det er nettopp dette som trenger å bli utfordret. Lang erfaring behøver ikke å være et kvalitetsstempel i seg selv. En like viktig egenskap kan være endringsvillighet.

 

------------------

 

Oppsummert er det trist at mange i det politiske miljøet har fått det for seg at en av de viktigste og mest grunnleggende og positive drivkreftene for et velfungerende samfunn er noe negativt og uønsket. Det kan synes som at enkelte forstillinger er blitt sittende fast i den politisk korrekte hengemyra, i de gamle forestillingene fra sosialdemokratiets og arbeiderkampens tidlige år, da forholdene i samfunnet var polarisert, da kapitaleierne skruppelløst tenkte kun på seg selv, da reguleringene ikke var slik som i dag og da slagordene mot de egoistiske kapitalistene, ja, selve kapitalismen forståelig nok vant betydelig gehør.

 

De som ser hvordan ting henger sammen i dagens samfunn med en godt regulert stat og med et velfungerende næringsliv, og som forholder seg til dette og ønsker å tilpasse samfunnet slik at det kan få en mest mulig positiv utvikling – også hva angår menneskesyn og menneskeverd, blir latterliggjort. Mantraer som å ”gi til de som har mest fra før,” ”Forskjells-Norge” og et ”dårlig menneskesyn” gjør inntrykk både i pressen og blant velgere – spesielt når det sies ofte nok og med tilstrekkelig forakt av ellers respekterte politikere. Derfor blir oppgående politikere, som vet bedre, stadig fristet til å bruke flosklene for egen vinnings skyld. De lar seg friste til, med vitende og vilje, å snakke mot sin egen kunnskap og overbevisning. Det er da retorikken ender i det uanstendige.

 

---------------

 

Vel, With, dersom du har kommet deg helt hit og orket å lese hele denne lange epistelen, forøvrig den lengste jeg noen gang har skrevet på VD (rekorder står for fall), så vil jeg tro at avstanden mellom oss og våre synspunkter på dette temaet ikke er blitt noe mindre. Slik er det nå en gang med oss mennesker. Men for egen del kan jeg vel slå fast at det hjertet er fylt av, oversvømmes skjermen av. Jeg bare måtte få det ut, eller noe slikt… . Og så er det helg, og jeg hadde slikt å gjøre. :)

 

Apropos det sistnevnte; God helg!

Kommentar #6

Odd Anders With

54 innlegg  314 kommentarer

Minihanske

Publisert nesten 8 år siden
Takk for et langt innlegg. Har lest alt. Min avsluttende kommentar blir en minikommentar, i forhold til din, men ingen forsøk på oppsummerende konklusjon: 1. Blå Kors ble IKKE rammet pga av likeverdig konkurranse. Særlig innen helse- og skolepolitikken er eksemplene mange på at frivillig sektor diskrimineres fra start mht finansiering, mer detaljert styring og kontroll og manglende kompensasjon for pensjonsforpliktelser samt offentlige stordriftsfordeler. Staten diskriminerer, helseforetakene diskriminerer og kommunen diskriminerer og deler av frivillig sektor blir gradvis utkonkurrert på grunn av såkalt "konkurranse". Som nevnt har rike konserner som også driver stordrift råd til å tilby underskuddspriser for å kvitte seg med konkurrenter. Pengemakt rammer kvalitet ved skjev konkurranse og enøyd prisfokus. 2. Private monopolet er ikke bedre enn statlige. Jeg sloss for frivillig sektor. 3. God helg!
Kommentar #7

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Votter

Publisert nesten 8 år siden

Jeg ser hva With skriver, og jeg stoler naturligvis på at han har lest hva jeg har skrevet. Men å avfeie alt med å gå tilbake til utgangspunktet og slå fast at "sånn er det," kan tyde på at noe av det jeg var inne på i siste avsnitt av min forrige kommentar, faktisk er riktig. Samme hva som skrives, så kan det se ut til at vi ikke kommer noe nærmere hverandre. Slik er det nå en gang med oss mennesker – ofte, men ikke alltid. Det er flott når debatter av og til også kan føre til opplysning og ikke kun insistering.

Jeg tar derfor på meg de varme og gode tovede vottene og går ut en liten tur i den kalde og vakre vinterkvelden. Det er i alle fall berikende.

 

Kommentar #8

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Tommeltottregel

Publisert nesten 8 år siden

Glemte en ting. Ser at With tilsynelatende mener at frivillighet og den forhatte markedstenkingen er to helt ulike alen og slett ikke av samme stykket.

Blå Kors hadde i 2012 en omsetning på 815 mill. kr.. Driftsresultatet (overskuddet) var på 30 mill. kr.. Det er lite trolig at de ca. 2.500 medlemmene lenger gjør noen særlig forskjell for økonomien og ikke minst for rusmisbrukerne som er til behandling på Blå Kors sine 40 "diakonale virksomheter" rundt om i landet (er usikker på om "diakonale virksomheter" alle er institusjoner, eller om det også er andre typer tiltak). De mer enn ett tusen ansatte i Blå Kors gir en årlig lønnsforpliktelsene (i 2012) på 533 mill. kr.. Alt dette minner om bedriftsregnskapet i hvilken som helst annen norsk bedrift.

Blå Kors, og i langt større grad "frivillige" giganter som Rød Kors og Kreftforeningen, er store aktører som driver profesjonelt basert på markedets lover, og igjen, den forhatte markedstenkningen. I stedet for aksjeselskaper drives de som stiftelser eller organisasjoner. Forskjellen er ikke så stor. I begge tilfeller blir overskuddet værende i virksomheten når virksomheten har behov for dette for sin utvikling og drift. Når overskuddet i aksjeselskaper blir stort nok til at kan deles ut som utbytte, ja, så gjøres dette. Til gjengjeld vil aksjeeierne skyte midler inn i selskapet når det behov for kapitaltilførsel for å styrke virksomheten.

Så mye for frivilligheten. Den er i realiteten i mange tilfeller en illusjon. Derimot er lokale idrettsklubber, speidergrupper, musikkorps og mye annet typiske eksponenter for det store frivillige arbeidet i Norge. Dette er det viktig å hegne om. De store humanitære organisasjonene derimot, driver en virksomhet som ikke kan baseres på frivillighet, hvor kanskje til og med frivilligheten nå er blitt en anakronisme som en gang i tiden utgjorde en forskjell.

At de store humanitære organisasjonene står med begge bena godt plantet midt i markedstenkningens "hengemyr" (vil vel With kalle det), er naturligvis av det gode. Slik må de alle skjerpe seg, enten de er såkalte "frivillige" organisasjoner og stiftelser eller aksjeselskaper. De må alle forholde seg til konkurranse fra andre. Og da skjerpes både produktiviteten, kostnadseffektiviteten og kvaliteten på leveransene. Hurra!

De følger alle den samme tommeltottregelen. Dette er som sagt bra for samfunnsøkonomien, og det er bra for de som trenger en eller annen form for behandling. Da er de til enhver tid sikret den beste kvaliteten på behandlingen. Det siste er i stor grad opp til oppdragsgiver som må lage regler og kontrollrutiner som hele tiden passer på at de forkjellige aktørene oppfyller sin del av avtalen.

Et vesentlig poeng blir da at det derfor vil være prinsipielt feil å gi særfordeler til én type helsebedrifter fremfor andre typer helsebedrifter. Når disse stilles likt, vil samfunnet og pasientene naturligvis være de reelle vinnerne.

For egen del har jeg hatt glede av å bruke mer enn 30 år av mitt liv, til dels som primus motor på omfattende frivillig arbeid. Og da i sammenhenger der frivillighet er det avgjørende. Har siden 1981 vært medlem i en organisasjon med 13.000 medlemmer i Norge og 1,8 mill. medlemmer på verdensbasis. I Norge er det fire ansatte. That's it. Medlemmenes kontingenter går til å dekke administrasjon og drift av organisasjonen, mens hver eneste innsamlede krone går til humanitære formål i Norge og internasjonalt. Dette er svært meningsfullt – synes jeg.

Altså, hurra for den ekte og mangeslungene frivilligheten!

De store helseaktørene, som en gang i tiden var basert på frivillighet, er ikke lenger blant disse. Og det er jo like greit – i alle fall for min del.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere