Farlig kamp for fortids-ideal

Det er en av verdens fremste kjennere av islamismen som konkluderer slik. Mehdi Mozaffari er professor emeritus ved Århus Universitet i Danmark, og har doktorgrad fra Sorbonne. Hans verk «Islamisme – en orientalsk totalitarisme» kunne vært publisert på engelsk for et verdenspublikum. Men han har valgt å gi den ut på dansk i takknemlighet til sitt nye fedreland.

Mozaffari har selv rømt fra det islamistiske regimet i Iran, og er derfor negativt innstilt til det fenomenet han beskriver. Men hans inngående kjennskap til kildene og hans akademiske disiplinering gjør at dette er en av de vesentligste bøker som er skrevet om denne ideologien.

Totalitært. Mozaffari regner islamismen som en totalitær ideologi på linje med nazismen og bolsjevismen. De oppsto også noenlunde samtidig i tomrommet da de russiske, østerrikske og ottomanske imperiene alle gikk til grunne i første verdenskrig. Islamismen deler mange av de autoritære og voldsforherligende trekkene med de to andre. Den er imidlertid religiøs, mens de to andre er sekulære.

Alle har utopiske mål for kampen sin, de vil skape et perfekt samfunn. Men de plasserer det ulikt i tid. Nazistene og kommunistene ser mot framtida: Et arisk verdensrike eller det klasseløse samfunn. Islamistene vil tilbake: De vil gjenskape det de mener er idealsamfunnet i Medina under profeten Muhammed og de første kalifene. Mozaffari kaller derfor islamismen for en orientalsk totalitarisme. Den er annerledes enn de vestlige variantene ved at den er religiøs og tilbakeskuende.

Flertydig. Islamismen er et mangslungent og flertydig fenomen, som det kan virke hasardiøst å sette på én formel. Et grunnleggende skille er nettopp mellom shia og sunni-islam. I disse dager ser vi det  sunni-islamistiske Saudi-Arabia danne allianse med alle islamisters hovedfiende Israel, rettet mot det shiittisk-islamistiske Iran. Så har vi skillet mellom de som vil bruke vold og terror som virkemiddel, og de som vil arbeide med ikke-voldelige, eller endog demokratiske midler. Noen islamister fører en nasjonal kamp for Kashmir, Tsjetsjenia eller Palestina, mens andre driver en overnasjonal kamp for et verdensomspennende kalifat.

Men nettopp Palestina illustrerer det Mozaffari mener er det grunnleggende fellesskap. Hamas vil frigjøre Palestina, ikke fordi det er del av en nasjonal arabisk frigjøring, men fordi det framtidige islamske verdensriket er nødt til å omfatte helligdommen al Quds (Jerusalem).

Bruker religionen. «Islamisme er en religiøst basert ideologi, som rommer en totalitær tolkning av islam, hvis endelige mål er å erobre verden med alle midler», er definisjonen han gir.

Mozaffari understreker at islamisme er noe annet og mer enn en religion. Det er en ideologi, men en idelogi som henter sin legitimering i en religion.

– Mens islam er generelt, flyktig og flertydig, representerer islamisme som ideologi en sammenhengende, spesifikk og identifiserbar konstruksjon, skriver han. Islamismen gjør en spesifikk tolkning av islam til den eneste sanne og gyldige, og bekjemper og undertrykker alle andre forståelser av denne religionen.

– Selve religionen, som er eksistensberettigelsen for det islamistiske styre, blir offer for dettes vilkårlighet. Religonen blir et enkelt redskap med flere formål: Propaganda, mobilisering av massene, rettferdiggjørelse av politiske beslutninger samt forfølgelse av motstandere.

Islamisme er altså ikke det samme som islam. Men det er likevel en sammenheng: Islamisme er ikke mulig uten islam. «På den ene side er det ubestridelig at islamismen næres av visse islamske kilder, som går langt tilbake i historien og helt til Muhammeds regjeringsperiode i Medina. På den annen side finnes det uendelig mange varianter av islam både historisk og i vår tid», skriver Mozaffari.

Mozaffari skiller seg fra de fleste vestlige analytikere ved at han finner grunnlaget for den islamistiske ideologi i tidlig middelalder. En del islamske lærde reagerte på den innflytelsen hellenistisk filosofi hadde fått, og ville vende tilbake til det de mente var idealsamfunnet under Muhammed i Medina. På 1700-tallet utviklet wahabbismen de samme idealene i Saudi-Arabia.

Gjenreising.  Men den moderne islamismen ble skapt i mellomkrigstiden av Hassan al Banna i Egypt og al Mawdudi i India/Pakistan. Mawdudis Jaamat – Islami satset på voldelig mobilisering, mens al Bannas muslimske brorskap konsentrerte seg om å bygge opp et nettverk av økonomiske, sosiale og politiske institusjoner. Men de var enige om målet: En gjenforening av den muslimske verden under én regjering basert på islamsk lov.

Islamismen har sitt utspring i muslimenes erkjennelse av at den islamske sivilisasjonen hadde tapt for den vestlige, og at deres samfunn var underlegne de vestlige. Det var et tap av ære og verdighet. Avskaffelsen av kalifatet i 1924 var det umiddelbare sjokket, men det var kulminasjonen på en lang periode av vestlig kolonialisme og dominans. Islamistenes løsning på denne krisen var å vende tilbake til det opprinnelige muslimske samfunnet man mente eksisterte i Medina. Den lille gruppen av troende i Medina hadde erobret store deler av verden – det ville igjen være mulig om man gjenskapte Medina-idealet.

Men islamismen var langtfra det eneste svaret på underlegenheten og tilbakeståenheten i den muslimske verden. Andre retninger var lenge overlegent dominerende. Viktigst var nasjonalistiske og autoritære herskere, som prøvde å modernisere de muslimske samfunn ovenfra. De ville ha Vestens teknologi, men ikke demokratiske verdier. Nasser i Egypt og Shah Palevi i Iran er de to mest kjente. Ironisk nok ble shahen felt av en folkelig motstand mot hans tiltak for kvinnefrigjøring og jordreform til fordel for fattige bønder.

Sosialister, kommunister og liberale demokrater hadde også sin oppskrift på fornyelse. Men de ble for svake. Fraværet av en egentlig arbeiderklasse og en svak middelklasse var en viktig hindring for at de kunne vinne fram. Dessuten ble de bekjempet av kolonimaktene fordi de også hadde et nasjonalistisk frigjøringsprogram.

Vendepunktet. Vendepunktet kom på 1960-tallet, mener Mozaffari. Nassers fall etter seksdagerskrigen med Israel i 1967 tok livet av den panarabiske idé og troen på forandring ovenfra ved autoritære regimer. Oppstanden i Iran i 1963 mot shahens moderniseringsprogram ble begynnelsen til den politiske radikaliseringen blant iranske shiamuslimer, der Khomeini sto fram som lederskikkelsen. I 1979 etablerte Khomeini den første islamistiske staten i Iran, og dermed var islamismen for alvor blitt en bevegelse å regne med.

Insipirert av Iran oppsto det islamistiske grupper i mange land. De som fantes fra før, fikk også ny inspirasjon. De iranske islamistene introduserte en ny form for terrorisme. Mens islamistenes vold tidligere hadde rettet seg mot herskere og motstandere, ble nå angrep på utenforstående sivile, selvmordsangrep og kidnapping av gisler tatt i bruk. Verden ble oppmerksom på islamismens farer.

Dette ble ytterligere understreket av islamismens tredje fase, som kom som følge av krigen i Afghanistan.Al Qaida oppsto med global terror som sitt program. «For første gang i den over 1400 år gamle historie gir en muslimsk organisasjon tillatelse til å drepe sivile over alt i verden», skriver Mozaffari om Osama bin Ladens første fatwa.

«Islamismen er en skuffelsens ideologi, en nostalgisk, nærmest revansjistisk bevegelse, som ønsker og gjenetablere islams storhet etter århundrer med forfall og stagnasjon», konkluderer han.

Hvor farlig? Hvor farlig er islamismen? Mozaffari mener den har en «sjikanerende kapasitet». Den kan påføre skade og problemer for resten av verden gjennom terror og krigshandlinger. Den største faren er at de får tak i atomvåpen. Da kan de anrette stor skade. Men han utelukker at islamistene kan vinne sitt mål.

Den viktigste grunnen til det er at islamistene er så splittet, til tross for sitt felles mål. Det finnes ikke noen samlet eller overordnet ledelse som anerkjennes av alle islamister. Islamistiske grupper ligger i bitter strid med hverandre. Dessuten er det bare shiamuslimene som har et presteskap med anerkjent autoritet. En øverste leder som ayatollah Khamenei i Iran kan ikke tenkes i Egypt eller andre sunnimuslimske land.

– Islamisme er et relativt nytt fenomen som internasjonal aktør. Den har forskjellige ansikter og mangfoldige dimensjoner. Den kan være myk og kompromissøkende og den kan være hard og brutal, skriver han. Men på tross av dette mangfoldet, ser den seg selv om en utfordrer til den eksisterende verdensorden og som en kandidat til å få verdensherredømme. Det er en utopi, skriver han.

Normalisering. Mozaffari ser en mulighet for normalisering av islamismen i land der islamister vinner makten gjennom en verdslig revolusjon og får ansvaret for å styre en stat. Da kan den urealistiske drømmen om verdensherredømme vike for mer pragmatiske hensyn og nasjonale interesser. Dessuten vil de stå overfor press fra deler av folket som krever mer demokrati og frihet.

Til tross for denne tross alt optimistiske synsvinkelen advarer han mot å ta for lett på islamismen, og tro den kan overvinnes bare med kompromisser og dialog. Det er snakk om en totalitær ideologi.

– Historien har vist at mennesker, grupper og stater inspirert av totalitær ideologi kun viker tilbake stilt overfor demokratiske makters besluttsomhet. Den beste måten er ved stadig å holde øynene åpne, avslutter han.