Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Farlig kamp for fortids-ideal

Islamistene kommer aldri til å nå sitt mål om å gjenskape en islamsk stormakt basert på sharia. Men de kan påføre oss atskillig skade i kampen for det.

Publisert: 20. jan 2014

Det er en av verdens fremste kjennere av islamismen som konkluderer slik. Mehdi Mozaffari er professor emeritus ved Århus Universitet i Danmark, og har doktorgrad fra Sorbonne. Hans verk «Islamisme – en orientalsk totalitarisme» kunne vært publisert på engelsk for et verdenspublikum. Men han har valgt å gi den ut på dansk i takknemlighet til sitt nye fedreland.

Mozaffari har selv rømt fra det islamistiske regimet i Iran, og er derfor negativt innstilt til det fenomenet han beskriver. Men hans inngående kjennskap til kildene og hans akademiske disiplinering gjør at dette er en av de vesentligste bøker som er skrevet om denne ideologien.

Totalitært. Mozaffari regner islamismen som en totalitær ideologi på linje med nazismen og bolsjevismen. De oppsto også noenlunde samtidig i tomrommet da de russiske, østerrikske og ottomanske imperiene alle gikk til grunne i første verdenskrig. Islamismen deler mange av de autoritære og voldsforherligende trekkene med de to andre. Den er imidlertid religiøs, mens de to andre er sekulære. 

Alle har utopiske mål for kampen sin, de vil skape et perfekt samfunn. Men de plasserer det ulikt i tid. Nazistene og kommunistene ser mot framtida: Et arisk verdensrike eller det klasseløse samfunn. Islamistene vil tilbake: De vil gjenskape det de mener er idealsamfunnet i Medina under profeten Muhammed og de første kalifene. Mozaffari kaller derfor islamismen for en orientalsk totalitarisme. Den er annerledes enn de vestlige variantene ved at den er religiøs og tilbakeskuende.

Flertydig. Islamismen er et mangslungent og flertydig fenomen, som det kan virke hasardiøst å sette på én formel. Et grunnleggende skille er nettopp mellom shia og sunni-islam. I disse dager ser vi det  sunni-islamistiske Saudi-Arabia danne allianse med alle islamisters hovedfiende Israel, rettet mot det shiittisk-islamistiske Iran. Så har vi skillet mellom de som vil bruke vold og terror som virkemiddel, og de som vil arbeide med ikke-voldelige, eller endog demokratiske midler. Noen islamister fører en nasjonal kamp for Kashmir, Tsjetsjenia eller Palestina, mens andre driver en overnasjonal kamp for et verdensomspennende kalifat.

Men nettopp Palestina illustrerer det Mozaffari mener er det grunnleggende fellesskap. Hamas vil frigjøre Palestina, ikke fordi det er del av en nasjonal arabisk frigjøring, men fordi det framtidige islamske verdensriket er nødt til å omfatte helligdommen al Quds (Jerusalem).

Bruker religionen. «Islamisme er en religiøst basert ideologi, som rommer en totalitær tolkning av islam, hvis endelige mål er å erobre verden med alle midler», er definisjonen han gir.

Mozaffari understreker at islamisme er noe annet og mer enn en religion. Det er en ideologi, men en idelogi som henter sin legitimering i en religion.

– Mens islam er generelt, flyktig og flertydig, representerer islamisme som ideologi en sammenhengende, spesifikk og identifiserbar konstruksjon, skriver han. Islamismen gjør en spesifikk tolkning av islam til den eneste sanne og gyldige, og bekjemper og undertrykker alle andre forståelser av denne religionen.

– Selve religionen, som er eksistensberettigelsen for det islamistiske styre, blir offer for dettes vilkårlighet. Religonen blir et enkelt redskap med flere formål: Propaganda, mobilisering av massene, rettferdiggjørelse av politiske beslutninger samt forfølgelse av motstandere.

Islamisme er altså ikke det samme som islam. Men det er likevel en sammenheng: Islamisme er ikke mulig uten islam. «På den ene side er det ubestridelig at islamismen næres av visse islamske kilder, som går langt tilbake i historien og helt til Muhammeds regjeringsperiode i Medina. På den annen side finnes det uendelig mange varianter av islam både historisk og i vår tid», skriver Mozaffari.

Mozaffari skiller seg fra de fleste vestlige analytikere ved at han finner grunnlaget for den islamistiske ideologi i tidlig middelalder. En del islamske lærde reagerte på den innflytelsen hellenistisk filosofi hadde fått, og ville vende tilbake til det de mente var idealsamfunnet under Muhammed i Medina. På 1700-tallet utviklet wahabbismen de samme idealene i Saudi-Arabia.

Gjenreising.  Men den moderne islamismen ble skapt i mellomkrigstiden av Hassan al Banna i Egypt og al Mawdudi i India/Pakistan. Mawdudis Jaamat – Islami satset på voldelig mobilisering, mens al Bannas muslimske brorskap konsentrerte seg om å bygge opp et nettverk av økonomiske, sosiale og politiske institusjoner. Men de var enige om målet: En gjenforening av den muslimske verden under én regjering basert på islamsk lov.

Islamismen har sitt utspring i muslimenes erkjennelse av at den islamske sivilisasjonen hadde tapt for den vestlige, og at deres samfunn var underlegne de vestlige. Det var et tap av ære og verdighet. Avskaffelsen av kalifatet i 1924 var det umiddelbare sjokket, men det var kulminasjonen på en lang periode av vestlig kolonialisme og dominans. Islamistenes løsning på denne krisen var å vende tilbake til det opprinnelige muslimske samfunnet man mente eksisterte i Medina. Den lille gruppen av troende i Medina hadde erobret store deler av verden – det ville igjen være mulig om man gjenskapte Medina-idealet.

Men islamismen var langtfra det eneste svaret på underlegenheten og tilbakeståenheten i den muslimske verden. Andre retninger var lenge overlegent dominerende. Viktigst var nasjonalistiske og autoritære herskere, som prøvde å modernisere de muslimske samfunn ovenfra. De ville ha Vestens teknologi, men ikke demokratiske verdier. Nasser i Egypt og Shah Palevi i Iran er de to mest kjente. Ironisk nok ble shahen felt av en folkelig motstand mot hans tiltak for kvinnefrigjøring og jordreform til fordel for fattige bønder.

Sosialister, kommunister og liberale demokrater hadde også sin oppskrift på fornyelse. Men de ble for svake. Fraværet av en egentlig arbeiderklasse og en svak middelklasse var en viktig hindring for at de kunne vinne fram. Dessuten ble de bekjempet av kolonimaktene fordi de også hadde et nasjonalistisk frigjøringsprogram.

Vendepunktet. Vendepunktet kom på 1960-tallet, mener Mozaffari. Nassers fall etter seksdagerskrigen med Israel i 1967 tok livet av den panarabiske idé og troen på forandring ovenfra ved autoritære regimer. Oppstanden i Iran i 1963 mot shahens moderniseringsprogram ble begynnelsen til den politiske radikaliseringen blant iranske shiamuslimer, der Khomeini sto fram som lederskikkelsen. I 1979 etablerte Khomeini den første islamistiske staten i Iran, og dermed var islamismen for alvor blitt en bevegelse å regne med.

Insipirert av Iran oppsto det islamistiske grupper i mange land. De som fantes fra før, fikk også ny inspirasjon. De iranske islamistene introduserte en ny form for terrorisme. Mens islamistenes vold tidligere hadde rettet seg mot herskere og motstandere, ble nå angrep på utenforstående sivile, selvmordsangrep og kidnapping av gisler tatt i bruk. Verden ble oppmerksom på islamismens farer.

Dette ble ytterligere understreket av islamismens tredje fase, som kom som følge av krigen i Afghanistan.Al Qaida oppsto med global terror som sitt program. «For første gang i den over 1400 år gamle historie gir en muslimsk organisasjon tillatelse til å drepe sivile over alt i verden», skriver Mozaffari om Osama bin Ladens første fatwa. 

«Islamismen er en skuffelsens ideologi, en nostalgisk, nærmest revansjistisk bevegelse, som ønsker og gjenetablere islams storhet etter århundrer med forfall og stagnasjon», konkluderer han.

Hvor farlig? Hvor farlig er islamismen? Mozaffari mener den har en «sjikanerende kapasitet». Den kan påføre skade og problemer for resten av verden gjennom terror og krigshandlinger. Den største faren er at de får tak i atomvåpen. Da kan de anrette stor skade. Men han utelukker at islamistene kan vinne sitt mål.

Den viktigste grunnen til det er at islamistene er så splittet, til tross for sitt felles mål. Det finnes ikke noen samlet eller overordnet ledelse som anerkjennes av alle islamister. Islamistiske grupper ligger i bitter strid med hverandre. Dessuten er det bare shiamuslimene som har et presteskap med anerkjent autoritet. En øverste leder som ayatollah Khamenei i Iran kan ikke tenkes i Egypt eller andre sunnimuslimske land.

– Islamisme er et relativt nytt fenomen som internasjonal aktør. Den har forskjellige ansikter og mangfoldige dimensjoner. Den kan være myk og kompromissøkende og den kan være hard og brutal, skriver han. Men på tross av dette mangfoldet, ser den seg selv om en utfordrer til den eksisterende verdensorden og som en kandidat til å få verdensherredømme. Det er en utopi, skriver han.

Normalisering. Mozaffari ser en mulighet for normalisering av islamismen i land der islamister vinner makten gjennom en verdslig revolusjon og får ansvaret for å styre en stat. Da kan den urealistiske drømmen om verdensherredømme vike for mer pragmatiske hensyn og nasjonale interesser. Dessuten vil de stå overfor press fra deler av folket som krever mer demokrati og frihet.

Til tross for denne tross alt optimistiske synsvinkelen advarer han mot å ta for lett på islamismen, og tro den kan overvinnes bare med kompromisser og dialog. Det er snakk om en totalitær ideologi.

– Historien har vist at mennesker, grupper og stater inspirert av totalitær ideologi kun viker tilbake stilt overfor demokratiske makters besluttsomhet. Den beste måten er ved stadig å holde øynene åpne, avslutter han.

Kommentar #1

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Alle har utopiske mål for kampen sin, de vil skape et perfekt samfunn. Men de plasserer det ulikt i tid. Nazistene og kommunistene ser mot framtida: Et arisk verdensrike eller det klasseløse samfunn. Islamistene vil tilbake: De vil gjenskape det de mener er idealsamfunnet i Medina under profeten Muhammed og de første kalifene.

Takk for et flott og interessant innlegg. Det ser ut til at professor emeritus Mehdi Mozaffari har skrevet en viktig bok, en bok jeg gjerne leser.

Men jeg vil likevel problematisere påstandene sitert:

Det gir i og for seg god mening å beskrive de tre totalitarismene slik han gjør. Men jeg vil mene de alle tre deler noe som stikker temmelig dypt, og som dessuten hefter seg ved mang en ideologi (bredt forstått som hvilken som helst stor og systematisk idélære).

Hva disse tre, og så mange andre ideologier, deler, er en fast tro på radikalismen, altså roten, etter radix. For også nazismen og bolsjevismen, om enn hvor meget de sikter mot en fremtidig og dermed per tid ikke innfridd utopi, kikker seg over skulderen etter hva de minner er selve den rot som alt sidenhen må og bør springe ut fra. Radikalister i denne betydning er personer som mener seg å ha funnet selve historiens tre og dette treets, alltid i entall, røtter. Bolsjevismen hadde sin (fortidige) rot i en bestemt utlegning av en helliggjort Marx; nazismen i en allerede artikulert ideologi. Alle kikker de utelukkende på en allerede etablert modell som de mener perfekt representerer sannhenten om en eller annen tilblivelse.

Roten er alltid idealet; idealet er alltid roten. Dér oppstår også faren. Roten gir nemlig alle tings telos: så snart de mener seg å ha funnet alle tings rot, mener de seg gjerne også å vite hvordan ting i nuet spiller seg ut, så vel som hvordan ting i fremtiden må og bør se ut. Alt annet enn rotens telos fremstår dermed som avvikende, forfall, farlig, ondt, osv. 

Og slik radikalisme finnes i religion så vel som innenfor politikk, filosofi, vitenskap, osv. Og alle radikalismer er totalitære i sin kjerne.

Hva vi må forsøke å forstå, er at slike radikalismer overalt oppstår.

Heller enn å søke tilbake til egne røtter, bør vi gjøre som blomsten, som, helt uaktet sine egne røtter, av alle krefter strekker seg mot enhver fremtidig sols essensielle åpenhet og offer.

Kommentar #2

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Rimehaug mister ett aspekt

Publisert nesten 8 år siden

Rimehaug leverer en god artikkel, ikke minst ærlig og "rett frem". Men Rimehaug mister ett aspekt ved det hele, nemlig at stillt overfor vestlig passivitet hva angår denne trusselen, og folk får den faktisk inn på livet som daglige manifestasjoner, så vil mange gripe til nettopp andre totalitære ideologier som "verktøyer". Nettopp fordi det liberale demokrati intet gjør, ja politikere og journalister har knapt heller Rimehaugs ærlighet i sin retorikk.

Kommentar #3

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Litt unøyaktighet

Publisert nesten 8 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Ironisk nok ble shahen felt av en folkelig motstand mot hans tiltak for kvinnefrigjøring og jordreform til fordel for fattige bønder.

Litt unøyaktig at sjahen av Persia ble felt av dette. Motstand mot hans tiltak for kvinnefrigjøring og jordreform til fordel for fattige bønder kjennetegnet oppstanden i 1963. I 1979 var det langt flere årsaker, ikke minst økonomiske, til at opprøret lyktes. 

Kommentar #4

Bjørn Weld

14 innlegg  1290 kommentarer

Farlig kamp fortsatt...

Publisert nesten 8 år siden

Aller først mange takk for et interessant og opplysende innlegg av aller største aktualitet. 

Jeg har kun tid til en ikke helt uvesentlig replikk, som ikke er ment som kritikk, men for å minne om at islamismen har sneket seg inn i FN og EU`s medlemsland allerede tidlig fra 1970 tallet. Etter at araberlandene ikke klarte å gjennomføre sitt forsett mot jødenes stat i 1973, hører det og til bildet at FN og EU har anerkjent PLO`s islamistiske charter.

Til sammenhengen kan det og være verd å huske Ahmadinejad, som hele ganger innledet sin tale med påkallelse av mahdi`s komme fra FN`s talerstol. 

 

Kommentar #5

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Ingen umma

Publisert nesten 8 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Normalisering. Mozaffari ser en mulighet for normalisering av islamismen i land der islamister vinner makten gjennom en verdslig revolusjon og får ansvaret for å styre en stat. Da kan den urealistiske drømmen om verdensherredømme vike for mer pragmatiske hensyn og nasjonale interesser. Dessuten vil de stå overfor press fra deler av folket som krever mer demokrati og frihet.

Enheten finnes ikke den islamske verden. Både Rimehaug og Mozaffari bekrefter mine egne tanker om at det er urealistisk å tenke seg at kalifatet skal gjenoppstå. 

Hvis vi ser på de statene som i dag er i opprør har de som mål å styrke sitt eget land og har neppe noen makt å avgi til et felles religiøst styre i et kalifat. Et av særpregene ved revolusjonen er at den nettopp søker bort fra det totalitære og til mer demokrati.

En kommentator et annet sted brukte benevnelsen "den arabiske verdens 1814" om den oppvåkning som nå foregår. Det er gjennomgripende endringer som skjer, og selv om vi skremmes av de voldelige aspekter både i Libya, Egypt og Syria, viser de hvor dypt konflikten sitter og hvor grundig man må gå til verks for å komme over i andre spor. Alle ville være glade om det lot seg gjøre å vinne frem med færre fataliteter, men det er antagelig et uunngåelig skritt på veien at endringer må kjempes frem med våpen mer enn ord. Jeg tror at en dag vil det vokse frem en annen verden i Midt-Østen og Nord-Afrika, men det er uråd å gi noe tidsperspektiv på når dette kan skje. I en kultur hvor man er vant til å løse problemer på voldelig måte vil det også være en kostbar prosess med mange liv på samvittigheten.

Nyere historie har vist oss at den islam som fikk sitt gjennombrudd og storhetstid med revolusjonen i Iran vil være bare en parentes. Verden vil gå videre i et annet spor. Muslimer flytter til andre land fordi de ønsker seg et annet liv, et annet regime enn det hjemlandet kan by på. Store kolonier av muslimer sitter i USA, Canada og andre land og venter på at forholdene skal bli slik i opphavslandet at de kan reise tilbake en dag. Eller at deres barn kan gjøre det. I mellomtiden har de tatt utdannelse, skapt seg liv og karriere i et nytt land, og er for så vidt fornøyd med det mens de bærer savnet av sine nære og kjære. Hvis de skal hjem igjen vil det være for å overføre deres nye livsstil til hjemlandet. Flere må se i øynene at det er et stykke frem til det historiske punktet. 

Siden høsten 2009 har jeg lest tusenvis av sider skjønnlitteratur fra muslimske land. Repertoiret dreier seg stort sett om det samme; en undertrykkende stat, rigide regler for hva som er tillatt og ikke, klan og familie med de samme rigide regler vanligvis håndhevet av en ganske allmektig far. Sett med vestlige øyne, og vanlige demokraters øyne er dette systemet ikke levedyktig over tid i en verden hvor innbyggerne vet at det egentlig finnes et annet liv, andre muligheter og en annen fremtid.

Tragisk nok fremholder mange kristne de samme verdier som mange muslimer forsøker å flykte fra. Om mange av skribentene på VD fikk styre folk og land ville Norge vært et land med de samme standarder som td Algerie. Noe å tenke på før vi hiver oss over islam og kritiserer muslimer.

Fremtiden tilhører ikke dogmatisk religion. Vi beveger oss mot sekularisering. Vesten er kommet langt, og Orienten vil komme etter. Det neste hundreåret vil vise at religion i sin nåværende form faller som samfunnskraft til fordel for et mer utbredt demokrati og flatere strukturer med friere liv enn verden har vært vandt med.  

Kommentar #6

Georg Bye-Pedersen

21 innlegg  4712 kommentarer

Veldig bra!

Publisert nesten 8 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Men nettopp Palestina illustrerer det Mozaffari mener er det grunnleggende fellesskap. Hamas vil frigjøre Palestina, ikke fordi det er del av en nasjonal arabisk frigjøring, men fordi det framtidige islamske verdensriket er nødt til å omfatte helligdommen al Quds (Jerusalem).

Her treffer du blink.

Følgelig vil palestinerne aldri anerkjenne Israel.

Et flott innlegg selv om undertegnede ikke er enig i din innledning:

Islamistene kommer aldri til å nå sitt mål om å gjenskape en islamsk stormakt basert på sharia. Men de kan påføre oss atskillig skade i kampen for det.

Så lenge fødselsraten/ekspansjonen er høyere blant muslimer enn ellers for land i vesten vil dette med å etablere islamske land bare fortsette. Vi så det i Bosnia og i Kosovo. Vi vil nok se denne utviklingen fortsette ytterligere i land i Europa.

Veldig bra!

Kommentar #7

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Ja

Publisert nesten 8 år siden

Rimehaug har skrevet et interessant innlegg - og gjort meg nysgjerring på Mozafarris bok.

Jeg registrerer ellers at jeg ikke er alene om å rose innlegget, men er usikker på om alle kommentatorene i tråden leser den samme teksten...

Kommentar #8

Mohamed Abdishazan

32 innlegg  618 kommentarer

Takk!

Publisert nesten 8 år siden
Takk til redaktør Rimehaug for denne anmeldelsen av Mozaffaris bok som jeg også nevnte her på forumet ifjor. Boka anbefales på det sterkeste.
Kommentar #9

Bjørn Weld

14 innlegg  1290 kommentarer

islamisme definert;

Publisert nesten 8 år siden

"Accordingly, the Arab nation must mobilize all its military, human, moral, and spiritual capabilities to participate actively with the Palestinian people in the liberation of Palestine."  NB!  kun som et lite utdrag.

ratifisert av SV, AUF, Arbeiderpartiet, Krf, Høyre mv.  

Kommentar #10

Jarl Hanni Afsar

47 innlegg  2196 kommentarer

Yes

Publisert nesten 8 år siden

Et godt stykke arbeide! Dette er seriøs journalistikk Rimehaug. Nivået er herved hevet. Jeg håper at andre journalister følger etter, slik at jeg kan avslutte mine amatør-skriblerier på VD en gang for alle. 

Nå ble jeg glad.

Kommentar #11

Dag-Ivar Rognerød

1 innlegg  188 kommentarer

Tysk samfunnsforskning har våknet

Publisert nesten 8 år siden

Pro­fes­sor Ruud Koop­mans ved WZB, Wis­sen­schaft­sz­en­trum Ber­lin für Sozialforschung, har ledet en stor under­sø­kelse av fun­da­men­ta­lisme i seks europeiske land, der kristne og muslimer sammenliknes på noen vesentlige punkter i religiøse forestillinger. Denne omfattende undersøkelsen underbygger flere av de påstander som framsettes av professor Mehdi Mozaffari i Århus i hans bok, slik det refereres i Rimeshaugs innlegg, hva gjelder alarmerende muslimsk fundamentalisme. Til gjengjeld er resultatet harmløst hva kristenfundamentalister angår. Det later til at de siste som vil åpne øynene for truslene mot den europeiske sivilisasjonen, demokratiet og friheten i våre land, er venstreorienterte samfunnsforskere i våre nordiske land. Jeg henviser til dette nettsted for en nøyaktig omtale og utdyping av innholdet i den nevnte undersøkelsen :    http://www.document.no/2014/01/hoydeskrekk/   

Det er de som lider av politisk korrekthet i innvandringsspørsmål, og klokkertro på globalistenes multkulturelle prosjekt, som vil merke mest høydeskrekk over de sosiale realiteter som her avdekkes, og truer deres egne dogmer. Undersøkelsens resultater er ikke til å diskutere, på den måten at debatten heretter kommer til  bli en annen. Velkommen etter Olav Elgvin og dere andre i sosiologmiljøet.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere