Verdidebatt

Sexsalg er som regel ikke slaveri

Perspektivet der salg av sex er definert som salg av kvinner, menneskehandel eller slaveri stemmer ikke overens med virkeligheten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er på tide vi legger et visst perspektiv på prostitusjonsdebatten død. Perspektivet der all eller mesteparten av salg av sex er definert som salg av kvinner, menneskehandel eller slaveri. Dette perspektivet stemmer ikke overens med virkeligheten. Det gjør tenkningen vår rundt det og debatten om det mindre presis, hvilket igjen går utover dem som trenger vår respekt og beskyttelse.

Ane Stø, leder av kvinnegruppa Ottar, fyrer løs mot dem som problematiserer sexkjøpsloven i sin kronikk, betegnende kalt Skal vi akseptere slaveri? I tillegg til å beskylde de prostituertes interesseorganisasjon PION for delvis å bestå av halliker, kommer hun med en rekke påstander med ingen eller liten rot i virkeligheten – noe hun selv anklager sine meningsmotstandere for. Passende nok er kronikken hennes uten en eneste referanse.

Sexsalg i New Zealand

Hege Grostad har klokelig satt fokus på hvordan prostitusjon foregår i New Zealand, som avkriminaliserte prostitusjon i 2003, et land som i dette henseende kan ses på som et foregangsland. Som fra løse luften påstår Ane Stø at «myndighetene fortviler over en eksplosjon av barneprostitusjon, kriminalitet og menneskehandel». Myndighetenes egen rapport fra 2008 konkluderer derimot med at det ikke finnes evidens for kritikernes anklager. Omfanget på prostitusjon har ikke økt og immigrasjonsmyndighetene hadde ikke hatt ett eneste tilfelle av trafficking.

Hvor kommer disse ideene fra? Et lignende tilfelle har vi fra den kjente legaliseringsmotstanderen Melissa Farley, som i The Economist påsto, uten en eneste referanse, at etter avkriminaliseringen hadde markedet florert helt ut av kontroll, og at i byen Auckland hadde gateprostitusjonen økt med 200-400 prosent. I myndighetenes egen rapport fra 2008 ble det svart på hennes påstand: Tallene visste ikke en slik økning, men heller en liten nedgang.

Ellers er avkriminaliseringen godt støttet av de prostituerte selv, og i dag er fordelene enda klarere. Cathrine Healey, nasjonalkoordinator ved the New Zealand Prostitution Collective og medredaktør av boken Taking the Crime out of Sex Work: New Zealand Sex Workers' Fight for Decriminalisation(2010), skrev i fjor at avkriminalseringen er vellykket og har en rekke meritter. Økt tillit mellom sexarbeidere og politi, noe politiet anser som viktig i arbeidet for å forebygge vold.

Ved å gi sexarbeidere bedre rettigheter, har loven forsterket sexarbeidernes mulighet til selv å velge de kårene de jobber under og til å velge sine klienter etter eget ønske.

Fortsatt er ikke anklagene om økt trafficking underbygget av politiets egne tall. New Zealands spesifikke avkriminaliseringsstrategi har ført til økte standarder for sikkerhet og gode kår, noe som gir både sexarbeidere og kunder forbedrede muligheter til å si ifra om mistenkelige forhold.

Av debatten i Skandinavia kan man lett få inntrykk at kriminalisering er en forutsetning for tiltak rettet mot å bistå eller å hjelpe prostituerte. Men i New Zealand samarbeider både myndigheter og frivillige organisasjoner om hjelpetiltak, spesielt rettet mot unge, med bedre rammevilkår da sexarbeidere ikke er delvis kriminaliserte, men har styrkede rettigheter. Stigma mot sexarbeidere er fortsatt et problem. Men antar man at loven har en holdningsendrende effekt, kan vi forvente at dette vil bedre seg med tiden.

Tyskland – hvor legalisering ikke er kommet langt nok

Ane Stø ser også ut til å ha lite tro på legaliseringen i Tyskland og hevder at «det er skapt en stor illegal industri i skjul av de lovlige bordellene». Men lite tyder på at forholdene har blitt verre i Tyskland, heller bedre. Lovendringen i 2002 ga også her sexarbeidere styrkede rettigheter. Sexarbeidere fikk økte rettigheter vis-á-vis klientene, for eksempel retten til å saksøke kunder som ikke betalte. Også i bordellene fikk de økte rettigheter, da de ved lov er sikret retten til å velge hvilke tjenester de vil selge til hvilke kunder. I tillegg til dette fikk de rett til helseforsikring og sosialstønad. (En god gjennomgang her.) Dette er altså en utvikling Ottar-lederen anser som problematisk.

Hvordan er det så med trafficking i Tyskland? Lovendringen forsterket også lovverket mot denne typen forbrytelser (sammenlign §232 med §180b). Og de siste årene har det vært en jevn nedgang i antall traffickingsaker, ifølge myndighetenes egen statistikk.

Legalisering er ikke problemet i Tyskland. Prostitusjon har her vært lovlig siden 1927.

Problemet er heller at den ikke er vært konsekvent implementert. Moralske kvaler har ført til at flere delstater ikke har implementert lovendringene fra 2002. Rebecca Pates, statsviter ved universitetet i Leipzig, hevder dette er tilfellet i delstatene Bayern og Sachsen. Funnene hennes bekreftes av en offisiell rapport levert av myndighetene, som konkluderer med at tilkortkommenheter skyldes manglende implementering av loven og ikke legalisering som sådan.

Men loven er likevel ikke ideell. Det er fortsatt ulovlig for personer fra land utenfor EU å selge sex. Dette er uheldig med tanke på trafficking, da ofre gjerne er fra den tredje verden. At de er ekskludert fra loven gjør at denne sårbare gruppen er uten den samme beskyttelsen. Her burde de stille på lik linje.

Så hva med Skandinavia?

Sverige kom i 2010 med en rapport som skulle evaluere sexkjøpsloven fra 1999 og dens effekter. Som var tilfellet i Norge, ble loven trumfet gjennom uten å høre på dem loven gjaldt, de prostituerte, men heller ikke relevante organisasjoner eller fagpersoner. I den internasjonale engelske versjonen kan man innledningsvis lese at mandatet for rapporten har som utgangspunkt at «... the purchase of sexual service is to remain criminalized». Denne moralske dommen er betegnende for det lave kravet rapporten har til evidens for å underbygge sine påstander.

Advokat og jusprofessor Ann Jordan, direktør ved Initiative Against Trafficking in Persons, en frivillig organisasjon i tett samarbeid med FN, er langt fra den eneste som har kommet med bitende kritikk av den svenske sexkjøpsloven, og spesielt den svenske rapporten fra 2010. Problemet er at myndighetene ikke klarer å underbygge et eneste av sine angivelige positive funn. (Se også her.)

Den viser ikke at prostitusjonen er gått ned. I 2010-rapporten står det at de mener det er «rimelig å anta» at prostitusjonen hadde steget om det ikke var for sexkjøpsloven. Videre postuleres det, uten belegg, at kriminalisering dermed har bidratt til å bekjempe prostitusjon. Myndighetenes rapport fra 2007 er mer ærlig og dermed mindre positiv. Her vedkjennes det at de ikke kan svare på om prostitusjon er gått ned eller opp. Derimot ser de at gateprostitusjon er på vei tilbake som før, etter en liten nedgang rett etter loven ble innført (side 63). Den samme tendensen vi så i Norge. (Se Kristian Tonning Riises Civita-rapport, side 5.) Den svenske rapporten vedgår også at andelen prostituerte som er innvandrere har økt (side 20). Siden mange av disse antagelig er illegale innvandrere, og sexkjøp er forbudt, må de holde seg unna politiets øyne og dermed befinne seg mer utrygge omgivelser.

Ottar-lederen og andre har berømmet Sveriges sosiale eksperiment ved at det kan vises til en halvering av antallet gateprostituerte. Er dette nødvendigvis gode nyheter?

Rapporten antar videre at denne halveringen er reell, det vil si at de prostituerte ikke bare har skiftet arena. Men er det troverdig? Forsker Elisabeth Bernstein (Uni. Of Chicago Antallet thaimassasjeinstitutter, som politiet mener selger seksuelle tjenester, har økt fra 90 i 2009 til rundt 450 tre år senerePress 2007), som har forsket på svenske sexarbeidere, skriver at de prostituerte forteller at de har endret måten å ha kontakt med kundene på, de har gått mer over til bruk av mobiltelefon og internett. Dette korresponderer godt med utviklingen her i Norge. Ifølge en svensk politirapport fra i fjor foregår nemlig mesteparten av sexsalget nå over internett, og at de ikke har oversikt over dette markedet, da det ikke overvåkes.

En annen svensk politirapport også fra i fjor, Trafficking in human beings for sexual and other purposes, kommer med funn som er spesielt interessante, gitt det positive inntrykket man ellers får om svensk prostitusjon. Det mest overraskende funnet er at antallet thaimassasjeinstitutter, som politiet mener selger seksuelle tjenester, har økt fra 90 i 2009 til rundt 450 tre år senere! Videre avkrefter rapporten en annen påstått egenskap ved lovforbudet. Det ble advart om at et forbud ville gjøre markedet for menneskehandel mindre synlig. Til dette har det av forbudsforsvarere ofte blitt svart at «hvis kundene kan finne dem, kan også vi det». Politirapporten er uenig. De sier det er vanskelig å beregne hvor mange tilfeller av trafficking de har, og vanskelig å finne ofrene (seksjon 3.1.).

Endrede holdninger eller senket antall kunder?

Svenske myndigheter, Ane Stø og andre mener også at sexkjøpsloven har endret holdninger til sexkjøp i Sverige og at antallet kunder har sunket. Ane Stø skriver at antallet kunder har sunket fra 13 prosent i 1996 til 8 prosent i 2008 og at dette skyldes «en økt bevissthet ... om at kjøp av sex og kropp(!) er grunnleggende galt». Dette har man ikke grunnlag for å si, ifølge Jari Kousmannen, som foretok selve undersøkelsen. Han sier man ikke kan konkludere med en nedgang, svarprosenten var for lav, og undersøkelsen sier heller ingenting om hvorfor svenske menn kjøper eller ikke kjøper sex. Hvordan Stø da vet dette, aner ikke jeg.

Den svenske støtten til loven er fremdeles høy, dog litt lavere blant menn i 2008 siden loven kom (Kousmannen). Hos kvinner er støtten vært tilnærmet konstant.

Interessant her er at flertallet av kvinner også synes sexsalg bør forbys. Andelen menn var cirka halvparten.

Loven ser dermed ikke ut til å ha ført til en overføring av stigma fra kvinnene til menn. Kvinner har fortsatt et negativt syn på de prostituerte, noe som er underlig, gitt rasjonalen om at prostitusjon er vold mot kvinner. Om ønsket om også å kriminalisere kvinnene er en effekt av stigmaet loven opprettholder eller kankje et ønske om likestilling for loven, er usikkert.

Er mindre menneskehandel nødvendigvis bra?

Sexslaveriet som kan følge av menneskehandel er noe av verste mennesker kan utsettes for. Det fordrer at vi er ekstra krevende til innsatsen for å bekjempe det. Uheldigvis er begrepet upresist i sin vanlige bruk, slik at det inkluderer mer enn det vi vil ha til livs.

Man blander menneskehandel, menneskesmugling og prostitusjon sammen i én røre. Spesielt viktig er det at tvang, misbruk eller frihetsberøvelse ikke er nødvendig kriterier for å kalles menneskehandel.

At kvinner kommer fra land som er fattigere enn Norge – som er omtrent alle land – og at de har fått hjelp av en tredjepart er alt som skal til. At kvinner har reist hit med vitende vilje for å selge sex, forandrer ingenting. Det er en alvorlig svakhet. En nylig domkjennelse, der en kvinne fra Nigeria ble frifunnet for tiltale om menneskehandel, illustrerer dette godt: «At mange kvinner i Afrika lever under vanskelige økonomiske forhold og av forskjellige grunner havner i prostitusjon, innebærer ikke i seg selv at det foreligger et 'misbruk av sårbar situasjon' i lovens forstand. Det kreves en noe mer konkret nødsituasjon.»

De fleste kvinner som drar fra fattige til rike land for å selge sex, blir ikke tvunget inn i sexslaveri. Konferansen Intimate Migrationsarrangert ved Roskilde Universitet i fjor, samlet en skare forskere og eksperter på sexsalg og migrasjon. Deres resultater peker ganske entydig på at de fleste sexmigranter gjør det frivillig i søken etter et bedre liv og velstand, og for å forsørge sine familier. Forskernes anbefalinger er å behandle dem som arbeidsmigranter og å avkriminalisere prostitusjon. At det finnes reelle ofre for trafficking forandrer ikke på dette.

Les også: Bjørn Stærks kronikk Sexarbeiderne ber om ordet

Tvetydigheten i menneskehandelbegrepet, at den også rommer frivillige sexmigranter, blir også et problem i ellers veldig god forskning. Økonomene Niklas Jakobsson og Andreas Kotsadam har forsket på menneskehandel og lovgivning i Europa, og kan vise at prostituerte tenderer å dra dit hvor lovgivning er mer liberal. Dette tas til inntekt for å vise at strengere lover minsker menneskehandelen til landet. Men hvorvidt dette gjelder spesifikt for ofre for menneskehandel kan vi si lite om, siden begrepet ikke skiller mellom tvang og frivillige tilfeller. Sverige brukes som et spesialtilfelle å teste deres generelle teori på. Dessverre er tallene de bruker her de samme som er kritiseres ovenfor. (Se også Clausen 2007.)

Det betyr ikke at Jakobsson og Kotsadam tar feil om at strengere lovgivning gir færre ofre for menneskehandel til landet. Men selv om det skulle være slik, at forbud fører til at færre ofre ankommer landet, så har vi ikke dermed grunn til å være fornøyde, hvis målet vårt er å hjelpe disse ofrene. Dette vedgår også Jakobsson og Kotsadam, at et lavere traffickingtall ikke trenger å bety økt velferd.

Problemet er at lavere antall ofre til et sted, antageligvis betyr flere ofre et annet sted. Vi har ingen grunn til å tro at det fører til færre ofre, eller prostituerte generelt, totalt sett.

Slik de prostituerte i Sverige og Norge endret sin måte å jobbe på eller arena da sexkjøp ble forbudt, er disse kvinnene, det reduserte antallet ett sted, enten gjemt bort eller dratt til et annet, verre sted. Bare utopister vil tro at det betyr at de har det bedre.

Vi bør høre på FN

Jeg er fullstendig enig med Ane Stø på ett punkt, og det er behovet for å hjelpe ofre for menneskehandel med tilbud om opphold i landet, og hjelp til bolig, arbeid og anerkjennelse. Men der hun ikke vil anerkjenne sexmigranter som sexarbeidere, ønsker jeg at vi anerkjenner og respekterer også dem. Og vi bør styrke dem med økte rettigheter og ha lover som gjør det lettere for dem, ikke vanskeligere.

Hvorfor vil vi her i Skandinavia eksperimentere med politikk som er stikk i strid med rådende kunnskap på området? Når store organisasjoner som FN (samt WHO, Amnesty International og Human Rights Watch) etter omfattende global forskning på området, sammen med eksperter på trafficking og HIV/AIDS, anbefaler avkriminalisering, styrking av sexarbeideres rettigheter og påpeker viktigheten av å skille mellom sexmigrasjon og trafficking – hvorfor skulle vi gjøre annerledes her?

Publisert på Aftenposten.no 15.01.14

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt