Verdidebatt

Er disse ”yrkene” de viktigste i Norge?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ja, man kan absolutt få inntrykk av at følgende er det: 1. Fotballsparking; voksne mennesker som løper rundt på en bane – år etter år – for å få et spark eller flere på en ball. 2. Skiløping; voksne mennesker som svetter rundt i mer eller mindre ulendt terreng – år etter år – for å komme først til et bestemt sted der de stønner frem de samme svarene på de samme (banale) spørsmålene fra sportsjournalister – år etter år. 3. Underholdningsartisteri; voksne mennesker som står på en scene – år etter år, med eller uten dundrende musikk, og lirer av seg mer eller mindre dumme tekster (det finnes unntak).

Etter populariteten å dømme har disse ”yrkesutøverne” mange haleheng: Fotballentusiaster i tusentall fyller tribunene – år etter år – og kauker ut de samme hyllingsropene (eller forbannelsene) – år etter år. Og fjernsynskanalene sender kamper med dette desperate løpet etter en ball – år etter år. Og de som kaller seg trenere, snakker om kamper og spillere med dype folder i pannen og høytidelig stemme – år etter år – for å få oss til å tro at å stresse rundt etter en ball, er en bragd større enn alt annet.

Og skientusiaster i tusentall inntar sin gode stol eller sofa (eller står ute i terrenget og hakker tenner) – år etter år – for å følge de som svetter rundt og kommer pustende og spyttende og snørrete til stedet noen har bestemt skal være et mål – og høre på de samme spørsmålene og svarene – år etter år.

Og underholdningsnytere i tusentall fyller saler og stuer og torg – år etter år – for å høre stand-up-blødmer og tåpelige tekster med øredøvende lyder til (kalt musikk), og ”alle” folk og medier beundrer dem og hyller dem som om de hadde vunnet skarpe tevlinger i samfunnsnyttige vitenskaper.

Den oppvoksende slekt får utvilsomt inntrykk av at de tre nevnte ”yrkene” er de viktigste i Norge, og at det å bli tv-kjendis er toppen av vitenskap. For mediedekningen disse får (særlig de to første kategoriene) er også formidabel. Er det da så underlig om norske barn blir ”analfabeter” i skolesammenheng? (Jf. Pisa-undersøkelser.) De blir jo skysset og stresset rundt til all verdens sportsaktiviteter (for å få flest mål og best plassering i noe) eller stimulert til å bli rockestjerner. Når skal de få tid og energi til å fordype seg i viktige fag? Og hva er vitsen, tenker mange, for jeg skal bli proff fotballspiller, skiløper eller underholdningsartist (les: tv-kjendis). Og det vil jo foreldre også. Ja, kanskje særlig foreldre.

Er det noen av disse som klager over den såkalte tidsklemma?

Og her på Verdidebatt kan man jo spørre: Hva med voksne mennesker som bekjenner seg til den kristne tro? Var det et liv i underholdningens verden Kristus kalte sine etterfølgere til? Ja, ikke minst kristne gjør klokt i å evaluere egen livsgjerning og også bli seg bevisst i hvilken retning de fører sine barn og andre: Tjener jeg Kristus eller Forføreren? Er jeg selv en som forfører andre til å bruke tid og krefter på underholdning? Eller respekterer jeg Guds Ord, slik Kristus lærte sine disipler å gjøre?

Norske menn og kvinner som lever og ånder for kjendiseri og underholdning, bør våkne opp og bli samfunnsnyttige mennesker. (Nei, jeg ser ingen samfunnsnytte i nevnte geskjefter.) Hva med å gi verden grunn til å rose oss for annet enn underholdningsvirksomhet? Norge er ikke spesielt kjent i verdenssammenheng for resultater innen fag som krever konsentrert tankevirksomhet, og har da heller ikke hentet hjem særlig mange Nobel-priser de siste tretti årene …

(NB! For at ingen skal misforstå: Det jeg har skrevet om sport i dette innlegget, handler ikke om alminnelig mosjon for å holde seg selv og barn i god form.)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt