Übermensch-teologien

Selv kom jeg inn i den karismatiske fornyelsen i 1989. Jeg kom til Oslo for å studere musikk på det som nå er NLA Høgskolen i Staffeldtsgate. Jeg hadde ikke alt på stell med kristenliv og teologi, og for en av livets glade gutter var det en stor overgang på komme til denne «englefabrikken».

Så stor var utfordringen at jeg til slutt måtte ta en viktig og avgjørende prat med en av lærerne på skolen. Etter at vi hadde snakket en stund, spurte han om å få be for meg ved håndspåleggelse. Til min enorme overraskelse begynte jeg å tale i tunger mens han ba.

Jeg er oppvokst i Norsk Luthersk Misjonssamband, og trodde ikke på tungetale. Men her satt jeg altså selv og talte i tunger. Det gjør selvfølgelig noe med ditt verdenbilde. Der og da startet en spennende og utfordrende reise i det karismatiske landskapet; fra bibelskolen til Team 2000, før jeg ble sivilarbeider i OASE og lovsangsleder i Oslo Vineyard gjennom mange år. Vi var også en periode med i ledertamet som startet menigheten Catch the fire. Nå går vi i pinsekirka i Ålesund, et sunt og godt felleskap slik jeg opplever det.

Gjennom årene har jeg hatt mange sterke og positive opplevelser i den karismatiske bevegelsen – og en del negative. Slik er livet. Vi er jo bare mennesker - med en allmektig Gud på laget. Eller er vi superheltene i Elias-generasjonen?

Jeg opplever at Teigen peker på noe som er for viktig til å avfeie. Vi er på den ene siden bare mennesker. Samtidig vi er Guds barn og arvinger. Vi er frelst av nåde ved tro, og kan ikke rose oss av noe. På den andre siden øste Gud ut Den Hellige Ånd over alt kjød på pinsedag. Denne kraften har vi tilgang til. Hvordan henger dette sammen? Dette er vanskelig terreng. Det er derfor lett å havne i grøften teologisk.

Vi lever  slik jeg ser det i en tilstand av «allerede og ennå ikke» fram til Jesus kommer igjen. Her går det en svært viktig teologisk skillelinje mellom klassisk evangelisk teologi og det jeg velger å kalle «übermensch-teologien».

På 1990-tallet fikk profetbevegelsen i Kansas kraftig innpass i Vineyard. Disse forkynnerne stod for mye av den samme endetids-teologien som Bill Johnson nå kritiseres for. Den går i korthet ut på at Gud vil reise opp en «Elias-generasjon», en generasjon av «superkristne» som skal brukes i en stor endetidsvekkelse hvor millioner, kanskje milliarder av mennesker blir frelst. Samtidig forteller Bibelen om "det store frafallet" og en endetid med massive utfordringer. Tiden viste at også profetene var feilbarlige, sårbare mennesker. Et godt eksempel er Paul Cain.

Trosbevegelsen i USA og Norge har presentert mye av det samme tankegodset om en stor endetidsvekkelse, om enn fra en litt annen vinkel. Forkynnelsen her går på at vi er «overcomers», som har tilgang til «alt i Kristus» og «er satt i himmelen med ham». Vi har seier over synden, og gjennom åndsdåpen får vi «superkrefter» til å helbrede, kaste ut demoner og «innta landet». Mange av de sentrale trosforkynnerne har også moderert sin egen undervisning, blant annet Ulf Ekman.

Jeg har selv stått for mye av dette. Jeg er ingen dispensjonalist, men tror tvert i mot at alle nådegavene fremdeles er tilgjengelige for oss, og at de aktivt skal være i bruk i kirken. Derfor står jeg langt fra Teigen teologisk.

Like fullt ser jeg en balanse. Det jeg kaller «übermensch-teologien», har noen grunnleggende usunne trekk. Vi mennesker har med oss at vi gjerne vil utrette noe stort. I næringslivet pumpes vi fulle av motivasjonsteorier om at vi kan utrette «mirakler» og oppnå det umulige. Vi tar oss idoler og stjerner. Vi ser på sience fiction om superhelter med overmenneskelige egenskaper, og drømmer om hva vi selv skal utrette.

Dette har sneket seg mye lenger inn i den karismatiske bevegelsens bibelundervisning enn mange ser og liker å innrømme. Jeg så det ikke helt klart før jeg selv kom inn i næringslivet, i et firma som solgte motivasjons-kurs. Der kjente jeg igjen mye av retorikken fra de kristne sammenhengene. Men dette var helt sekulære kurs.

Jeg skal ikke avfeie motivasjonteknikker. Heller ikke til bruk i kirken. Men det er viktig å se hvor dette kommer fra. En del kommer fra såkalt positiv psykologi, teknikker og teorier som motivatoren Tony Robbins og en rekke andre i næringslivet tjener store penger på. Jeg mener en god del av det samme tankegodset har fått innpass i kirken. Og jeg tror vi trenger å ta et oppgjør med noe av det. Det mer ekstreme «übermensch»-tankegodset stammer som kjent fra filosofen Friedrich Nietzsche. Dette er bunnlinjen i nazismen.

Jesus kom jo nettopp for at vi skulle slippe å være «superhelter». Frelsen er gitt oss på korset, gjennom den ytterste fornedrelse, ydmykelse og svakhet. Jesus favner all vår svakhet og kommer oss i møte med sin kjærlighet. Samtidig reiser Han oss opp til nye mennesker gjennom dåpen. Vi får del i mysteriet Den Hellige Ånd. Vi får tilgang til Guds rike og Guds kraft.

Det er måten det forkynnes på som er utfordringen. Sår vi en elitisk ånd i menigheten, slik at folk blir fanget i et jag etter den neste sterke opplevelsen og seieren? Gir vi sårbare, feilbarlige mennesker en urealistisk drøm om å være en åndelig superhelt i endetiden? Fører det over tid til et spenn mellom visjon og virkelighet som gjør at mange til slutt ikke orker mer?

Jeg gikk inn i Vineyard-bevegelsen fordi det var en lekmannsbevegelse hvor «everybody gets to play». Det var rom for nådegavene. Men også rom for å være et sårbart og feilbarlig menneske som lever i tidshusholdningen «allerede og ennå ikke». Det var åndskraft, tegn og under som har forandret mitt liv til margen. Det var ikke minst en drøm om å forandre verden. En drøm som etter hvert fikk fatale konsekvenser for menigheten gjennom den såkalte «Lysbærer-saken». Mange sto såret tilbake.

Det er mange eksempel på karismatiske menigheter som har tippet over i en usunn kultur. Jeg tror med fordel vi kan komme mer tilbake til korset, forsoningen, frelsen og nåden som de sentrale bærebjelkene i undervisningen vår. Samtidig trenger vi desperat nådegavene og Den Hellige Ånds kraft i hverdagen. Guds kraft må balanseres med Ordet. Det har også sneket seg inn en holdning om at teologi ikke er så viktig, bare ting fungerer og oppleves sterkt. Salvelse blir viktigere enn modenhet og sunn lære. Det er ikke bra.

Jeg er uenig med Teigen i mye. Samtidig ser jeg at balansene han peker på når det gjelder kristologi og «superhelt»-teologi i dette innlegget er viktige for oss. Derfor blir det for meg både og i denne saken, ikke enten eller.

Vi ser heldigvis stykkevis og delt. Også jeg. Bill Johnson og Bethel Church har bidratt til svært mye godt. Jeg har den aller største respekt for ham, og ser at Bethel i stor grad berører mennesker til frelse, frihet og helbredelse. På noen områder må vi likevel utfordre oss selv, og våge å reflektere. Om vi slutter med det, har toget gått av skinnene. Vi trenger ikke forsvare alt, tvert i mot skal vi prøve alt på skriften. Og like fullt skal vi etter skriftens ord jage etter nådegavene.