Uteblitt innvandringspolitikk

Jon Michelet fikk ikke gehør fra noen politikere da han i 1987 sa at Norge burde ta imot en million innvandrere. Men om få år er det en realitet.

Norge har hatt innvandringsstopp siden 1975. Men ennå har ingen politiker sagt noe om hvor mange innvandrere vi bør ha.

Bortsett fra Jon Michelet, som den gang stilte som kandidat for Rød Valgallianse. Alle tok avstand fra hans million – det var langt over hva noen forestilte seg. Men i sommer offentliggjorde Statistisk sentralbyrå en prognose som sier at Norge kan ha en million innvandrere om 15 år (dette inkluderer innvandrernes norskfødte barn).

(illustrasjon: Marvin Halleraker)

Skyggeboksing.

Den politiske debatten om innvandring har vært en slags skyggeboksing mellom dem som sier nei til innvandring og dem som sier at et innvandring er et gode for landet. Men det har ikke noe med virkeligheten å gjøre. Vi kan ikke si totalt nei til innvandring. For det første fordi internasjonale avtaler krever at vi tar imot flyktninger. For det andre fordi vi er helt avhengige av innvandring om samfunnet skal fungere. Det realistiske spørsmålet er derfor ikke ja eller nei til innvandring, men hvor mange og hvilke innvandrere vi skal ta mot. Politikerne har aldri gitt noe svar.

I denne forstand har vi ikke hatt noen innvandringspolitikk. Derfor skal det ikke forundre om en del mennesker nå føler seg lurt, og at det oppstår konspirasjonsteorier om et komplott blant politikerne. Uten å spørre velgerne til råds, har de endret landets demografiske sammensetning ganske drastisk.

Innvandringsstopp. Nå skal vi kanskje unnskylde politikerne. Vi velgere har også nøyd oss med å hoppe i skyttergravene, og enten ropt «stopp innvandringen» eller «ja til et fargerikt fellesskap». Det politiske flertallet har prøvd å ikke legge seg ut med noen av gruppene. Vi har i prinsippet hatt en streng innvandringspolitikk med innvandringsstopp. Samtidig har man prøvd å vise menneskelighet mot dem som har kommet hit. Det betyr at det har vært en brukbar sjanse for å få bli om man først har kommet hit og klort seg fast her en stund, mens de som kanskje kunne trengt det bedre, aldri fikk sjansen.

Kriger ute i verden har ført nye bølger av asylsøkere hit: Kosovoalbanere, bosniere, somaliere, irakere, afghanere. Hver gang en ny slik bølge har gitt Fremskrittspartiet framgang, har Høyre og Arbeiderpartiet innført nye innstramminger, til nytteløse protester fra SV og sentrumspartiene. Innvandringen er dermed blitt bestemt fra år til år ut fra konfliktene ute i verden og stemningene blant folk i Norge – uten noe samlende grep på hva vi egentlig vil.

Fargerikt fellesskap. Lenge var det også nokså bred politisk enighet om at «fargerikt fellesskap» er en berikelse for landet. Men det begrepet er forsvunnet i det siste. Hijabdebatten viste at store kulturforskjeller oppleves som truende. Det er ikke bare «det nye høyre» som har satt multikulturalismen under debatt. Klassekampen kjørte i vinter en kritisk artikkelserie om begrepet, delvis inspirert av en voldsom dansk debatt.

Det grunnleggende spørsmålet er hvor store kulturforskjeller samfunnet tåler. Bak det ligger selve demokratiets problem. Så lenge staten fikk sin legitimitet fra Gud via kongen, spilte det ingen rolle om undersåttene hadde ulik kultur. Men med folkesuverenitetsprinsippet ble det påtrengende å definere hvem som hørte til «folket». Løsningen i Europa var nasjonalstaten, der det nasjonale fellesskap er statens grunnlag. Nasjonen ble gjerne definert ved etnisitet og kultur, særlig språk. Noen steder, som i Norge, var det også mulig å bruke religion som fellesnevner.

Dermed blir vi usikre og vaklende når mange ulike kulturer og religioner preger befolkningen. Hvem og hva skal nå definere hva som er Norge? Ironisk nok gikk vi bort fra å fornorske samene omtrent samtidig med at de første innvandrerne kom hit til landet. Men å anerkjenne flere norske nasjonalkulturer enn den norske og den samiske, er neppe aktuelt.

Grunnloven. USA har helt fra første stund valgt en annen vei. Der er det ikke nasjonalitet som konstituerer staten, men lojalitet til grunnloven. Derfor har USA kunnet ta imot all verdens nasjonaliteter uten å gå opp i limingen. Men den amerikanske grunnloven er et uforanderlig ideologisk dokument. Det er ikke like enkelt å kreve troskap mot den norske grunnloven, som er et politisk dokument med stadig skiftende innhold.

Mange vil heller satse på menneskerettighetene som felles grunnlag. Det er derfor det blir så kritisk når noen ikke anerkjenner menneskerettighetene eller tolker dem på en helt annen måte. Her ligger det dramatiske potensialet i debatter som vinterens hijabdebatt.

Gerhard Helskog har påpekt at USA har taklet innvandring mye bedre også fordi de ikke har et velferdssystem å falle tilbake på. Vi kan ikke løse det ved å avskaffe vår velferdsstat med sine universelle rettigheter. Men hvordan vi skal forholde oss til en situasjon hvor mange mennesker kommer direkte inn i velferdssystemet utenfra, uten å ha bidratt til det – det er kanskje noe av det mest forsømte i innvandringsdebatten.

20 prosent. Når vi nå er på vei mot at 20 prosent av befolkningen er innvandrere, kan vi kanskje slutte skyggeboksingen for og mot innvandring, og heller skaffe oss en virkelig innvandringspolitikk.