Verdidebatt

Israel: Politikk i hvert dansetrinn?

Israelsk dans spiller på alle kunstens strenger, utenom politikk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kunst er som kjent ikke alltid vakker, mange ganger tvert i mot. Kanskje er det nettopp store kontraster, dyp smerte, sinne og urettferdighet som gir grobunn for en kunst som står på barrikadene, som hyler ut det andre ikke makter å uttrykke.

Det er mulig jeg er naiv, men det var denne siste typen kunst jeg forventet å se på Suzanne Dellal Centre For Dance and Theatre i Tel Aviv.

Men før jeg kom så langt, ble taxien jeg satt i stoppet i en veisperring mellom et palestisk og et israelsk område. Vi var fire stykker, kledd til en kveld på teater, og med passene i veska.

Vi ble beordret ut av vaktene, og ble gjennomlyst på alle bauger og kanter mens fire par øyne og én AG3 gransket oss nøye. Jeg sto der i finstasen og tenkte på kontraster. Kjoler, lipgloss og geværer i ett og samme rom.

Taxisjåføren veivet med armene og forklarte i fistel at vi var uskyldige som lam (i hvertfall antar jeg det var det han sa, på et hebraisk med åpenbart russisk handicap), og at vi var på vei til en overveiende uskyldig danseforestilling. Soldatene veide oss og fant oss lette nok. De droppet å fjerne dekkene fra taxien for å sjekke hulrommene, og vi var på vei. Vi rakk til og med forestillingen.

Forestillingen vi skulle se het Singular Sensation, av koreografen Yasmeen Godder.

Jeg var spesielt på jakt etter de klassiske ingrediensene sex, makt og politkk, kanskje mest av alt for å ha noe å henge hatten på i forhold til intervjuet jeg skulle ha med koreografen etterpå. Jeg ble lettet over at det var mer enn nok sex og ikke minst maktkamper and alle slag, men hvor var politikken? Den bevegelsen der, skal det liksom forestille et pistolskudd kanskje?

Etterpå spurte jeg Godder om stykket hennes er ment politisk eller ikke. "Ikke direkte", svarte hun. "Jeg har ikke prøvd å si noe politisk, men når jeg reiser med dette stykket til andre land er det alltid noen som leser politikk inn i det. Den røde geléen oppfattes som blod for eksempel. Det er interessant, og jeg synes det er greit. Det er på en måte politikk i alle ting. Bare det å sette en mann og en kvinne sammen på en scene er jo en politisk kommentar. Men i dette stykket er det altså ingen direkte politisk tanke. Jeg har kun laget ett stykke i mitt liv som hadde et politisk budskap".

"Vil du si at israelsk dans generelt sett ofte tar opp de politiske konfliktene?" spurte jeg videre. "Nei, jeg mener det meste som lages ikke er politisk. I annen type kunst er det nok mer. Jeg tror folks daglige liv i stor grad handler om politikk og diskusjoner rundt det som skjer her, slik at dansen kanskje blir en form for flukt. Men samtidig er dans måten jeg opplever og bearbeider livet mitt på. Og livet mitt handler ikke bare om hva som skjer i dette landet. Det handler også om minner, drømmer, ting jeg opplever og ser på gaten. Det er ikke slik at vi ignorerer de store politiske spørsmålene, men jeg tror vi har behov for å leve også".

Som i Norge er dansekompanier og uavhengige dansekunstnere statlig støttet. Og som i Norge skulle dansefeltet helst sett at støtten var noe høyere. Min erfaring er at koreografer i Norge allikevel ikke føler seg bundet til å fremstille norsk politikk i et gunstig lys, men at de føler seg frie. Jeg lurte på hvordan dette slår ut i et land hvor politikken gjennomsyrer og får store konsekvenser for livet til den enkelte? Føler kunstnerne at det er deres plikt å være politiske i sitt arbeid?

“Vi spør stadig våre artister om hvorfor de ikke bruker den politiske situasjonen mer i arbeidet deres” fortalte Sigalit Gelfand, leder for Independent Choreographers Association Israel meg. “Og de svarer at de vil snakke om livet, kommentere menneskelige forhold, eksistensielle spørsmål og så videre. I fjor tror jeg kun jeg så én politisk forestilling! Folk er lei av konfliktene. Vi har levd i problemer fra dag én i våre liv”.

Det var omtrent her jeg begynte å lure på om israelske kunstnere rett og slett er mindre politiske enn kunstnere fra andre land.

Jeg kan forstå at mennesker som er vokst opp i konflikter har behov for å skape trygge rom der de kan puste, drømme, leve og flykte fra de harde realitetene.

Samtidig lurer jeg på om det virkelig er mulig å skape kunst som er helt adskilt fra det faktiske erfaringsgrunnlaget. Kan man se bort i fra eller heve seg over røttene sine?

Jeg fikk mulighet til å drøfte dette med koreograf Avshalom Pollak. “Vel, noen ganger forsøker vi å flykte fra røttene våre. Jeg vet ikke om vi egentlig kan det. Vi forsøker å trekke det beste ut av oss selv i arbeidet vårt, og på mange måter har vår kultur også noe veldig unikt å tilby. Jeg tenker på tilsynelatende umulige kombinasjoner av kulturer, av smak, farger og krydder. Alle disse tingene skaper tilsammen en utrolig interessant, spent, konsentrert atmosfære – som kan være elektrisk, kreativ og kraftfull. Når og hvis mennesker ikke ødelegger alt sammen”.

I et land fylt av konflikter og selvmotsigelser er kunsten muligens den eneste scenen hvor det er mulig å flykte fra politikken.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt