Verdidebatt

Kjærligheten størst av alt - jo mer jo bedre?

Vi har utvannet ordet "kjærlighet" til å inkludere selvdyrking. Hvor ble pliktetikken av?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er virkelig kjærligheten størst av alt? La meg starte med et tenkt eksempel:

En mann forlater sin høygravide hustru og sine små barn for å være sammen med sin flotte og vakre kollega, som han er blitt mer glad i enn i sin egen kone.

Ikke mange av oss vil applaudere denne handlingen og uttrykke glede over at kjærligheten tilslutt seiret over konformiteten og at de elskede endelig fikk hverandre. Nei, de fleste av oss vil tenke slik at denne mannen fikk værsågod bli hos sin kone og ta ansvar for det barnet han har avlet. Det er faktisk hans plikt!

Du er sikkert en av disse. Smak på ordet pliktetikk, og velkommen inn i den viktorianske moralismen, den utskjelte.

Eksemplet ovenfor er valgt for å vise at ordet "kjærlighet" brukt på en ureflektert måte kan forsvare selvnytelse, egoisme og endog overgrep. Det er et ord som kan røves for sitt innhold av medfølelse, respekt og selvbeherskelse, og fylles med begjær, ærgjerrighet og utålmodighet.

Det er i samlivsdebatten vi ser at dette skjer. Kjærlighet, et ord fylt med de store verdiene som ramses opp av Paulus i 1.Kor.13, kapres til å forsvare en partneradferd som fokuserer på rask dekning av behov, egenprestasjon, selvbekreftelse og sprenging av grenser. Kjærlighet er å like de samme sexleketøyene.

I den nå tilbakelagte debatten om ny ekteskapslov ble det terpet på at "alle voksne og frivillige samlivsformer" skulle likestilles. I iveren etter å inkludere samkjønnede partnere i ekteskapsbegrepet ble innvendinger møtt med slagordet "størst av alt er kjærligheten", men uten at tilhengerne reflekterte over det skrekkelig vidtrekkende i en slik argumentasjon. Samme kjønn javel, men hvor mange, hvor nære slektninger, hvem skal avle barna? Barnet ble behørig kastet ut med badevannet og man satte tilside enhver samlivsnorm for å vinne frem i dette ene spørsmålet. Og neste trekk kommer nå:

På kveldens nrk.no foreslår familieterapeut Jim Sheehan at et ekteskap skal kunne romme flere enn to personer. Egentlig en selvsagt følge av diskusjonen rundt ny ekteskapslov, og en selvsagt "rett" for Jon Bertelsens to koner, som med rimelighet kan forlange samme rett til arv og uskifte.

Men skurrer det ikke litt i instinktene våre? At likestillingen mellom partene blir forskjøvet, at vissheten om å være unik i den andres øyne blir borte? Det bor nok en pliktetiker i mange av oss som kjenner på denne følelsen. Allikevel, dette er kort som vi har spilt fra oss allerede, og vi står nå uten ideologisk forsvar siden Jon Bertelsen og hans to koner trolig elsker hverandre. Og det er blitt det eneste som er viktig.

Jeg slår gjerne et slag for at "kjærlighet" betyr å "forplikte seg".

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt