Trond Danielsen

17

Juleønske

Publisert: 9. des 2010

Gode menneske.

Nå nærmer julen seg med stormskritt igjen. Og allerede nå begynner julefølelsen å sige innover meg. I helga som var så deltok jeg på korets julekonsert. Selv om jeg ikke er troende, så betyr ikke det at jeg har noe imot å opptre i en kirke. Julekantaten er fin den. Musikk bryr seg ikke om religion eller geografi. Det er bare tonebilder fra et menneske til et annet.

Så kom jeg til å mimre litt over julene som har vært. Da jeg var sist i tenårene, ja så var det ikke så mye stas med jul lengre. Greit nok med skolefri og god mat, men når man kom til gavehaugen, ja da var det heller deprimerende greier. Klart at tennissokker og barbersaker  er nyttig. Men den helt store jubelen uteble. Har kanskje noe med at man liksom ikke skal være for glad i den perioden heller. Aner ikke. Nå kan man jo være veldig voksen å si at jul er jo så mye mer enn gaver, men den gangen føltes det ikke slik.

Men litt senere lærte jeg om en annen side av julen. Min mor var gartner. Og det ble min jobb å levere blomster før jul. De aller fleste fikk jeg levert lille juleaften, men mange måtte jeg ta på selve julaften. I de fleste hjem jeg kom til, hørte jeg julemusikk fra radioen. Huset duftet av fred og god mat. Kanskje iblandet litt foslukt fra pappas julebakst i kjelleren. Man ble møtt av varme smil og takk for leveransen. Noen ganger ruslet jeg derifra med småkaker i lomma og gløgg i magen. Eller med den varme følelsen fra pappas julebakst. Fine minner fra en hyggelig stund.

Men så var det andre hjem. Kanskje hang det en løper i gangen. Men bare for gammel vanes skyld. Slike hjem hadde ikke en dør som ønsket deg velkommen. Slike hjem hadde ikke varme smil. Derimot ble man møtt av sure gubber. Eller ennå verre, av en gammel dame som hadde dekket på en enslig tallerken. Og der satt hun da med røde øyne, og skottet opp på familiebildene på veggen. Dette var ensomme hjem.

Da måtte man lære seg å møte sinte blikk med et smil og kanskje en liten vits. Ikke så rart kanskje, at humøret ikke var det beste, siden man ble sendebudet fra dem som burde vært der. Og man måtte være raus med klemmene til dem som trengte dem. De leveransene lærte meg en ting. Og det er at julen er så forskjellig den, men alltid alltid noe man deler.

Jeg vet at der ute finnes det mange mennesker som gruer seg til julaften. Noen fordi partner eller foreldre drikker seg sanseløse, andre fordi de er alene. Men alle sammen fordi de ikke har noen å dele høytiden med. Så derfor oppfordrer jeg deg til en ting. Om du kjenner noen som sitter alene. Kan du ikke vurdere å åpne ditt hjem den dagen. Du gir da en gave uten papir på, men som kanskje er den mest verdifulle gaven noen fikk det året. Og en slik gave, ja den varmer på begge sider av bordet.

Jeg håper med dette, at du får den julen du ønsker deg.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere