Besværlig sjenanse

Til Du&Jeg

Datteren vår begynte på ungdomsskolen nå i høst. Hun er ei fin jente som har klart seg greit på skolen, men hun har ikke vært så interessert i å delta på så mange aktiviteter. Hun er nok ganske sjenert. Vi synes vi har hatt god kontakt med henne, men det har endret seg den siste tiden. Vi får inntrykk av at det skjer masse i livet hennes, men hun forteller oss ikke så mye. Når vi prøver å spørre, avviser hun oss og sier at det ikke er noe viktig og at vi ikke trenger bekymre oss. Hun er noe mer på rommet sitt og mindre sammen med oss andre i familien. Stort sett holder hun på med lekser eller sitter med dataen.

Hun er kommet i puberteten og enkelte dager kan hun være ganske irritabel og sur. Hun har vanligvis et rolig temperament. Det blir sjelden store diskusjoner eller krangel og bråk. Hun har bare en yngre bror, så vi har ikke erfaring med tenåringer. Vi har sagt at hun gjerne må ta med venner hjem, men det ønsker hun ikke. Inntrykket vårt er at hun ikke har så mange venner. Vi er usikre på hvor mye vi skal presse henne og kreve at hun gjør ting sammen med oss. Hun vil ikke være med på tur lenger i helgene og blir hjemme og leser i stedet.

Bør vi insistere på at hun snakker mer med oss og forteller om hva som skjer henne? Er det grunn til å være bekymret over at hun er så mye alene?

Hilsen bekymret mor og far


Til bekymret mor og far.

Takk for brev og for at dere tar opp deres bekymring. Det å bli tenåringsforeldre kan være en utfordring – ikke minst fordi overgangen til ungdomsskolen fører til nye klassekamerater og venner som kan være ukjente for dere som foreldre. Involveringen i forhold til skole, venner og deres foreldre er ikke tilstede i samme grad som på barneskolen. Det medfører mindre oversikt og kontroll.

Det høres ut som dere har en ungdom i huset som er sjenert og ønsker å være en del for seg selv. I hvilken grad dere skal være bekymret over dette er avhengig av hvordan hun har det med dette selv. Det å være sjenert innebærer som regel forsiktighet i sosiale situasjoner, nervøsitet, ettertenksomhet og et behov for å trekke seg tilbake fra tid til annen. Om datteren deres ser ut til å ha det bra slik det er, vil det ikke være grunn til bekymring. Jeg vil tro hun bruker mye krefter i løpet av dagen ved å forholde seg klassekamerater og kan trenge noe tid for seg selv. Hvis dere opplever at hun ikke ser ut til å ha det bra ved at hun er nedstemt mye av tiden eller at det går ut over skolearbeid, søvn eller at hun spiser dårlig, er det grunn til å være mer oppmerksomme.

Overgangen fra barn til ungdom byr på mange utfordringer. En av dem er bytte av skole og hvor overgang til ungdomsskolen gjør at de møter nye forventninger og krav. For de fleste er dette en krevende periode. For de sjenerte kan det være ekstra krevende fordi de er så oppmerksomme på seg selv og hvordan andre oppfatter dem. Samtidig som mye er nytt rundt dem, opplever de store endringer i egen kropp og eget sinn på grunn av hormonelle forandringer.

En viktig del av utviklingen – og det skal vi bare være glade for – er at de jevnaldrenes betydning øker og de unge sammenlikner seg mer med klassekamerater og venner enn sine foreldre. Foreldrenes rolle er fortsatt viktig, men for mange unge blir behovet for å ta ut en viss avstand mer påtrengende. Mange opplever det kleint å skulle gjøre ting med familien – om det er å gå på søndagstur eller handle sammen. Ubehaget ved å møte på noen fra skolen og bli sett sammen med familien, vil de fleste unngå.

Noen ungdommer er aktive og utadvendte og har knapt nok tid til å stikke innom hjemmet i løpet av dagen. Andre er mer innadvendte eller sjenerte i sosiale sammenhenger og holder seg mer hjemme. De mer utadvendte kan ha et aktivt opprør hvor det blir mye smelling med dører og konflikter. Den sjenerte kan også ha behov for å markere avstand til egne foreldre ved et mer stille opprør. Løsningen er da å være mer for seg selv og ikke delta like mye på felles aktiviteter med familien. Mange kan ha stor glede av å være sosiale på nettet og holde kontakt med venner og kjente gjennom det.

Dere har en datter som sier i fra at hun ikke ønsker at dere skal vite alt som skjer henne, men sier likevel fra at ting skjer. Hun holder dialogen med dere i gang, hun vil bare ikke la dere komme for nær. Dere spør om det vil være riktig å presse mer på for å kunne vite mer om hva som skjer. Hvor mye skal hun få være i fred med erfaringene sine?

Jeg vil råde dere til å avvente og ikke presse på. Mest sannsynlig er hun i vekst, noe som innebærer at hun tar mer ansvar selv for det som skjer henne. Samtidig er det fullt mulig å signalisere til henne at dere er der og vil høre på henne om det er noe hun ønsker å fortelle eller diskutere med dere. Dere kan også legge til rette for dette ved å gjøre noe bare med henne – for eksempel at en av dere avtaler å gå en tur med henne eller en annen aktivitet hun liker. Mange ungdommer synes det ofte er bedre å gå tur med en forelder, enn å bli med hele storfamilien på utflukt.

Hvis det oppstår forhold hvor dere blir mer bekymret ved at dere ser tydelige tegn på at hun ikke har det bra, er det grunn til at dere mer aktivt tar temaet opp med henne og sier noe om hva dere er bekymret for og hvordan dere har opplevd at hun har endret seg. Det viktigste å formidle er at dere bryr dere og at dere er der om hun trenger deres hjelp.

Ut fra brevet deres ser det ut til at dere har en jente som har behov for å være en del for seg selv og ikke i samme grad som før lar dere ta del i det som skjer. Det er nok i all hovedsak et godt tegn ved at hun begynner å ta mer ansvar selv. Dere har fortsatt en like viktig rolle som foreldre. Utfordringen er å la henne få være med å regulere avstanden mellom dere i større grad selv.

Lykke til!