Magne Lerø

Sjefredaktør i Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse
96

Best med syke på jobb

De som er syke bør anstrenge seg for å jobbe så mye en klarer. En blir rett og slett friskere av det. Av å være hjemme mest mulig når en er syk, blir en fort sykere av,

Publisert: 3. des 2010

De som er på jobben selv om de er syke, blir raskere friske og ender sjeldnere på trygd enn de som blir 100 prosent sykemeldt, konkluderes det i en ny forskningsrapport. Det er seniorsjef ved Frischsenteret, Knut Røed, som står bak rapporten i samarbeid med sin kollega Simen Markussen og professor Arnstein Mykletun ved Folkehelseinstituttet.

Rapporten som Røed presenterer på en konferanse om inkluderende arbeidsliv i dag, fungerer som en begrunnelse for den linjen regjeringen har valgt når det gjelder å få ned sykefraværet. Planen er at så få som mulig skal være sykemeldt på heltid. Er en frisk nok til å gå på jobb en dag i uka, så er det bedre enn å være hjemme hver dag.

Kritikerne mener det er stor fare for at en blir syk lenger dersom en ikke tar seg tid til å være syk. Rapporten tilbakeviser dette og konkluderer med at gradert sykemelding fører til at sykefraværet i første runde blir kortere, det blir færre tilbakefall i form av nye sykemeldinger og de som ikke blir hjemme på heltid, havner sjeldnere på trygd.

Det er flere grunner til at det er slik. Når man først er på jobb, fristes enn i mindre grad til å være mer hjemme enn nødvendig. Og en arbeidstaker som er på jobb og ”litt syk” er en vandrende påminnelse for arbeidsgiver om å gjøre det en kan for at den syke kan være mer på jobben.

Når det gjelder smerter i rygg og skjelett og ved mindre alvorlige psykiatriske lidelser, viser det seg at det å gå på jobb kan ha en bedre helseeffekt enn å være hjemme. Passivitet hjelper ikke. Det er vilje til aktivitet som hjelper. Arbeid er god medisin.

Det finnes tilfeller der det er dumt å gå på jobb. En kan jo smitte andre. Sannsynligheten for det er liten dersom en tar sine forholdsregler. Hovedregelen bør være at alle jobber så mye de er i stand til og at arbeidsgiver anstrenger seg for å legge forholde best mulig til rette.

I dag er mange arbeidstakere i stand til å gjøre deler av jobben hjemme. Det er en god løsning i de tilfeller man ikke føler seg opplag til en hel dag på jobben.

Sykefravær har noe med holdninger å gjøre. Det er de som vil være borte fra jobben minst mulig som blir fortest frisk. Det er de som synes det er greit å bli syk slik at en kan holde seg borte fra jobben, som blir lengst syk.

I denne forbindelse kan den være grunn til å minne om den forskning Silje E. Reme ved Universitetet i Bergen har drevet. Hun dokumenterer at pasienter med kroniske ryggplager som i lengre tid hadde vært sykemeldt for disse plagene, også hadde andre plager i tillegg. Resultatene viste at nesten alle hadde andre helseplager i tillegg til ryggplagene, og 30% hadde også en psykiatrisk lidelse. Den enkeltes opplevelse av funksjon, mestring og tro på å komme tilbake i jobb viste seg å være avgjørende for om langtidssykemeldte med vondt i ryggen kom tilbake til arbeid etter behandling. Mye av det samme er tilfelle når det gjelder kroniske mageplager.

Nøkkelen for å komme ut av den vonde sirkelen en sykemelding kan føre en inn i, handler om hvordan man tenker om sin sykdom. Mennesker med kroniske helseplager må hjelpes til å fokusere på mestring og endre negative tanke- og handlingsmønstre.

Kommentar #1

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

stigmatisering

Publisert nesten 11 år siden

Dette blir jo på et altfor generelt grunnlag,men jeg ser liten hensikt i å utdype hva jeg mener i.o.m at trådstarter ikke ser ut til å være av dem som kommenterer svar i særlig grad. Da har det liten hensikt å debattere uttalelsene. Det eneste man oppnår med denne type utsagn er stigmatisering av allerede ofte vanskeligstilte grupper. Håper i det minst de fleste fastlegene forstår dette.

Kommentar #2

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden

--------

Dette må nyanseres, Lerø.

Det er nok riktig at på generelt grunnlag øker sannsynligheten for å komme tilbake i jobb dersom man i det minste jobber litt, istedet for ingenting.  Men; dette gjelder ikke alle.  For noen mennesker er problemene av så omfattende grad at det bare vil virke enda verre på helsa å få forventninger om at man skal komme seg på jobb slengt i trynet.  For dersom man da prøver, og opplever å mislykkes, ender man kanskje enda lenger ned enn man var før forsøket.  Moralen er og blir: Hvert individ må ses for seg.  Mennesker er ulike.  Men, og det er jeg helt enig i, for veldig mange hadde det antagelig vært bedre både for dem og for samfunnet om de hadde jobbet litt istedetfor ingenting.  Problemet er å finne en metode (en "algoritme" om du vil) for å skille folk fra hverandre.  Hvem tåler det og hvem tåler det ikke?  Har du noen forslag kanskje, Lerø?

Dessuten: I vårt markedsbaserte konkurransesamfunn, der det gjelder å levere billigst mulig med lavest timeforbruk til høyest mulig kvalitet, tåles ikke store slingringen om man skal henge med i konkurransen.  Dette ser vi langt inn i offentlig sektor.  Det er derfor en stor utfordring å få arbeidsgiverne til å

1. Ansette folk med dårlig helse

2. Ikke sparke folk med dårlig helse i nedgangstider

3. Leve med folk med dårlig helse i den daglige konkurransesituasjon

Dette siste punktet alene er verdt adskillig hodebry for mange arbeidsgivere, som må tåle en ansatt som kanskje må kansellere mange møter for rett og slett å være hjemme når man har en dårlig dag (og de kan det være mange av).  Arbeidsgiver må godta at personen kanskje bare kan jobbe i perioder av året, og ha mange sykedager.  Arbeidsgiver må bruke tid og energi på å legge til rette med arbeidsoppgaver som vedkommende kan takle, tildels bruke energi på å skjerme vedkommende for stress og unødig energibruk.  Har arbeidsgiverne lyst og tid til alt dette?  Jeg bare spør.

 

Kommentar #3

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

Dette siste punktet alene er verdt adskillig hodebry for mange arbeidsgivere, som må tåle en ansatt som kanskje må kansellere mange møter for rett og slett å være hjemme når man har en dårlig dag (og de kan det være mange av).  Arbeidsgiver må godta at personen kanskje bare kan jobbe i perioder av året, og ha mange sykedager.  Arbeidsgiver må bruke tid og energi på å legge til rette med arbeidsoppgaver som vedkommende kan takle, tildels bruke energi på å skjerme vedkommende for stress og unødig energibruk.  Har arbeidsgiverne lyst og tid til alt dette?  Jeg bare spør.

Her synes jeg du setter fokus på veldig aktuelle problemstillinger - det er jo akkurat her det har en tendens til å stoppe opp, føler jeg. Som trofast arbeidstager har man jo faktisk også opparbeidet seg endel rettigheter, men det ser ikke ut til at disse trer i kraft for en stor del av oss som desverre opplever at vår trofasthet ikke belønnes den dagen vi ikke makter det vi har maktet i lang tid. Det er veldig ofte manglende vilje hos arbeidsgivere (kanskje ofte de største og mektigste, paradoksalt nok) til å se på muligheter. Man låser seg i at: jammen, hvis du ikke lenger kan jobbe med det du har jobbet med, gå i den turnusen du alltid har hatt osv. - ja, da kan vi ikke bruke deg, for det er dette vi har her hos oss - basta!

Hva med å heller legge innsats i å se på hva en lojal arbeidstaker faktisk da kan gjøre? Og ihvertfall der hvor både arbeidstakeren og legen i samråd ser det som en stor fordel at man deltar i arbeidslivet (om enn i noe mindre grad enn før) og faktisk har en god del å bidra med av ressurser der? Jeg snakker egentlig av egen erfaring her og kjenner meg både harm og dypt sjokkert over å møte denne siden av arbeidslivet etter veldig mange år som en med så godt som null fravær.

Det provoserer meg kraftig at det virker som man går automatisk ut fra at det er en enkel sak for den enkelte arbeidstaker å finne en arbeidsgiver som ønsker å satse på en - med det en kan og vil bidra med. Mange jeg har møtt sier: jeg vil gjerne jobbe, jeg, men hvem vil satse på en som har en kronisk sykdom og kanskje til og med en bakgrunn som langtidssykmeldt? Mange forteller også om hvordan de har forsøkt å presse seg lengst mulig ved å være gradert sykmeldt og fortsette som før. Til slutt kollapser de helt og det ender med nettopp det man tenkte å unngå: full sykemelding over lang tid.

Dette er så mangesidig at det er ganske håløst naivt dersom man velger å stemple en hel og svært så ulik gruppe med ett og samme stempel. Det er jo ikke minst forskjell på hva som feiler folk OG det er kjempestor forskjell på hva den enkelte har som yrke.

I forbindelse med det sistnenvte er det jo også betenkelig når Lerø skriver følgende: Det finnes tilfeller der det er dumt å gå på jobb. En kan jo smitte andre. Sannsynligheten for det er liten dersom en tar sine forholdsregler. Det er jo ikke bare smittefaren som er årsak til at folk skal kunne holde seg hjemme. Det å være syk er en belastning for kroppen, som faktisk gjør at man ikke makter å yte det som kanskje forventes av en. Og noen av oss jobber faktisk med mennesker. For noen av disse er det uhyre risikofullt at vi kommer på jobb som smittebærere. Hvem skal få lov å vurdere dette om en er syk nok, smittefarlig osv.? En selv, evt. sammen med legen - eller regjeringen og alle synserne?

Kommentar #4

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Sissel

Publisert nesten 11 år siden

---

Jeg er helt enig med deg Sissel.  Det er en stor utfordring å få mennesker som ikke henger med i den heseblesende samfunnskarusellen til å ikke bare komme inn i arbeidslivet, men også være der og bli akseptert som en fullverdig bidragsyter PÅ TROSS AV at man har X sykedager i året og må ha tilpasninger for å fungere.

Det er en tøff konkurransesituasjon der ute.  Jeg jobber selv med IT i en større bedrift i Oslo og har merket hvordan ting har blitt gradvis verre de siste årene.  Mer knapphet, mindre tid til kaffepraten, større fokus på kostandskutt overalt og høy effektivitet.  Hvorfor?  Fordi konkurrentene våre tvinger oss til det.

I en slik situasjon er det ikke lett for en mellomleder å bruke masse tid og energi på å sørge for tilpassing for folk som datt ut av karusellen.  Han har mer enn nok med å levere effektivitet til toppsjefen, og får bonuslønn for økonomisk resultat for sin enhet, ikke for avlastning av NAVs budsjetter.

Og når det blir nedgangstider - som alltid kommer før eller senere - hvem er det som må gå først da?  Det er ikke de som leverer mest for minst mulig kostnad.

 

Kommentar #5

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

I en slik situasjon er det ikke lett for en mellomleder å bruke masse tid og energi på å sørge for tilpassing for folk som datt ut av karusellen.

Denne ser jeg helt klart og nettopp det å være mellomleder er vel noe av det største presset en kan være under i dagens samfunn. En skal vise ganske mye lojalitet oppover og samtidig ivareta fotfolket. Det lar seg iblant ganske enkelt ikke kombinere!

Kommentar #6

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Denne ser jeg helt klart og nettopp det å være mellomleder er vel noe av det største presset en kan være under i dagens samfunn. En skal vise ganske mye lojalitet oppover og samtidig ivareta fotfolket. Det lar seg iblant ganske enkelt ikke kombinere!

---

Jepp, og det er noe av grunnen til at jeg, iallefall inntil videre, er å regne som en av "fotfolket".  Har nok utfordringer som det er i livet mitt føler jeg....

 

Kommentar #7

Magne Lerø

96 innlegg  22 kommentarer

Ja, unyansert

Publisert nesten 11 år siden

Til Sissel Johansen og Frode Meland

Ja, det jeg har skrevet er unyansert. Det er en aktualisering av forskningsresultater og begrunner regjeringens politikk. Jeg mener det er en riktig linje.

Mitt poeng er hovedregelen må være at alle forsøker å jobbe så mye som en er i stand til.

Men,mange er for syke til å jobbe i lang tid og mange har en arbeidsgiver som ikke legger til rette for at en kan jobbe dersom en ikke er helt frisk.

Og det er et stort problem at mange som gjerne vil jobbe ikke får jobb.

Min jobb er å være kommentator.Noen ganger må en velge å løfte fram en side av en sak - argumentere for dette- vel vitende om at en ikke har fått med seg alle sider

 

Kommentar #8

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

det er greit

Publisert nesten 11 år siden
Magne Lerø. Gå til den siterte teksten.

Min jobb er å være kommentator.Noen ganger må en velge å løfte fram en side av en sak - argumentere for dette- vel vitende om at en ikke har fått med seg alle sider

Men da er jo nettopp debattens natur at man har muligheten til å få frem flere sider og nyanseringer, ikke sant? Og desto bedre blir det jo dersom den som opprinnelig skriver innlegget har mulighet for å utdype videre. Ikke alltid det lar seg gjøre, men hyggelig når det skjer! :)

Kommentar #9

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden
Magne Lerø. Gå til den siterte teksten.

Min jobb er å være kommentator.Noen ganger må en velge å løfte fram en side av en sak - argumentere for dette- vel vitende om at en ikke har fått med seg alle sider

---

Greit nok, du tar på deg hatten der det står "kommentator" for å begrunne hvorfor du, som du selv innrømmer, var unyansert.  Men det står intet i ditt opprinnelige innlegg, så vidt jeg kan se, som sterkt indikerer at det er denne hatten du bærer her.  For alt jeg vet kan du opptre som privatperson på bloggen.

Men hovedpoenget ditt tar jeg.

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere