Jul, sjutallet, islam, big bang mm

Vi skal snart feire jul og «åndens fødsel» i mennesket og menneskeheten, og vi feirer med så mange materielle goder vi kan rekke over. Da melder det seg noen refleksjoner. Og vi feirer det naturligvis, når det er som mørkest, da ånden alltid fødes under trange kår, som i stall og mørke rom.

Det er menneskets intelligens, ånds og skaperkraft,  som skiller oss fra dyrene. Dette er også den kraften vi har brukt til å skape alle våre materielle goder og forbedrede muligheter opp gjennom historien.

Mennesket er vel den eneste skapningen, som med denne muligheten, også har skapt et skille mellom kropp og sjel? Hos dyrene vil vi finne en mye større overensstemmelse og forutsigelighet i hele deres vesen. De lever i forhold til sine sanser og det som bor i dem, nedlagt fra skaperens hånd. Vi mennesker er mer utstyrt til å oppføre oss som apekatter, og tror andre har svarene for oss. Slik herlige Gamal el-Banna uttalte på Walid al-Kubaisis film mandag kveld.

Var vi mennesker også i denne tilstanden i paradiset? «Kropp og sjel et samlet hele, som består av tvende deler?» Mens vi med vår intelligens ble fremmedgjorte, og oppdaget, som Adam da han hadde spist av kunnskapens tre, at han var naken? Dyrene ser jo ikke dette :)

Nå har vi kommet til et punkt i denne skapelsen, at vi faktisk skaper og produserer mer enn vi nesten klarer å konsumere, men vi vet at vi må skape mer for å holde veksten oppe. - Slik har vi blitt dyktige konsumenter, som kjøper og kjøper, og bruker all vår skaperglede til å få det stadig penere rundt oss. - Vår skaperevne ligger i forbrukskulturen vår og alle valgene vi til enhver tid står overfor. Samtidig som vi blir hverandres behandlere, og flytter papir på offentlige kontorer.

Bare da jeg var ung, så strikket jeg faktisk alle genserne mine og sydde kjolene mine. Jeg sydde til og med babytrøyer og barneklær de første årene, og selvfølgelig bleiene - Men så ble alt så lettvint og billig, og jeg kastet meg med i forbrukskulturen, veksten. - Barna ble taperne, vi skulle «realisere oss selv».  I dag vet vi, at barn fra stabile ekteskap skårer på det alene.

I alt dette har vi blitt mer og mer fremmedgjorte for oss selv. Følelsene sliter virkelig ofte i oss.. Kropp og sjel befinner seg liksom i adskilte verdener, og vi kaster oss med på alle motebølger i et håp om å bli hele igjen.

7 tallet står for dette, der «himmel og jord» igjen møtes, der vi blir hele mennesker, tenker jeg. -

Så kanskje er den paradisiske tilstanden vi lengter etter å bli mer som dyrene igjen? - For mens vi har rast av gårde i en vill fart, har vi mistet evnen til «å lytte», til å virkelig se. Vi har mistet vår sans for begrensning og vår intuisjon og vårt tredje øye, og vi må vende oss mot vår skaper igjen for å bli hele.

Når jeg tenker på dette å vende meg mot Gud i bønn og stillhet, så er det med et inderlig ønske om å få min sjel på plass i min kropp, slik at jeg med «dyrets intuisjon» igjen kan se hva det er som foregår, - før vitenskapen oppdager det ;-)

..........

Nå blir det litt langt, men jeg tenker på sentrifugalkraften og sentripetalkraften. Men den første kraften, har vi vært slynget ut i verden på stadig nye oppdagelser. Det var på denne ferden vi mistet «vårt eget dyrs» finstemte sanser.

Dagens utfordring er å bruke sentripetalkraften, tenker jeg. Få oss til igjen å bli et samlet hele, der jord og himmel møtes. Er det denne kraften sufiene viser til når de snurrer slik rundt? Og var det med denne kraften at selve skapelsen «big bang» fant sted da universet ble skapt?

Vil dette si, at hvis vi fortsetter vår ferd ut i materien for å miste oss selv, så vil dette kunne resultere i endetid fordi vi igjen pulveriseres?

I dette lyset begynner jeg å ane at den islamske vekkelsesbølgen kanskje har med seg akkurat det vi trenger? Vi er livredde for å miste vår ytre frihet, men vet vi hva vi vinner om vi fant den indre friheten vi har i oss selv som hele harmoniske mennesker?

I tillegg tror jeg universet selv har sin egen plan for oss, slik Saturn visstnok  alltid har vært "ordensplaneten" i rommet.

Og kanskje var det nettopp meningen at vi skulle dele godene med hverandre og leve i fred på denne lille jordkloden, - i kjærlighet? For det er 9-tallet som er fullkommenhetens tall. Det er dette tallet som rommer alle de andre tallene i seg. Det er dette tallet som står for Enhet og Fred på jorden, slik vi synger så pent om det i julesangene.

Vennlig hilsen mette