– Blir vi sittende fast her?

Da USA trakk tilbake sine bidrag
til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), ble skoleklassene større, og det manglet penger til å ansette nok helsepersonell og befolkningen vokser.

I den jordanske flyktningeleiren Baqa’a møter vi de menneskene som påvirkes direkte av beslutningen.

Fattigdommen er enorm

Siham Hasan setter seg ned i en av de gullfargede og ganske prangende stolene foran vinduet ut mot gaten, som i sin tur er dekket av en enda mer prangende gardin. Innredningen vitner veldig lite om hvordan resten av huset, ja, hele området, ser ut.

Hun byr på kaffe og begynner straks å snakke om de hverdagslige problemene hun og hennes naboer opplever.

– De største problemene vi har, er sykdommer, både 
fysiske og mentale, sier hun. 70 prosent av innbyggerne har
diabetes, og mange lider av
depresjon. Så sent som i går tok en fjortenårig jente livet av seg her i nærheten.

To av Hasans fire barn kommer og setter seg ved siden av henne, mens hennes mann slår seg ned overfor dem. Han er kontraktansatt metallarbeider, og hun gjør som så mange andre kvinner i leiren: selger hjemmelaget mat.

– Vi klarer oss ikke på én inntekt, så kvinnen må ta mannens rolle også. Fattigdommen er enorm. De flyktningene som har penger, flytter herfra, og de som er igjen, har vanskelig for å finne arbeid.

Måtte stramme inn

Hvordan livet arter seg for dem som påvirkes av USAs beslutning fra 2018 om å trekke tilbake bidragene til UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger? Ifølge Sallee Gregory, visedirektør for UNRWA i Jordan, har man klart å dekke inn det meste gjennom bidrag fra andre land, i hvert fall i år. Samtidig er det en organisasjon som allerede før denne beslutningen kjempet for sin, og dermed sine brukeres, overlevelse.

– Utfordringen har blitt å
redusere utgiftene, se over effekt­iviteten og identifisere
ytterligere ressurser. Hvor mange
leger trenger vi faktisk, og hvordan erstatter vi dem som skal på ferie? Er det ok at det blir litt
lavere kvalitet og dårligere tilbud?

De største besparelsene er blitt gjort på personalsiden gjennom ikke å erstatte folk som har sluttet eller ikke å heve lønningene.

– Det har gjort det vanskelig å beholde personale, siden det har innebåret en større belastning for dem.

Ubesatte stillinger

De som til syvende og sist rammes hardest, er likevel de som er avhengige av en organisasjon som effektiviserer, de som ikke har mulighet til å bytte jobb eller flytte. UNRWA kan for eksempel ikke fylle opp alle de 28 helsearbeiderjobbene av totalt 100 som for øyeblikket er ubesatte, samtidig som den palestinske befolkningen vokser for hvert år som går, og det gjør også levekostnadene.

– Samtidig er budsjettet det samme, sier Amjad Obaid, informasjonsansvarlig på UNRWA i Jordan. Og det er flyktningene som får merke forskjellen. Hvis USA ikke hadde trukket tilbake
sitt bidrag, hadde vi kanskje kunnet bygge nye skoler. I stedet må vi nå ta inn flere elever i hver klasse, siden det verken finnes tomter eller penger til å bygge nytt. Og vår standard er allerede 39 elever per klasse.

De største problemene vi har, er sykdommer, både fysiske og mentale.

—   Siham Hasan

---

Palestinske flyktninger OG UNRWA

• UNRWA ble opprettet i 1949. Målet var å ta vare på palestinske flyktninger fra krigen som brøt ut da staten Israel ble opprettet i 1948.
  For øyeblikket er det cirka 5,5 millioner palestinske flyktninger innenfor UNRWAs virksomhetsområder, Syria, Jordan, Libanon, Gaza og Vestbredden. Av dem befinner 2,3 millioner seg i Jordan, hvorav 440.000 i leirer.
• I Jordan bor det offisielt også 650.000 syrere, og det er det landet i verden med nest flest flyktninger.
• I Al Baqa'a bor det 110.000 flyktninger.
• UNRWA er det eneste FN-organet som er helt innrettet på en enkelt folkegruppe, og har ansvar for alle tjenestene disse flyktningene får.
• I Jordan har UNRWA cirka 7.000 ansatte, de fleste i utdanningssektoren. Det driver 169 skoler og tre læresteder for videreutdanning: en yrkeshøyskole, et fakultet for naturvitenskap og kunst og et læresenter for lærere.
• Det har også 27 helsesentre, fire tannklinikker og gir et bidrag på 100 dollar i måneden (91 euro) til 58.000 mennesker, de som vurderes å ha det vanskeligst.
  Det totale budsjettet for UNRWA i Jordan er 143 millioner dollar.

---

Ikke råd til å gifte seg

Hjemme
hos Siham har vi gått over fra saudiarabisk til jordansk kaffe samtidig som hun fortsetter å snakke om fattigdom.

– Ett tegn er at det er så mange
ugifte mennesker i 40- og 50-årsalderen. Kan du forestille deg det å ikke kunne gifte deg med den du elsker fordi du ikke har råd til medgiften?

En tur gjennom byen viser sandfargede sementhusene som er sammenlappede, fasadene er hendelsesløse, og på gatene ligger det godteripapir og brusbokser. Over oss henger de elektriske ledningene altfor lavt og
uorganisert. Det føles direkte farlig ikke å ha full oppmerksomhet oppover. Ved en åpen plass som er blitt forvandlet til en søppeldynge, møter vi Jameel Sbayeh. Han mangler ett øye på grunn av kreft og sitter i rullestol etter å ha mistet et bein i en ulykke på en byggeplass.

– Hva kan jeg si om mitt liv, sier han og gestikulerer vilt. – Se deg rundt. Jeg sorterer søppel for å kunne forsørge familien min. Vi får litt matvarer fra UNRWA, men det er veldig begrenset, og akkurat nå trenger sønnen min behandling. Han har for mye væske i hodet og problemer med et øye.

Han ruller inn mellom to containere, stiller seg på ett bein i rullestolen og begynner å plukke
ut ting som kan gi penger.

– Vil du bli med inn i huset mitt? spør han når han er ferdig.

Han ruller bort til huset ved siden av oss og hopper på det friske benet opp en trapp som leder opp til tredje etasje.

– Her bor vi, rett ved søpla, sier han og peker ut over søppeldynga. Når folk sier at de vil gå ut og få seg litt frisk luft – dette er min friske luft.

Galgenhumor

Et steinkast lenger bort bor den 77-årige Haleemeh Abdelhamid. Hun har problem med hjertet og forlater så og si aldri sengen. Siham slår seg ned på gulvet ved siden av og begynner å snakke med henne. Tross den alvorlige
tonen i intervjuene er hun en
ordentlig spøke­fugl, og det merkes at hun får sine nære og kjære i godt humør.

– Hun bor alene, så ta et bilde og prøv å finne en brudgom til henne, sier hun og ler høyt. Men i spøken er det alvor. Hennes datter bor i nærheten og hjelper til med å ta hånd om henne, men siden hun bor alene, har Halammeh ikke rett til like mye hjelp som familier får.

– Jeg får fortsatt medisin, men ikke like mye. UNRWA anser at familier trenger ting som en
enkeltperson ikke har bruk for.

Sykdom

Siste stopp blir hos den 80-årige Hassan Mohammed Hassan, også han sengebundet. Han har en tarmsykdom og høyt blodtrykk, men han kommer seg i det minste opp for å ta imot oss i stua, der han får selskap av tre av sine mange barnebarn.

– Ærlig talt er det et hardt liv. Det jeg får fra UNRWA strekker ikke til.

– Han har ikke engang en varme­ovn, innskyter Siham. Hans barn lider av forskjellige sykdommer, og transporten til og fra sykehuset koster også penger.

Når jeg spør ham hva han
synes han trenger mest, blir svaret kort men konsist:

– Penger.

«Århundrets avtale»

Mange palestinere har en nøkkel til
huset sitt i Palestina rundt halsen, til den dagen de får vende tilbake. Men med Donald Trump ved roret virker den muligheten fjernere.

I juni presenterte den amerikanske regjeringen den økonomiske delen av sitt forslag til hvordan man kan oppnå fred i Midtøsten, eller «Deal of the century» som Trump kaller det.

Planen innebærer blant annet at land som Jordan skal få økonomiske bidrag for å integrere palestinske flyktninger, men skulle de skje, kommer flyktningene samtidig til å miste den største drivkraften mange av dem har til noen gang å kunne vende tilbake til hjemlandet.

– De har begynt å lure på om dette betyr slutten, sier Sallee Gregory, visedirektøren for UNRWA i Jordan, «Kommer vi til å bli etterlatt uten noen løsning? Blir vi sittende fast her?»