Anonym167 Anonym

51

Større enn meg selv...

Jeg leter og leter... År etter år.. Etter svar.. Etter å passe inn.. Og må bare erkjenne. Jeg strekker ikke til.

Publisert: 27. nov 2010

Jeg må innrømme at jeg ofte har misunt dem som er oppvokst i èn menighet, og som blir der trofaste livet gjennom. Livet går gjennom sine mange faser av medgang og motgang, men menigheten står fast som en klippe, og der får de komme med alt sitt.

Jeg har noen venner som er i den situasjonen. De er oppvokst i samme menighet som de fortsatt tilhører, og viser ingen tegn til å ville forlate den. De betrakter meg med mild nysgjerrighet, på avstand, hvor jeg år etter år farter fra den ene menigheten til den andre, og gang på gang finner ut at "jeg passer ikke inn her heller", og går videre i min søken.

Jeg har vært i karismatiske miljøer, i pinsemenigheter, i DELK og Norsk Luthersk Lekmansmisjon, i Den Norske Kirke (hvor jeg er døpt og konfirmert) osv osv. For ikke å nevne DTS i Ungdom i Oppdrag, og noen måneder på Acta Bibelskole i IMI-kirken.

For noen uker siden, begynte jeg å stille spørsmål ved hele kristendommen. Her har jeg søkt etter tilfredstillende svar i 8 år, og søker fortsatt! Jeg er lei! Og hva gjør jeg? Jo, jeg snuser på den alternative åndeligheten. Bruker opp to månedslønner og litt til på å ringe til spådamer på telefon, og kjøpe alternative magasiner og bøker. Jeg sitter oppe til langt på natt og fordyper meg i reinkarnasjon, engler og åndelige hjelpere, ansiktslesing, healing, chakraer, meditasjon, loven om tiltrekning osv...

Det var svært mye der som var overbevisende! Det jeg likte best, var friheten til å tro hva du vil, og samtidig denne enorme kjærligheten, til meg selv og verden rundt meg. Helvete finnes ikke, og livet er slik det er, ikke fordi verden er urettferdig, men fordi jeg har skrevet både gode og dårlige hendelser ned på en plan for livet mitt. Dør jeg i en trafikkulykke, så er det rett og slett fordi det var måten jeg skrev ned i livsplanen min at jeg skulle dø på. Dette ga faktisk mening, det ga meg friheten jeg lengtet etter, og det fjernet alt dette strevet om synd og fortapelse og helvete og dom...

Men etter hvert som tiden går, inntar virkeligheten og hverdagen livet mitt, med alle mine store og små problemer. Og jeg ser at mye i New Age ligner på karismatikken i kristendommen. Engler og åndelige hjelpere og mitt større selv og Gud og... alle de der.. skal liksom hjelpe meg, gi trøst, veiledning, svar osv.. Akkurat som bibelen lover at Den Hellige Ånd skal gjøre. Men igjen blir jeg skuffet. Problemene mine er like mye til stede som før, og ingen engler eller ånder kommer til syne, ikke i noen av sansene mine... for å hjelpe meg. På samme måte som Den Hellige Ånd bare ble et vakkert bilde av noe som kunne blitt så fint.

Og så leser jeg boken til Levi Fragell, Vi som elsket Jesus. Og jeg får så lyst å bare si "ja, og amen!" til hele greia, og bestemme meg for at det finnes ikke Gud, det finnes bare oss mennesker, i denne verden, og vi respekterer at det finnes en større virkelighet, men ikke sånn at vi MÅ innrette oss etter den på noen som helst måte.

Og så blir det lørdagskveld. Halvparten av vennene mine drar til pinsemenigheten, og den andre halvparten drar på fest. Jeg blir sittende alene hjemme i leiligheten min. Fordi jeg ikke passer inn noen av plassene. Der er nemlig noe av problemet. Jeg passer ikke inn. Noen steder. Ikke i religioner. Eller noen form for åndelighet. Eller i klubber eller sosiale "gatherings". Jeg klarer rett og slett ikke passe inn i alle de boksene!!!

Ettersom timene går mot midnatt, og jeg kjeder meg mer og mer, og de depressive tankene tar mer og mer over... Går jeg og legger meg.. Men får ikke sove.. Jeg ser tilbake på mitt mislykkede liv. På min store gjeld, min bunke med ubetalte regninger, min husleie som skal betales neste uke, og kontoen som er tom. På mine 16 avbrutte studieløp og jobber i løpet av fire år... På alt jeg aldri fikk til, og fortsatt ikke får til. På framtiden som ser så blank ut, fordi jeg ikke føler jeg har noen redskaper å skape en framtid med.

Og midt oppi alle tanker om menigheter, religioner, åndelighet, humanisme... Tro og liv.. Så erkjenner jeg i mitt hjerte:

"Jeg trenger noe eller noen som er større enn meg selv". For jeg strekker på ingen måte til i denne verden...

Du ser alt jeg ikke er, men vil være

Og du ser alt det som jeg gjør, men ikke vil

Kjære Gud, jeg ser det mer og mer

Jeg strekker bare ikke til....

Så jeg klamrer meg til nåden

Og jeg søker Dine øyne

Takk Jesus, for din kjærlighet

For at du møter mine

Jeg vil så gjerne gjøre alt helt rett

For å vise at jeg elsker deg

Men kjære Gud, jeg ser det mer og mer

Min stige rekker ikke opp...

Så jeg klamrer meg til nåden

Og jeg søker Dine øyne

Takk Jesus, for din kjærlighet

For at du møter mine

(sang av Rudi Myntevik)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

La ikke din sjel begrense deg

Publisert over 10 år siden

Vi mennesker har alle noe vi strever med.  Ingen av oss er fullkomne.  Ingen har alle svarene.  Men - vi er alle skapt i Guds bilde.

Gud har skapt deg på et alldeles spesielt sett.  I salme 8 fra v. 4 står det:  "Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du satte der, hva er da et menneske siden du kommer det i hu, et menneskebarn siden du tar deg av det?

Du gjorde ham (mennesket) lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet.  Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter."

Når Gud skapte mennesket, så skapte han oss i sitt avbilde.  Vi skulle være underordnet Gud, men vi skulle styre over det skapte.  Gud skapte oss til å ha fellesskap med seg.  Han elsker oss og ønsker at vi skal kjenne oss elsket.

Når vi tar imot Jesus som Herre og frelser, så er det Gud selv som bor i oss gjennom Den Hellige Ånd.  Guds ord har blitt tilgjengelig for deg.  Det innebærer at når du bruker av din tid til å fylle deg med Guds ord; med å snakke med Han i bønn; ved å bli fyllt av Hellig Ånd og kraft - snakke englers språk - så kan vi tale til våre problemer og kaste de "på havet".

Ha tro til Gud, dvs så inn Ordet i ditt hjerte, slik at din tro vokser seg sterk i deg.  Ordet blir innplantet i din ånd; i ditt hjerte, og om hjertet og munnen kommer overens så behøver verken følelser eller forstand være med.  Du taler det som kommer ut av ditt hjerte og  det setter deg fri.

Alternativ tro er en blanding av etterligninger og annen lære fra en annen og mørkere kilde.  Ja, det står til troendes at det kan være enklere å kjøpe seg ellers uforpliktende til en "medisin" eller "åpenbaring", men virkningen vil ikke vare ved og tomheten vil være der som før.  Det fører med seg mer forvirring og enda en "strafferunde" før en finner ut at en bare kan legge av seg alt strev og overgi seg til Han som er større.

Som troende er det viktig at vår munn sier det som er i overensstemmelse med Guds ord- om en ikke gjør det, så hindrer det faktisk det Gud vil gjøre.

Jesus brukte mye tid sammen med disisplene og etter tre år i tett fellesskap, så hadde han fått dem til det nivå at de virkelig trodde at han var den han var.  De innså at han var Messias.

Jesus brukte mye tid på å undervise disiplene, slik at troen kunne etableres og vokse i de.  Når troen gjennom Ordet blir etablert i oss, og vi begynner å tale og tenke i overensstemmelse med Guds Ord, så forløser Guds kraft på et sett som vi aldri trodde skulle være mulig. 

Lykke til videre, Silje..

 

Kommentar #2

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

om å miste seg selv?

Publisert over 10 år siden

Jeg er veldig ydmyk nå, Silje, fordi jeg ikke kan gi deg råd, men jeg kom til å tenke på at du muligens er der Jesus snakker om at de som mister seg selv, de skal finne......

Det finnes noen dypere hemmeligheter for dem som leter, som man bare kan søke opp ved å oppgi seg selv. Det fantes noen kirkefedre i tiden etter apostlene som forlot alt, flyttet ut i ørkenen og bodde i huler. De ble ikke anerkjent av kirken, men det fortelles om dem, at ryktene om dem spredte seg til folkene i byene, og at folk som lengtet etter frihet oppsøkte dem og ble helbredet fra sine plager. Folk opplevde ikke at de fikk hjelp i Kirkene, men derimot når de oppsøkte disse som har flyttet ut.......

Det er ikke alltid at det dypeste liv er å finne i de store sosiale treffpunktene, men tvert i mot på steder der ens eget liv kan legges ned.

 

Kommentar #3

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Publisert over 10 år siden

Verden er større enn meg selv..? :)

http://www.matteson.no/mattesonfilm

 

 

Kommentar #4

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Tilskueren

Publisert over 10 år siden

Et innblikk i et annet menneske er adri lett å lese langt vanskeligere å gi tilbakemelding på. Det å være tilskuer til eget liv, stå utenfor å betrakte samtidig som man står midt i det, er veldig tøft.

Du forteller om lengsler, om tapte slag, om det å ikke føle at man mestrer og om lengsel etter å tilhøre noe annet enn bare deg selv. Det virker som om du leter utenfor deg selv og ikke ser så mye innover. For når du ser innover er det bare lengsel og problemer som står i kø som dukker opp.

Men hva med alt det gode du rommer Silje P. H. kan det være at du ikke har sett godt nok etter det, eller kan hende du ikke har kjent det igjen.

Det er ikke alle som er edslet for det å tilhøre grupper eller være i båser. Det finnes mennesker som går på egne stier der andre ikke ferdes. De kan gå på besøk til de andre men vil aldri passe ordentlig inn.

Dette kan være en berikelse og det kan være en forbannelse. For hvis man hele tiden streber etter å bli som de andre eller føler at ens liv ikke er godt om man ikke har det de har kan man ende med å bare se de mørke sidene i livet.

Men klarer man å akseptere sin annerledeshet og lære seg selv å kjenne på godt og ondt, så har man håp om å finne en trygghet, ikke i tilhørighet med andre men i erkjennelse av og trygget på seg selv.

Har du lett godt nok hos Silje P. H. det kan hende du der finner roen og ikke ute blandt alle de andre.

Jeg håper du finner dit lille sted Slije P. H. der du kan føle deg trygg og ha det godt.

Kommentar #5

Anonym167 Anonym

51 innlegg  342 kommentarer

Givende!

Publisert over 10 år siden

Tusen takk for alle kommentarer så langt :)

Knut Nygaard: Takk for påminnelsen om disiplenes prossess! De er jo kjempegode forbilder på det å være sant menneske, samtidig som man faktisk er kristen. Vi er ikke perfekte, -vi er underveis. Og som disiplene, vil også vi oppleve tider med tvil, feilsteg, feil motiverte tanker osv.

Jeg sliter derimot litt mer med dette med at Ordet er "det eneste gjeldende", og at vi lever livene våre utifra det. For meg virker det som om mye som står i bibelen er mennesketanker som bærer sine personlige preg, kulturelle preg, tidspreg osv. Samtidig tror jeg det vi kaller sannhet, også kan finnes utenfor bøkene i bibelen. Jeg tror bibelen har mye viktig å vise oss, men ikke som eneste autoritet/stemme på det å vise oss livets mysterium :)

Rune Tveit: Takk for de fine tankene du deler! Jeg har aldri tenkt over de versene i forhold til mitt eget liv, men du gjør dem svært personlige. På en god måte.. :) For det beskriver jo min opplevelse av livet, på en veldig direkte og bra måte. Å miste seg selv.. For å finne..?? Hvis dette er noe av sannheten, så betyr jo også det at jeg har grunn til å håpe og se framover med forventning, samtidig som jeg er tilstede i alt som skjer her og nå.. :) Spennende... :)

Leif Gunnar Opheim: Takk for link til video! Jeg så den, og ble beriket av å møte disse flotte ungdommene og lærerne fra skolen :) De hadde noen flotte tanker å dele! Jeg kan nok ikke kalle meg adventist, men begynner å se at vi har noe å lære av hverandre, uansett hvilket "stempel" vi setter på troen vår. Jeg er sikker på at skolen gjør veldig mye bra for mange mennesker! :)

Lars Randby: Takk for de tankene du deler! Jeg kjenner at ordene dine gir meg trøst, og håp. Du skriver klokt. Det er så sant som du sier.. Jeg ser meg selv utenfra, og orker som regel ikke se innover, fordi det jeg finner der, er så vanskelig å forholde seg til. Så jeg har på en måte fjernet meg fra kroppen min og erfaringene mine, og lever "på utsiden og inn". Jeg betrakter meg selv fra utsiden, i tankeperspektiv.... Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å bli ett med meg selv igjen. Men jeg tror du nevner to viktige nøkler.. Aksept.. Og det å også finne fram de gode sidene inni meg selv. Tørre å se at det ikke bare er mørke i meg, men også lys. Ikke bare depresjon, men også kjærlighet. Ikke bare sorg og traumer, men også glede og forundring over livet. :)

Karin Hatlevik: Takk for kommentaren din! Jeg tror du er inne på noe veldig viktig, som jeg ofte har en tendens til å glemme, når jeg blir oppslukt i ulike "retninger". Å erkjenne at noe er sant for meg, samtidig som vi alle er underveis, og trenger å få åpenbart ting på hver vår tid i livet. Tørre å gi litt slipp på at "jeg er ansvarlig for verden og menneskene i den", og være takknemlig for at jeg går på MIN vei, og kan få hjelpe andre på deres vei, uten å styre dem bevisst i den ene eller andre retningen. :)

Kommentar #6

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

"Det sønderknuste hjerte"

Publisert over 10 år siden

Hei Silje!

Tankene mine går til det gamle, men i vår tid desverre glemte uttrykk "det sønderknuste hjerte". Sentralt i denne erfaringen var den knusende opplevelsen av nederlag,utilstrekkelighet, hjelpesløshet og maktesløshet. Utrykket dekket den smerte man måtte gjennom for å finne åpenbaringens Gud. Dette ikke som en trøst, men som en rent saklig informasjon om du skulle ha bruk for den i ditt slitsomme arbeid på veien mot selverkjennelse.

Med vennlig hilsen Mons Henrik.

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere