Større enn meg selv...

Jeg må innrømme at jeg ofte har misunt dem som er oppvokst i èn menighet, og som blir der trofaste livet gjennom. Livet går gjennom sine mange faser av medgang og motgang, men menigheten står fast som en klippe, og der får de komme med alt sitt.

Jeg har noen venner som er i den situasjonen. De er oppvokst i samme menighet som de fortsatt tilhører, og viser ingen tegn til å ville forlate den. De betrakter meg med mild nysgjerrighet, på avstand, hvor jeg år etter år farter fra den ene menigheten til den andre, og gang på gang finner ut at "jeg passer ikke inn her heller", og går videre i min søken.

Jeg har vært i karismatiske miljøer, i pinsemenigheter, i DELK og Norsk Luthersk Lekmansmisjon, i Den Norske Kirke (hvor jeg er døpt og konfirmert) osv osv. For ikke å nevne DTS i Ungdom i Oppdrag, og noen måneder på Acta Bibelskole i IMI-kirken.

For noen uker siden, begynte jeg å stille spørsmål ved hele kristendommen. Her har jeg søkt etter tilfredstillende svar i 8 år, og søker fortsatt! Jeg er lei! Og hva gjør jeg? Jo, jeg snuser på den alternative åndeligheten. Bruker opp to månedslønner og litt til på å ringe til spådamer på telefon, og kjøpe alternative magasiner og bøker. Jeg sitter oppe til langt på natt og fordyper meg i reinkarnasjon, engler og åndelige hjelpere, ansiktslesing, healing, chakraer, meditasjon, loven om tiltrekning osv...

Det var svært mye der som var overbevisende! Det jeg likte best, var friheten til å tro hva du vil, og samtidig denne enorme kjærligheten, til meg selv og verden rundt meg. Helvete finnes ikke, og livet er slik det er, ikke fordi verden er urettferdig, men fordi jeg har skrevet både gode og dårlige hendelser ned på en plan for livet mitt. Dør jeg i en trafikkulykke, så er det rett og slett fordi det var måten jeg skrev ned i livsplanen min at jeg skulle dø på. Dette ga faktisk mening, det ga meg friheten jeg lengtet etter, og det fjernet alt dette strevet om synd og fortapelse og helvete og dom...

Men etter hvert som tiden går, inntar virkeligheten og hverdagen livet mitt, med alle mine store og små problemer. Og jeg ser at mye i New Age ligner på karismatikken i kristendommen. Engler og åndelige hjelpere og mitt større selv og Gud og... alle de der.. skal liksom hjelpe meg, gi trøst, veiledning, svar osv.. Akkurat som bibelen lover at Den Hellige Ånd skal gjøre. Men igjen blir jeg skuffet. Problemene mine er like mye til stede som før, og ingen engler eller ånder kommer til syne, ikke i noen av sansene mine... for å hjelpe meg. På samme måte som Den Hellige Ånd bare ble et vakkert bilde av noe som kunne blitt så fint.

Og så leser jeg boken til Levi Fragell, Vi som elsket Jesus. Og jeg får så lyst å bare si "ja, og amen!" til hele greia, og bestemme meg for at det finnes ikke Gud, det finnes bare oss mennesker, i denne verden, og vi respekterer at det finnes en større virkelighet, men ikke sånn at vi MÅ innrette oss etter den på noen som helst måte.

Og så blir det lørdagskveld. Halvparten av vennene mine drar til pinsemenigheten, og den andre halvparten drar på fest. Jeg blir sittende alene hjemme i leiligheten min. Fordi jeg ikke passer inn noen av plassene. Der er nemlig noe av problemet. Jeg passer ikke inn. Noen steder. Ikke i religioner. Eller noen form for åndelighet. Eller i klubber eller sosiale "gatherings". Jeg klarer rett og slett ikke passe inn i alle de boksene!!!

Ettersom timene går mot midnatt, og jeg kjeder meg mer og mer, og de depressive tankene tar mer og mer over... Går jeg og legger meg.. Men får ikke sove.. Jeg ser tilbake på mitt mislykkede liv. På min store gjeld, min bunke med ubetalte regninger, min husleie som skal betales neste uke, og kontoen som er tom. På mine 16 avbrutte studieløp og jobber i løpet av fire år... På alt jeg aldri fikk til, og fortsatt ikke får til. På framtiden som ser så blank ut, fordi jeg ikke føler jeg har noen redskaper å skape en framtid med.

Og midt oppi alle tanker om menigheter, religioner, åndelighet, humanisme... Tro og liv.. Så erkjenner jeg i mitt hjerte:

"Jeg trenger noe eller noen som er større enn meg selv". For jeg strekker på ingen måte til i denne verden...

Du ser alt jeg ikke er, men vil være

Og du ser alt det som jeg gjør, men ikke vil

Kjære Gud, jeg ser det mer og mer

Jeg strekker bare ikke til....

Så jeg klamrer meg til nåden

Og jeg søker Dine øyne

Takk Jesus, for din kjærlighet

For at du møter mine

Jeg vil så gjerne gjøre alt helt rett

For å vise at jeg elsker deg

Men kjære Gud, jeg ser det mer og mer

Min stige rekker ikke opp...

Så jeg klamrer meg til nåden

Og jeg søker Dine øyne

Takk Jesus, for din kjærlighet

For at du møter mine

(sang av Rudi Myntevik)