Sorgen etter 22. juli har blitt banket inn i jern

Det skal ha vært domprosten som la ned den første rosen på plassen utenfor Oslo domkirke. Dagene etter angrepet mot Regjeringskvartalet og Utøya, vokste noen spredte blomsterhilsner til et hav av kondolanser, omtanke og sorg over de 77 menneskene terroristen drepte.

Kravet om et nasjonalt minnesmerke oppsto også relativt raskt etter angrepet. Åtte år seinere finnes det likevel bare et midlertidig minnesmerke i regjeringskvartalet. I 2017 valgte regjeringa å vrake det planlagte minnesmerket på Sørbråten i Hole kommune etter protester fra naboene. Planen om et minnesmerke på Utøyakaia er foreløpig ikke realisert.

Folkeprosjekt

Samtidig har et annet arbeid pågått i skyggen av den offentlige debatten: I smia på Bærums Verk har kunstneren Tobbe Malm jobba med et annet monument. Smedens ønske om å bruke håpløsheten etter 22. juli til å gi noe tilbake til samfunnet, har blitt til folkeprosjektet «Jernrosene».

15. august 2011 – knapt fire uker etter terrorangrepet – var han og kollega Tone Mørk Karlsrud på nordisk mesterskap i smiing i Odda, der de lanserte ideen for smed-kollegaer: Bli med å smi en rose i jern i solidaritet med ofrene og de etterlatte etter terrorangrepet. Gjennom en egen Facebook-gruppe ble smeder over hele verden oppfordra til å sende inn sine roser.
I oktober 2011 begynte rosene å komme med post til verkstedet i Bærums Verk. Til sammen har Malm mottatt tusen roser i jern, fra smeder fra over tjue ulike land. Ukraina, Nederland, Tyskland og USA har vært de største bidragsyterne.

Våren 2012 ble også overlevende og etterlatte gjennom Støttegruppa etter 22. juli invitert til å bidra med å smi sine egne roser. Det gjorde smia til et møtested, der mange kunne bearbeide sorgen og savnet gjennom å banke ut en rose fra metallet.

LES MER: Historien bak Jernrosene er viktigere enn selve verket

Åpent

En dag dukka en gjeng tyske ungdomskriminelle opp på døra. De hadde smidd hver sin rose sammen med en lokal smed og ønska å levere den personlig. Smeder fra Nederland og Tyskland kom en vinterdag kjørende på motorsykler for å levere sine bidrag til prosjektet.

En annen kom helt fra Australia.

Tobbe Malm ønsker å hente fram noen av følelsene vi hadde i dagene etter angrepet, da folk la sine egne problemer til side og sto sammen.

– Det var utrolig sterkt og vakkert. Men den kraften mennesker viste da, hva skjedde med den siden? De siste årene har vi sett at hele fundamentet våre skandinaviske samfunn bygger på, som solidaritet og demokrati, er i bevegelse på grunn av sterke krefter fra høyre. Det skremmer meg, sier Malm.

Han tror prosjektet, i motsetning til de nasjonale prosessene, har vært fritt for konflikter fordi det har vært så åpent.

– Ingen har hatt en skjult agenda, og prosjektet har ikke vært styrt av spesielle interesser. Folk har forstått at initiativet har kommet nedenfra, sier Malm.

Sammen har deltakerne skapt alle følelsene som ligger i dette verket.

—   Tobbe Malm

Beveg slideren for å se hvor minnesmerket er plassert.

Samtalen

Selv om arbeidet med jernrosene har foregått på sida av debatten rundt det nasjonale monumentet, er det likevel en lang prosess som ligger bak, påpeker Ingeborg Hjorth.

Hun er kunsthistoriker tilknytta Falstadsenteret og undersøkte prosessen rundt de nasjonale minnesmerkene etter 22. juli i sin doktoravhandling.

– Å gjennomføre jernroseprosjektet har krevd tålmodighet, pågangsmot og en tro på ideen, sier Hjorth.

Hun tror at kunstnerne har lykkes fordi de har klart å knytte til seg deltakere som kjenner eierskap til prosjektet. I motsetning til det nasjonale prosjektet, har kunstnerne bak jernrosene klart å skape nærhet mellom aktører som befinner seg langt unna hverandre både geografisk og i erfaringer.

Selv om Hjorth mener arbeidet med det nasjonale minnesmerket på et vis har vært feilslått, påpeker hun at prosessen har vært viktig, fordi den har reist vanskelige spørsmål: Er 22. juli en hendelse vi kan legge bak oss og si at vi kom godt ut av, fordi vi dreide fokuset mot kjærlighet, samhold og solidaritet? Eller er det en uavslutta hendelse vi fortsatt strever med?

– Vi må ikke se på et minnesmerke bare som et sluttprodukt. Det viktige er at vi har en samtale gående om hvorfor vi skal minnes og hva fortida betyr for oss, sier Hjorth.

Hun mener at det problematiske med den offentlige prosessen er at statlige aktører har satt i gang en slik samtale uten å vite hva de vil med den og uten selv å ville delta i den.

– Det virker som om flere av beslutningene er tatt for å unngå bråk, og for å stoppe samtalen heller enn å ta den på alvor, sier Hjorth.

For folket

Etter en lang prosess har rosene nå blitt plassert utenfor Oslo domkirke. Oslo kommune eier tomta og har både hatt prosjektledelsen og betalt for utforming og montering. Men det var domprost Anne-May Grasaas som tok initiativ til at minnesmerket kunne settes opp utenfor domkirka, der rosehavet hadde sitt utspring.

Domkirkeprest Elisabeth Thorsen beskriver det som en tillitserklæring.

– Plasseringa styrker båndene mellom livet inne i kirka og livet i byen, sier Thorsen, som har sittet i prosjektgruppa sammen med representanter for Støttegruppa etter 22. juli, arkitektkontoret, kommunen og kunstneren sjøl.

Etter 22. juli kom folk med ulike livssyn og religioner til Oslo domkirke for å undertegne kondolanseprotokollen, tenne lys, være med på gudstjenester eller konserter, og for å være sammen. Kirka ønsker å være en storstue for byens befolkning, og plasseringa viser at samarbeidet mellom byen og kirka oppleves naturlig for folk, mener Thorsen.

– Når et slikt minnesmerke legges rett utenfor kirka, forteller det at vi har blitt trodd på at vi ønsker å være en åpen kirke, og at folk kan komme til oss uansett bakgrunn. Minnesmerket er nært knytta den kirkelige oppgaven, og det er åpent og tilgjengelig for alle, Og det passer veldig fint når minnesmerket er laget av folk for folk, sier Thorsen.

Lomme for ettertanke

Lørdag blir minnesmerket avduka av byrådsleder Raymond Johansen, med både kronprinsparet og biskopen til stede.

Jernrosene er omkransa av en ring i lys betong, en oppvarma benk der du kan sette deg ned hele året. Rosene er evige, men likevel forgjengelige, for jernet vil etter hvert ruste og sette merker på stålplata i bunnen av monumentet.

Kunsthistoriker Ingeborg Hjorth tror minnesmerket utenfor Oslo domkirke vil ha en meditativ funksjon.

– Jeg ser for meg at mange kan komme til å stoppe opp der. Om man oppsøker det spesifikt, er jeg litt usikker på, men det vil være en lomme for ettertanke i en travel byhverdag, sier Hjorth.

– Men det er nok ikke egna for å starte en ny, bred diskusjon.

LES OGSÅ:

• Jernrosene utenfor domkirken er et vellykket monument, så lenge vi ikke idealiserer samholdet i en samtale som bare har blitt mer splittende etter Utøya-tragedien, skriver anmelder Kjetil Røed

• Vår tid kjennetegnes av en enorm interesse for minnesmerker

• – Et helt nytt syn på nasjonale minnesmerker brytes i dag mot et gammelt, sier ekspert