Den eksistensielle ensomhet

På 60 -tallet skulle man "finne seg sjæl". Senere skulle man finne sine røtter. I dag skal man finne sin identitet. Spørsmålet er "Hvem er jeg?".

Noen leter i sin familie, sine venner. Noen dager føles det riktig, andre dager er det klart at familie og venner tilhører "de andre", jeg er noe annet.

Noen leter i sin kultur, sitt lands skikker og ideer eller sin menighets tradisjoner. Men det er  klart at det var de andre som bestemte alt dette, ikke jeg.

Noen leter i sine følelser, sine ubevisste reaksjoner. Men en fremmed som går forbi på gata kan komme med en spydig kommentar som ødelegger resten av dagen, et barn kan gjøre meg glad. Jeg kan det ikke selv. Så mine følelser tilhører de andre.

Noen leter hele livet uten å finne.

For "jeg" er den som leter. jeg er den som vil. Jeg er den som vil noe annet, som tenker andre tanker. Jeg er den som opplever mine følelser. Jeg er den som kan velge nye skikker, nye tanker.

Men denne opplevelsen kan jeg ikke dele med noen, i mitt sinn er jeg helt alene. Jeg kan bare gjette hva andre opplever i sine sinn. Jeg må tolke et uklart språk, lese tvetydige ansikter. Jeg kan tro, men aldri vite hva min neste tenker. Dette er den eksistensielle ensomheten.

Så er det kanskje ikke så rart at noen klamrer seg til familien, kulturen, mennesketypen - bare for ikke å være alene.

Kanskje er Himmelen et sted vi ikke er alene, men kan se hverandre slik vi egentlig er. Det blir spennende å se.