Hareides utfordringer

Noen måtte fylle tomrommet etter Dagfinn Høybråten i KrF. Partiet kunne helt klart ikke leve med uklarhet rundt hvem som tar over partiledervervet i KrF helt fram til landsmøtet neste vår. En ny tydelig leder må bygges opp i god tid før valget for at KrF skal ha en sjanse i havet til å vinne velgernes tillit. Og selv med en bra leder på plass blir jobben med å gjenreise KrF veldig tøff. Derfor har jeg respekt for at Knut Arild Hareide sier ja til å stille som lederkandidat.

KrF trenger tydelighet og roper etter en klar leder. Derfor er nok de fleste av de tillitsvalgte i partiet mer enn villige til å gi Knut Arild Hareide handlingsrom. For hva er alternativet? Katastrofe. Samtidig er det viktig å peke på et helt grunnleggende demokratisk prinsipp – det er landsmøtet som avgjør hvem som skal bli ny leder i KrF, og dette skjer ikke før til våren.

Hareide oppfattes allerede av mange som KrFs nye leder – før valgkomiteen formelt har spurt ham om å stille til valg som lederkandidat - og et halvt år før han formelt skal velges. Han er pr. definisjon enda ikke leder, og derfor må han fram til mai finne den uhyre delikate balansen mellom ydmykhet og tydelighet i det offentlige rom. Han har jo enda ikke noe formelt mandat til å peke ut en tydelig retning videre for KrF.

Knut Arild Hareide er et naturlig valg som KrF-leder. Selv om jeg er uenig med ham i enkeltsaker, synes jeg likevel han har mange kvaliteter som gjør ham godt egnet som lederkandidat. Han er dyktig og erfaren som politiker og ikke minst karismatisk, inspirerende, tydelig, fleksibel og flink til å skaffe seg nødvendig publisitet. At han i tillegg er en likandes kar, er sannsynligvis også hans største utfordring. Han må som Høyres Erna Solberg helt korrekt påpekte også ha evnen til å være tøff når det trengs. En leder uten den kvaliteten varer ikke lenge.

Hareide har markert tydelig lojalitet til partiprogrammet, noe som selvfølgelig er ekstremt viktig for å vinne tillit hos egne velgere. For hvorfor skal de stemme på et parti om ledelsen ikke slutter opp om det politiske programmet partiet har vedtatt i en demokratisk prosess på sitt landsmøte? Jeg og mange med meg gleder oss også over at Knut Arild Hareide i et leserinnlegg i Dagen Magazinet i går tydelig markerte hvor viktig kristentroen er for ham.

Det er noen ting som er viktige for at Knut Arild Hareide skal lykkes. Det er for tiden betydelig uro og interne spenninger i KrF. En ting er ønsket Hareide har om at KrF legger den vanskelige tiden bak seg. Noe helt annet er realitetene på bakken. Problemene internt i partiet kan ikke skyves under teppet. Å forsøke å ta snarveier til en løsning vil ikke fungere, men bare sementere spenningene i partiet.

Det nytter ikke å si at KrF er et enhetlig parti, når alle kan se at realiteten er helt annerledes. KrF er nå på et sted hvor strikken strekkes betydelig internt, både med tanke på tillit og dermed evne til samarbeid mellom ulike fløyer. Dette må Hareide umiddelbart gripe tak i. Han må bidra til intern brobygging og dialog.

Evnen til intern partibygging er derfor minst like viktig for ham som synlighet i media framover. Mitt råd er å samle de ulike fløyene i partiet for å snakke sammen og finne løsninger. Alle har et ansvar for å bidra til å slutte rekkene framover. Jeg mener også at det helt naturlige er at den framtidige partiledelsen i KrF favner ulike fløyer i partiet. Det betyr i klartekst at minst en av nestlederne må tilhøre den mer verdikonservative fløyen i partiet.

En ting som virkelig kan velte lasset for KrF framover er at partiledelsen framstår som maktarrogant og lite lyttende. Saken om strategiutvalgets rapport og hemmelighold av denne overfor omtrent hele KrFs partiapparat er et lysende eksempel på en sak som har slikt potensial i seg. Å nekte fylkesstyrene i KrF og Aud Kvalbein - KrFs varaordfører i Norges største by og en av partiets mest erfarne og profilerte politikere -  innsyn i forslaget til KrFs framtidige strategi,  er en framgangsmåte som signaliserer helt feil.

En organisasjon har det aldri godt med seg selv dersom ledelsen aktivt bruker hemmelighold som et maktmiddel. Jeg var en av dem som var med på ryddejobben i Oslo Vineyard etter den famøse Lysbærersaken på slutten av 90-tallet, så dette mener jeg at vet jeg noe om. Så klart skal ikke alle ha tilgang til strategiutvalgets anbefalinger. Men at fylkesstyrene ikke skal kunne forberede seg til kommende valg ved å lese strategiutvalgets anbefalinger blir for dumt.