Verdidebatt

Fravær av tro

At samfunnet fornekter Gud kan være et gode. Men la oss ikke fornekte selve troen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

At Norge raskt beveger seg vekk fra tradisjonell kristendom er hevet over tvil. Det holder å se rundt seg eller prate med mennesker under 60. Om det ikke skulle overbevise kan man henfalle til forskningen. Resultatet blir det samme, så la oss ikke bruke tid på det.

Gud er skinndød. Som alltid skiller de unge seg fra den forrige generasjon; i fremtiden er det de selv som skal engste seg for «ungdommen». At mange over tretti bekymrer seg for liberalisering og oppløsning av verdier er utelukkende et sunnhetstegn. Men når det gjelder bekjennelse og tro er endringen mer dyptgripende, der vi ser effekten av århundrer med avmystifisering. Prosessen har ikke drept Gud, men først og fremst alminneliggjort ham.

Ikke-tro. Oppløsningen av trostradisjonene går grovt sett i to retninger: Den ene mot alternative bekjennelser, som inkluderer alt fra sjamanisme og norrøn mytologi til engletilbedelse. Importen av Islam forsterker denne utviklingen. Den andre retningen går mot å ikke tro, altså det vi ofte kaller ateisme. I folkelig dagligtale møter vi et spekter av selverklært ikke-tro som spenner mellom hard, godt formulert ateisme og en noe vagere kombinasjon av ateisme og agnostisisme. Felles for disse er at de fornekter den kristne Gud. Det som skiller dem er synet på tro.

Såkalt rasjonell. Den mest kompromissløse utgaven av ateisten elsker å benytte ord som 'rasjonell' og 'vitenskapelig'. Og er ofte overbærende med de stakkars troende. Humanetikere passer ofte inn i denne kategorien. En rekke elementer i populærkulturen følger samme logikk. Samtiden sier nei til gudene. Og gudsfornektelse er et både redelig og fornuftig foretak. Men veien til å fornekte selve troen er ofte kort.

Sjel. For Gud representerer ikke troen. Fenomenet tro er en egenskap ved mennesket som står hinsides ethvert innarbeidet ritual. Både guder og ritualer er tvert imot uttrykk for troen. For den usigelige nerven av visshet, håp, åndelig ydmykhet og universell lengsel nedfelt i menneskedyrets sjel, så å si. Det er rett og slett vanskelig å presisere tro.

Identitet. Så hvorfor er dette viktig, er ikke spørsmål om tro kun språklige krumspring? Jo, kanskje. Men troens identitet er helt sentral når samfunnet endrer seg i turbohastighet mot det globale. Mot en praktisk hverdag som distanseres fra det Naturen, fra Universet, eller for å si det pompøst og spekulativt, fra Gud.

Verdier. Troen i seg selv er spennende. Men dets sentrale rolle i verdiskaping er helt avgjørende for verden og samfunnet. Nevn én fellesmenneskelig verdi som ikke stammer fra troen. Om det er menneskerettigheter, religiøse etikk, mellommennneskelige normer eller kontinentale moralstrømninger. Alt stammer det fra den usigelige nerve i menneskets sjel.

Distanse. Menneskets distansering fra natur og åndelighet er ingen ny forekomst, men det er grunn til å anta at den vil akselerere det kommende århundre. Distanseringen vil med nødvendighet være et angrep på troen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt