Kommentar

Jean Calvin: Vestens grunnlegger

Her i Norge regner vi Luther som den store reformatoren. Men Jean Calvin har betydd mye mer for den protestantiske kristenhet.

I går var det stor festivitas i Genève. Det var 500-års fødselsdag for Jean Calvin, byens aller mest kjente innbygger. Noen protesterte riktignok iherdig mot at man skulle feire en mann som har gitt byen et dårlig rykte. I Boston var det en stor forsamling som hyllet Calvin som USAs åndelige grunnlegger. Puritanerne som utvandret til Amerika var alle inspirert av Calvins teologi, og arven fra ham preger fortsatt USA. «Calvin, ikke Luther, brakte reformasjonen til verden», skriver Die Zeit.

Nyskapende. Calvin står for mange som selve bildet på en trangsynt, gledesløs, fordømmende og autoritær kristendom, en slags kristen forløper for Taliban. Han var et barn av sin tid – det vil si religionskrigenes tid, der kampen om den rette lære bokstavelig talt var en kamp på liv og død. Men i anledning 500-årsdagen trekkes hans nyskapende og konstruktive innsats fram. Han er en av grunnleggerne av den vestlige verden, slik vi kjenner den.

Jean Calvin ble født 10. juli 1509 i en velstående katolsk familie i Noyon i Frankrike. Faren valgte en akademisk karrière for yngstesønnen Jean, og han ble utdannet som jurist i ved Universitetet i Orleans. Han var en typisk renessansehumanist. Men han stiftet også bekjentskap med Martin Luthers skrifter, og i 1529 omvendte han seg til protestantismen. 27 år gammel skrev han «Institutio religionis christianae» (Undervisning i den kristne religion) – som er blitt stående som de reformerte kirkenes teologiske fundament.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Genève. Boken hadde et forord rettet til den franske kongen, der han oppfordret kongen til å avskaffe den «papistiske vranglære» og gi landet den sanne kristendom. Etter det rømte han fra landet. Å stå fram som protestant i religionskrigenes Frankrike var ensbetydende med fengsel, tortur og mulig dødsstraff. Etter en tid kom han til Genève, hvor mange protestantiske flyktninger var samlet. Calvin ble valgt til leder for Konsistoriet, et råd som styrte den reformerte kirken i byen. Det var en posisjon han hadde helt fram til sin død i 1564 – bare avbrutt av en kort periode da byrådet jaget ham fra byen.

Det er vanlig å si at Calvin innførte teokrati i Genève. Men Calvin var nøye med å skjelne mellom kirkelig og verdslig myndighet. Han var kirkeleder, og ikke leder for byrådet. Men han fulgte ikke Luthers toregimentslære. Calvin mente at kirkelige instanser måtte kunne gi klare råd til de verdslige myndigheter. I praksis styrte Calvin byen gjennom sine taler og sin enorme personlige autoritet blant det store flertallet av troende.

Totalitær. Calvin ville gjøre Genève til en mønsterby styrt etter bibelske prinsipper. Han ga diakonene en viktig tjeneste i kirken. De skulle sørge for fattige og syke. Genève ble en by uten tiggere. Han innførte almen skole, og la grunnen for det som ble Genève Universitet. I hvert distrikt av byen var det eldste, som så til at innbyggerne førte et kristelig liv. Vold i ekteskapet, hor og fyll ble det slått ned på, men også alle former for «lettsindighet». De som ikke rettet seg etter de eldstes formaninger, ble rapportert til konsistoriet, og kunne bli utvist fra byen eller satt i fengsel.

Noen ble dømt til døden. Calvins rykte har særlig vært svertet av hans rolle ved henrettelsen av Michel Servert, som ble brent fordi han fornektet treenighetslæren. Det var byrådet som dømte Servert til døden, men Calvin spilte utvilsomt en rolle i kulissene.

Mange besøkende ble imponert over velstand, ro og orden i Genève. Men Calvin kan ses som en forløper for den totalitære stat, der innbyggernes tanker og privatliv blir holdt under kontroll av hensyn til det felles beste. I dag betraktes nok Calvins Genève som et skrekkeksempel. Men om metodene ikke godkjennes, lever grunntanken hans om et samfunn styrt etter Guds lover i beste velgående, ikke minst i USA, men også i mange lavkirkelige bevegelser i Europa.

Demokrati. Max Webers tese om den protestantiske etikk som grunnlaget for kapitalismen er etter hvert blitt utsatt for mye kritikk. Men når det gjelder Calvin, har den mye for seg. Han godkjente rente, som kirken hadde fordømt, og som også Luther var negativ til. Det er en av grunnene til at Sveits ble bankvesenets land. Kalvinistenes kombinasjon av edruelighet, hardt arbeid, sosialt ansvar og nøysomhet la grunnlaget for økonomisk vekst og framgang.

Calvin var ikke ordinert, og de eldste som ledet kirken, var også lekfolk. Han trodde på det almene prestedømme. Den reformerte kirke ble dermed en skole i demokrati. Det kan hevdes at USAs demokratiske forfatning vel så mye skyldes Calvin som den franske revolusjon. Sosial velferd for alle og almen skolegang er også en arv fra Calvin.

Guds suverenitet. Det lutherske Norge er langt mer preget av innflytelsen fra Calvin enn vi oftest tenker over. Den lavkirkelige bevegelse, både på bedehuset og i frikirkene, er påvirket av kalvinisme både i kultursyn, sakramentssyn og liturgi.

Den mest omstridte teologiske arven etter Calvin, er predestinasjonslæren. At Gud har forutbestemt noen til fortapelse, oppleves som grusomt av de aller fleste. Men for Calvin handlet det om det lutherske prinsipp nåden alene, som han drev ut i sin ytterste logiske konsekvens – en konsekvens Luther ikke var villig til å trekke.

Sentrum i Calvins teologi var troen på Guds absolutte suverenitet. I en tid da Gud blir gjort til en hyggelig fyr som klapper oss på skulderen, kan kanskje den siden av hans teologi få ny aktualitet?

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar