Verdidebatt

Universet

Hva tenker du når du opplever universet?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mennesket har alltid sett oppover. Om det har vært i anerkjennelse, om det har vært i velstad, om det har vært i kunnskap og forståelse eller ren arroganse så har det alltid vært en trang til å se opp, få mer og bli bedre. Vi applauderer de som kan se seg tilbake, på de som kan hjelpe mennesker som sto forundret og forvirret igjen og ble trampet ned i kampen for å komme frem og opp. Men så når man et punkt, et toppunkt hvor man ikke har noen å sammenligne seg med. Og når man da ser opp, på himmelen og universet, det er da man ser hvor liten man egentlig er, hvor ubetydelig våre menneskelige småligheter er, våre kriger, våre helter og våre nesten patetiske ambisjoner. Det er alt et sekund i en evighet som ikke enser vår eksistens.

Vi har en unik mulighet til å se noe fantastisk og nådeløst, og kanskje så vidt begynne å forstå noe som omtrent alle mennesker i hele menneskets historie ville ofre (og som mange har) ufattelig mye for. Og av alt de har ofret, av alt de har tenkt og forbedret sine muligheter til å se himmelen, så har de omtrent alltid bare fått igjen en liten brøkdel av det vi kan få etter et par tastetrykk. I en verden så ufattelig stor at bare en liten centimeter av vår himmel er mer en vi noen gang kan klare å forstå og se, så står vi med metermål og teller centimetre på vår eiendom som vi aldri kommer til å bruke.

Mennesket sin arroganse, sin egen visjon at vi er uvurdelige og spesielle er nesten pervers, vi kan ikke engang dele på noe så elementært som vann og brød. Vi lever i en boble som snur viktigheten av det vi trenger minst, slik som milliarder av forskjellige materielle goder, til det som vi trenger mest av alt, og det er forståelsen av hva som virkelig teller. Universet er en slik ting som vi har tilgang til, som vi vet eksisterer men som for mange ikke har en underholdningsverdi større enn en halvdårlig tv-serie. Vi ser universet, men vi opplever den ikke. Den er der, overalt rundt oss, men vi vil heller på oss selv. Hva er det som skremmer oss? Er det at vi ikke har en sjangs til å sammenligne oss med noe så stort og gammelt? Er det den grusomme innsikten av at vi er ubetydelige for alt utenom noen få celleklumper som bor på en stor stein? Verdens smarteste menn og kvinner, slik som Einstein, kan ikke gjøre annet å stirre og bøye hodet i ren overgivelse til kompleksiteten og størrelsen.

Som ateist føler jeg mange teister nesten syntes synd på oss fordi vi ikke kan føle den nærheten, eller den storheten som deres Gud gir dem. At vi nesten blir apatiske for slike fantastiske ting. Men jeg er uenig, faktisk syntes jeg det er motsatt. Å se på universet og tenke at alt dette ble skapt for at nåtidens mest intelligente skapning på jorden skal få sin vilje, sin viktighet, at alt dette enorme og potente bare ble skapt for at vi skal såvidt ense den i vår viktige hverdag. En videreføring av vår perversitet til å være viktigst og best, til og med større og viktigere enn universet. Vi er sentrum av alt under Gud.

Når en teist ser et bilde av en fjord tenker han/hun på "creatures",skapt og designet av Gud og føler seg priviligert for å være hans følger, omtrent som en som har fått en gratisbillett til en kinofilm, og det blir med det. Når jeg ser på det samme bildet ser jeg en fjord på en stor planet som er bygd opp av ufattelig mange stjerner som har blitt skapt over milliarder av år gjennom ansamling av gasser og støv. De samme stjernene lever over mange millioner år før de tilslutt dør i en eksplosjon som lyser sterkere enn alle andre stjernene i universet samtidig. Og av dette stoffet, dette stjernestøvet som blir igjen, ligger grunnlaget for vår eksistens. Alle våre grunnstoffer som vi er bygd opp fra. Når jeg ser bilde av en fjord ser jeg en ansamling av slike døde stjerner som har reist over utrolige distanser og i min korte levetid er samlet i en form som vi kaller fjorder og en kropp som er like gammel som universet, men i dette øyeblikket kalles Vegard. En slags umulig kinofilm som jeg er ikke har gjort meg fortjent til. Så hvem er det egentlig det er synd på?

"Science is the poetry of reality". - Richard Dawkins.

Det jeg egentlig ville spørre om er hva du tenker når du opplever Universet, ikke ser universet men opplever den. Se gjerne de første minuttene av denne filmen før du svarer.

http://www.youtube.com/watch?v=r6w2M50_Xdk&feature=player_embedded

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt