En bibelsk dybde

Mark 10, 13-16:

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.

Det var en varm og klam dag i Judea. Vi snakket sammen i går kveld, de 11 andre og jeg, og vi var enige om at dette var et hardkjør. Lange dager, mye undervisning, ikke alltid like lett å få tak i næring til å være helt mentalt til stede under alle seansene mesteren holder på med heller. Det hele toppet seg tidligere i dag: Mesteren stod og forkynte for oss og en del andre interesserte. Han var inne i et godt driv med flere gode vendinger og resonnementer om hva som egentlig var hensikten med Jesajas profettid. Så skjedde det: En haug med enerverende foreldre kom mot oss, bærende på små barn. Vi hørte de snakket om at de ville la barna bli berørt av Jesus. Jeg vekslet noen ord med Peter, som dultet til Bartolomeus og Johannes. Vi var sikre nå: Disse barna skulle ikke forstyrre mesteren i sitt arbeid. Vi gikk derfor mot dem og gav dem klar beskjed om at dette ikke var tiden for at de skulle trenge seg på. De gav blanke i vårt forbud og fortsatte å trenge seg på. Det var vel Andreas som først dyttet en mor vekk fordi hun rett og slett var for påtrengende. Det ble etter hvert et voldsomt munnhuggeri mellom oss og foreldrene. Flere av barna begynte å gråte. Med ett var mesteren rett bak oss. Han skjelte oss ut etter noter og forlangte at disse barna skulle komme til ham, for det var nettopp disse som hørte Guds rike til. Han la også til at vi selv måtte lære oss å ta imot Gud som et lite barn. Vi fattet lite eller ingenting av det han sa, men vi lot dem komme frem. I kveld har vi sittet og diskutert det han sa. Alt det med Guds rike og kjærligheten fra Gud virker så utrolig betingelsesløst. Som om vi ikke trenger å gjøre noe annet enn å tro. Det høres så enkelt ut, men alle vi tolv er enige om at det er den største utfordringen vi kommer til å ha videre i livet.