Kall og karriere

– Vi er ikke vant til å tenke slik i misjonen, sa en av lederne i Misjonssambandet til meg for mange år siden. Han kommenterte en person som gikk ut og inn av stillinger i forskjellige kristne organisasjoner. Jeg oppfattet det slik at han ikke snakket ut fra organisasjonsegoisme eller selvgodhet. Han tenkte ut fra en kallstanke som etter hvert er blitt fjern for mange.

Jeg har hørt mange forkynnere i NLM som har talt om kallet til frelse og kallet til tjeneste nesten som to like viktige størrelser. Og de har knyttet det til bibelordet der Paulus snakker om «et hellig kall». Herren har kalt og utvalgt noen til både frelse og tjeneste. Det bygger ikke på våre gjerninger, men på Guds egen rådslutning, hans evige bestemmelse og sin egen nåde. Den er gitt i og med Kristus fra evighet av, sier apostelen.

Det er godt om kallstanken i et kristent arbeid kunne bli fornyet. Den bygger på at Gud selv vil kalle oss til noe spesielt i denne verden. Mennesker kan legge opp en karriere. Herren er opptatt av å kalle oss. Hva slags kall har vi for livet vårt?

Å leve i en kallstanke betyr ikke at en skråsikkert kjører et løp en har fått for seg. Kallet finner sitt utgangspunkt i en grunnleggende lojalitet til Herren, og dernest en overbevisning om at han vil lede i detaljene videre. Han har plassert meg i en sammenheng, en tid og et sted, og han har omgitt meg med venner og medarbeidere som er opptatt av den samme lojaliteten.

Jeg var ung, tidlig i tjueårene, og var på reise blant annet med kinamisjonæren og forfatteren Asbjørn Aavik, en mann jeg beundret og så opp til. I en pause underveis stakk han til meg en kroneis og sa med en smil: – Ta denne for din fremtid i misjonen! Det er det nærmeste jeg har kommet en innvielse i mitt liv. Men det ble en fremtid i misjonen, og ingen andre steder, bortsett fra studier, praksisopplæring og militærtjeneste. Andre tilbud har dukket opp, av og til var jeg fristet til å hoppe av. Men så lenge misjonen ville bruke meg, ville jeg stå til disposisjon. Det har vært en velsignelse å tenke slik langs en kallsvei og ikke langs en karrierevei.

Jeg tror at kristne organisasjoner og menigheter er avhengig av å ha mange kallsbevisste medarbeidere som tenker: Her har Herren plassert meg, her vil jeg være trofast, enten jeg blir lønnet for det eller ikke. Folk som sitter i styrer, burde i større grad tenke rekruttering, lete opp nådegaver, be om ledelse og kalle medarbeidere til tjeneste. Det er lettvint å sette inn annonser og be folk melde seg, og jeg sier ikke at det er galt. Men for den som får en tjeneste, er det en styrke å kunne tenke når det røyner på: Denne tjenesten er jeg kalt til, det er noen som har oppfordret meg til å stå på her. – Det er blitt for få som kaller i vår tid, sa en eldre kristen leder til meg for en tid siden. Jeg tror han har rett. Noen må kalle, noen må være våkne for kallet, noen må stå på i kallstjenesten de har fått.