Roald Øye

Alder: 87
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Splinten og bjelken.

Publisert 6 måneder siden

Tisha Be’av, er for jøder den mest sorgtunge dag i deres historie - i følge den jødiske kalender - eller den 28. juli etter vår tidsregning. På denne dagen og i de forutgående tre uker ble det tradisjon blant jøder over hele verden å minnes de dramatiske utslag av antisemittisme ned gjennom tidene.

Flere hendelser er knyttet til denne datoen: I følge 4. Mosebok 13 og 14 var Tisha Be’av dagen da Gud bestemte at en hel generasjon israelitter ikke skulle få komme inn i det lovede land. Både Salomos og Herodes den stores templer ble ødelagt på denne dagen. Og i følge flere historikere var det dagen da Simon Bar Kokbahs oppstand endelig ble slått ned av keiser Hadrians romerske soldater i 135 e. kr. Også hendelser som kong Edvard I av Englands utvisning av jøder i 1290, og jødenes utvisning fra Spania i år 1492 hører med i jødenes antisemittiske historie. For ikke å snakke om begivenhetene i Esters bok i GT, som fant sted så tidlig som på 500-tallet f. kr. Både jøder og kristne minnes i  denne tid de tragiske hendelsene i jødefolkets historie.

Dette året vil det i Israel på grunn av restriksjonene i kjølvannet av koronaviruset bli arrangert virtuelle bønnefellesskap på 9-av.com website. Mens jødene vil lese fra Klagesangene i og utenfor synagogene, vil kristne delta i en 9-timer lang online bønnevakt den 28. juli.

Det blir en uke der guidede turer til historiske steder i Israel vil bli vist online. Begivenheten blir organisert av en komité ledet av en kristen direktør i en tidligere organisasjon «The March for Remembrance», Rabbi Tuly Weisz, som tidligere har markert antisemittiske begivenheter i mer enn 50 byer i USA. Dette er tredje gang Tisha Be’av-hendelser vil bli vist for kristne i Jerusalem. På grunn av koronaviruset er det første gang det skjer online på stedene der begivenhetene faktisk skjedde.

Den kristne faste i disse dager er uttrykk for «anger for den kristne antisemittisme ned gjennom tidene», sa «Israel Bible Publisher», Rabbi Tuly Weisz. Deltakerne i år vil lære om antisemittisme ved å bli med på en «online tour» til Yad Vasheim assistert av Holocaust overlevende og «righteous gentiles». Tidligere medlem av Knesset, Yehudah Glick, vil ta med noen av dem til Tempelhøyden der de to templene etter sigende skal ha ligget. Templenes ødeleggelse er sentral i minnemarkeringen av Tisha Be’av. En talsmann for Hebrons jødiske befolkning, Yishai Fleisher, vil guide dem til Patriarkenes grav i Hebron. Rabbi Tuly Weisz vil til slutt komme med et spesielt budskap om helbredelse og forsoning. Tidspunktet kunne ikke ha vært bedre valgt for oss nordmenn, som nettopp har lagt bak oss en minnemarkering av terror og vold i vårt eget land, som fant sted for bare 9 år siden.

På NRK ble det hele dagen den 22. juli sendt et program som var viet markeringen av 9-årsdagen for Anders Breiviks terrorhandlinger på regjeringskvartalet og på Utøya. Mange av seerne husker fremdeles begivenhetene som om de hadde hendt i går. Verden har berømmet oss for hvordan norske myndigheter og det norske folk taklet oppgjøret med de destruktive krefter som drev gjerningsmannen. «Aldri mer!» var det samstemte omkved fra alle kanter.

Likevel har det skjedd liknende angrep på uskyldige mennesker i den senere tid, om enn i mindre målestokk. Rasisme og vold har forekommet både fra den politiske høyre- og venstreside. Den 22. juli var det riktig nok ingen ledere i NRKs minneprogram som advarte mot den antisemittiske vold fra venstresiden, som mer eller mindre åpenlyst har bredt seg som ild i tørt gress i den vestlige verden de siste år. Advarslene i programmet gikk ensidig mot den truende vold fra høyresiden. 

Den jødiske stat, Israel, har blitt venstresidens fremste hatobjekt. Staten Israel «okkuperer ulovlig palestinsk land», blir det sagt og skrevet. "Landet har egentlig ingen eksistensberettigelse!" «Boikott Israel» er derfor et slagord som slår godt an på den politiske venstreside. De ser  splinten i sin brors øyne, men ikke bjelken i sitt eget. Antisionisme og antisemittisme blir en og samme sak. Det er politisk akseptert å vifte med det antisionistiske  flagget.

Før folk flest visste hva som hadde hendt på Utøya den 22. juli, trodde mange at det måtte være muslimske terrorister som sto bak terrorangrepet i sentrum. Det var den mest nærliggende tanke etter det verden hadde opplevd av muslimsk terror ute i Europa i tiden forut. Men da det etter hvert kom frem hva som hadde hendt på Utøya, passet ikke denne forståelsen. 

Da tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland og utenriksminister Jonas Gahr Støre besøkte Utøya dagen før, den 21. juli, husker sikkert mange hva som stod på den store plakaten som AUF-medlemmene møtte dem med på brygga: «Boikott Israel!» Ingen muslim ville ha opptrådt med blind terror  mot AUF-ere slik Anders Breivik gjorde  mot ungdommene på Utøya. Ungdommene er muslimenes  gode venner. 

Gjerningsmannen var til alles forskrekkelse en forskrudd etnisk nordmann fra Oslos beste vestkant uten venner. Det gikk etter hvert  sakte opp for alle. NRKs intervjuobjekter eller programledere nevnte ikke i sitt innslag den 22. juli noe om antisemittismen og antisionismen som florerer, og som er den største trussel i den vestlige verden mot mennesker av jødisk opphav eller mot politikere som sympatiserer med den jødiske stat. 

Det var en svakhet ved innslaget som ellers var en trist påminnelse om hva som bor i et menneske og hvilke negative spor 3000 år med antisemittisme har satt i «den norske folkesjelen».

Gå til innlegget

President Harry Truman fortjener å stå på en pidestall for sin politiske innsats. Han forble trofast overfor sin favorittbønn, som han hadde memorert og ba ved flere anledninger i sin presidenttid fra 1945 til 1952: «Allmektige og evige Gud, hjelp meg å være, å tenke, å gjøre, det som er rett og riktig fordi det er riktig. Amen!» I tillegg hadde han som motto: «Si hva du mener! Men det du sier! Hold alltid ord!»

Når det gjaldt jødene og Israel, holdt president Truman ord, i motsetning til sine to store forløpere, henholdsvis president Franklin D. Roosevelt i USA og den britiske koloni- og statsminister Winston Churchill. De tenkte i 1920- og 30-årene mer på stabile oljetilførsler fra Midtøsten enn å tekkes jødene som strevde med å gjenopprette sitt nasjonale hjemland i Palestina. 

Trumans forpliktelse overfor tanken om gjenopprettelse av en jødisk stat var meget forskjellig fra tankene til president Roosevelt om samme tema. Når spørsmålet om å opprette en jødisk stat dukket opp, kunne de palestinske jødene ikke stole på Roosevelts uttalelser. Han var USAs president i de dramatiske årene fra 1932 til 1945.

 Når han var sammen med sionistledere, kom han med sterke pro-sionistiske uttalelser, men da han ved en anledning i 1930-årene hadde hatt et møte med den saudiarabiske lederen Ibn Saud, uttalte han: «I learned a lot about the Muslim and the Jewish problem by talking to Ibn Saud just for five minutes». Noen dager etter møtet sendte han et brev til Ibn Saud der han skrev: «Som øverste leder for den utøvende makt i USA, kan jeg forsikre deg at jeg aldri vil foreta noe som er til skade for eller fiendtlig overfor det arabiske folk». På 5 minutter må han ha blitt overbevist om oljens store betydning!

Sionistlederen Ben-Gurion gjennomskuet presidenten uforpliktende holdning, for hans biograf, Michael Bar Zohar, peker i boka på en uttalelse som statsminister Ben Gurion en gang kom med: «Hvis president Roosevelt hadde fullført sin andre presidentperiode, er det tvilsomt om en jødisk stat ville ha blitt opprettet i 1948». Han døde i begynnelsen av sin 4. presidentperiode våren 1945. 

President Harry Truman var den eneste av de «4 store» under Annen verdenskrig, Stalin, Churchill og Roosevelt, som genuint var venn av jødene, og som helhjertet støttet diasporajødene i deres sionistiske prosjekt som førte til Israels opprettelse 14. mai 1948.

 Rett skal være rett! Diktatoren Josef Stalin ble, ved en misforståelse fra hans side, en viktig «fødselshjelper» ved Israels gjenfødelse i 1948. Han trodde de sekulære sionistiske jødene med sine kollektiv-liknende kibbutzer ville skape et kommunistisk bruhode for Sovjet-Unionen i Midtøsten i Den kalde krigs tid. Han unnlot å nedlegge veto mot Israels opprettelse i Sikkerhetsrådet i 1949. 

Før han døde i mars 1953, innså han og de sovjetiske lederne sitt store «feilgrep»/tabbe. USA ble Israels mest trofaste stormakt, som med sin vetorett i Sikkerhetsrådet og penge- og våpenoverføringer reddet Israel fra å bli utslettet av en fiendtlig arabisk verden. Sovjetunionen og Russland har med sin stemmegivning  i FN vist at etter Stalins tid har de alltid stått på arabernes side ved viktige avstemninger i FN.  

 Jødenes sang ved festreisene i Gammeltestamentlig tid er referert i Same 121, og begynner slik: «Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?» Jødene har i sin lange historie stilt det samme spørsmål, og hjelpen fra Herren har kommet fra de mest uventede hold. I 1948 var det fra diktatoren Josef Stalin. Han var overraskende positiv til jødenes tilbakevending til Palestina. I våre dager er det kanskje fra den upålitelige Donald Trump hjelpen skal komme. Han har begynt bra, flyttet den amerikanske ambassade til Jerusalem og akseptert  innlemmelsen av Golanhøydene i Eretz Israel. Trump har som eneste verdensleder vært positiv til den sionistiske sak. Herren  bruker både løgnhalser, jukse- og skrytemakere i sin tjeneste. 

 Han har lovet å bevare jødenes utgang og inngang «fra nå av (for ca. 3000 år siden) og til evig tid», som inkluderer vår tid. Den 3. og siste tilbakevending til Det lovede land er ennå ikke fullført. Første gang var for ca. 3200 år siden, anført av Josva etter oppholdet i Egypt. Andre gang var for ca. 2500 år siden, da jødene vendte hjem etter 40 års landflyktighet i Babylon. Den 3. og siste tilbakevending er i full gang og blir kanskje fullført i vår tid. 

 De som tar Bibelens profetiske budskap alvorlig, vet at flere «utganger og innganger» skal det ikke bli for Guds utvalgte folk. Jødene bor derfor tryggere i sitt hjemland enn noe annet folk på jord. Det er en tragedie at Kirken, den universelle kristne menighet, på grunn av sin hevdvunne teologi, ikke tar det profetiske budskap på alvor og gleder seg over det som hendte 14. mai 1948. 

 Tvert imot står Kirken på Israels fienders side i landets kamp for å få tilbake råderetten over sine bibelske kjerneområder, Judea og Samaria. Kirkens lederskap, som advarer mot "annekteringen", svikter sitt kall; å velsigne og tale vel om jødene, Guds øyensten! 


Gå til innlegget

«Jøder advarer mot annektering», skriver generalsekretær i Mellomkirkelig råd Berit Hagen Agøy under «Synspunkt» i "Dagen" 25.6.2020. «Om Israel trosser verdenssamfunnet og annekterer deler av Vestbredden, vil den demokratiske jødiske staten miste sin troverdighet, noe som i neste omgang trolig vil bidra til økt antisemittisme», skriver hun i ingressen.


Generalsekretæren får støtte for sitt syn av et samlet korps av tidligere generalsekretærer i FN og av de fleste  politiske statsministrer og presidenter i den vestlige verden, med ett unntak: president Donald Trump  i USA. Hun er med andre ord i godt selskap.

Økt antisemittisme kan verden forvente enten Israel «annekterer» den såkalte «Vestbredden» eller ikke, men landet vil ikke miste sin troverdighet i kjølvannet av en slik rettferdig administrativ forandring hos et stort mindretall i verden som er oppdatert på de historiske kjensgjerninger 

Judea og Samaria blir nemlig ikke «annektert». Det vet alle som kjenner den historiske virkelighet i Midtøsten. Området blir  eventuelt frigjort. Det burde generalsekretæren vite som har tatt historie hovedfag. Jødene fikk pant på Kanaans land for nesten 4000 år siden av allmaktens Herre. Det vet alle som har studert litt teologi, og det lærte også vi som tok historie hovedfag noen ti-år tidligere enn generalsekretæren.

Teologiske professorer og deres kolleger på universitetene i Vesten befant seg lenge i et paradigme, som det var vanskelig å bryte ut fra. Men på 18- og 19-hundretallet i Europa og USA begynte lekfolk å studerte Skriftene for å se om det som står i Bibelen, sier det samme som det som teologene lærte dem fra landenes prekestoler. Gjennom tidene har noen utbrytere sett at det ikke var samsvar mellom det de hørte fra talerstolene og det de leste i sine Bibler. De tok konsekvensene av det og brøt med det rådende paradigme. Det gjorde 3 berømte statsmenn på 1900-tallet, med et overraskende resultat: Israels gjenfødelse på fedrenes grunn i Midtøsten i 1948.

Den personlige bakgrunnen til den britiske statsminister i 1917, David George, og hans utenriksminister Arthur Balfour, forklarer deres eklatante  brudd med det rådende paradigmet. I tillegg til å tenke «Britain first» hadde de fra sin barndoms- og ungdomstid, fått overlevert en  bibelsk forståelse av «den sionistiske sak» og den jødiske drøm om et hjemland på fedrenes grunn i «Palestina». Det var også velkjente «toner» i mange  lavkirkelige menigheter i Norge i samme tidsrom.

På tross av både intern og ekstern motstand ble de to statsmenns bibelske forståelse på dette felt avgjørende for Storbritannias politiske støtte til opprettelse av en jødisk stat da San Remo-avtalen, jødenes Magna Carta, ble tatt inn i Folkeforbundets Charter i 1922, og også inn i FNs Charter i 1945. Koloniminister Winston Churchill fikk seg, utrolig nok, til å ignorere San Remo-avtalen da han i 1921 gikk inn for å opprette emiratet Transjordan på det området som i 1920 i San Remo var avtalt av stormaktene til å bli befolket av diaspora-jøder fra hele verden. Ca. 75% av det britiske mandatområdet ble gitt som emirat til en arabisk prins, emir Abdullah den I. fra Mekka i Saudi-Arabia, bestefaren til den nåværende konge i Jordan, Abdulla den II.

I 1946 ble området, uten internasjonale protester «omdøpt» til kongedømmet Jordan, og som sådant fremstår det i dag. Denne manipuleringen med land og folk er det største svik som noe land i moderne tid har begått mot staten Israel. Urettferdigheten er så grov at noen israelere i disse tider, med nedriving av statuer, er glad statuen av Churchill på Parliament Square i London har blitt pakket så godt inn at ingen jøder kan greie å rive den overende. Statsminister Winston Churchill var tross alt «seierens organisator» mot Nazi-Tyskland under 2. verdenskrig, Æres den som æres bør!

I 1920- 30- og 40- årene gjorde britiske myndigheter hva de kunne for å hindre jødisk immigrasjon til "sitt lovede land". De var redde for å miste arabernes goodwill og deres olje. Den bibelske forståelse av eiendomsforholdet til «Det hellige land» har senere vært nesten fraværende i «paradigmet» til europeiske statsledere og deres teologiske rådgivere. Det er en tragedie. Forståelsen var, og er kanskje ikke, like fraværende på den andre siden av Atlanteren. Det bringer meg til den tredje statsmannen som brøt med det politisk korrekte flertallsparadigmet. 

Våren 1948 foretok den  amerikanske president, Harry Truman, et veivalg av historiske dimensjoner da han på egen hånd besluttet å anerkjenne den jødiske stat i «Palestina», på tross av «tremendous opposition», bl.a. fra hans egen utenriksminister, George Marshall, som truet med å gå av på grunn av «Truman’s decision». Utenriksministeren advarte presidenten om at en anerkjennelse av staten Israel kunne komme til å bety tap av olje fra den arabiske verden. Det kunne få dramatiske følger for amerikansk økonomi og utenrikspolitikk i Den kalde krigs tid. Utenriksministeren mente jødenes sak burde ofres for en bedre sak: «America first». Advarslene viste seg ikke å slå til. President Trump har tatt lærdom av  historien.

President Truman vaklet ikke! Hans barnelærdom, som han hadde tilegnet seg i Mellomkrigs-tiden fra foreldre og ledere i baptistmenigheten og fra jødiske ungdomsvenner i Missouri, påvirket hans veivalg som president. Det fikk ham til ikke bare å anerkjenne den jødiske stat, men i en kritisk fase under avstemmingen i FN i 1947 ga han dessuten USAs utenriksadministrasjon ordre om å kontakte andre lands FN-ambassadører for å få dem til å gå inn for delingsplanen av det lille som var igjen av Det britiske mandatområdet.

Det var første steg på veien frem til den endelige FN-avstemmingen i mai 1948, da Israel ble gjenopprettet på en del av det lovede land. USA var det første land som anerkjente Israels gjenopprettelse, 11 minutter etter Ben Gurions frihetserklæring i Tel Aviv den 14. mai 1948. 

Da Israels første president, Isaac Herzog besøkte Det hvite hus i 1951 for å takke Truman, sa han: “Mr. president, God put you in your mother’s womb so you could be the instrument to bring about the rebirth of Israel after 2000 years.

”I disse dager står Israel i en politisk situasjon, der spørsmålet om den siste delen av «Det lovede land» er i fokus; Judea og Samaria. «Annektering» av de bibelske landområdene kan bli Netanyahus siste mulighet til å fullførte oppdraget, som har vært hans kall, «his destiny», siden han gikk inn i israelsk politikk i 1990-årene: å gjenopprette Israel i sin helhet.

Det som skjer i Midtøsten i disse dager frem til presidentvalget i USA 3. november 2020 vil avgjøre hans politiske ettermæle. Hvis Donald Trump taper i presidentvalget, slik det nå ser ut, har statsminister Netanyahu neppe annet valg enn å kaste all forsiktighet over bord og gjøre det som generalsekretæren i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Ågøy, sammen med den sekulære verdens politiske toppledere, så sterkt advarer mot. Hun er i dårlig selskap. 

Spørsmålet nå er om Netanyahu våger å holde det han lovte i den siste israelske valgkampen. 

Gå til innlegget

1. juli 2020, en ny merkedag?

Publisert 7 måneder siden

Pastor John Hagee, grunnleggeren av Christians United for Israel, CUFI, uttalte 29.06. 2020 til Jerusalem Post under vignetten «Arab Israeli Conflict» at han ber til Gud om at palestinerne velger fred, og at de griper sjansen til å oppnå velstanden som president Trumps fredsplan innebærer for dem.

 «Vi ber at det internasjonale samfunn, spesielt sjarlatanene i FN, etter hvert innser at Israel er en nasjon som fortjener å bli rost og ikke stadig fordømt i alle fora på sviktende grunnlag. Vi ber at Trumps fredsforslag som holder frem Israels rett til å utøve sin fulle suverenitet i de bibelske landområdene, Judea og Samaria, blir akseptert av det demokratiske flertallet i FNs Hovedforsamling.»

Den internasjonale kristenlederen kom med uttalelsen 3 dager før den israelske statsminister Benjamin Netanyahu har fått grønt lys av president Donald Trump til å sette i gang implementeringen av hans fredsplan. 

Fra søndag 28. til tirsdag 30. juni arrangeres det et virtuelt toppmøte i CUFI’s regi der politiske storheter vil bli gitt ordet før den skjebnesvangre tidsfristen for implementeringen den 1. juli kan settes i gang: Blant de fremste var/er Israels statsminister Benjamin Netanyahu, Israels president Reuven Rivlin, Israels forsvarsminister Benjamin Gantz og  CUFI-grunnleggeren pastor John Hagee.

I løpet av tre dager vil spesielt inviterte gjester fra hele verden få ordet på de virtuelle samlingene, som inkluderer intervjuer med offiser i IDF, tidligere US-ambassadør til FN, Nicki Haley, US-ambassadør Mike Pompeo, Israels FN-ambassadør Ron Dermer, medlemmer av den amerikanske Kongressen og mange andre mer eller mindre kjente ressurspersoner.

Dagen etter det virtuelle toppmøtets avslutning, onsdag 1. juli 2020, venter CUFI og deres likesinnede i spenning  på hva president Trump og statsminister Netanyahu har blitt enige om i forbindelse med annekteringen av 30% av Vestbredden, som inkluderer Jordan-dalens vestbredd. Eller hva de ikke har blitt enige om. 

Eller hva den israelske statsminister har bestemt seg for å gjøre uansett hva den amerikanske administrasjon mener om tidspunktet for annekteringen. Eller hva visestatsminister Gantz måtte mene om det samme. Verden går to spennende dager i møte.

    

Gå til innlegget

Hun er halv amerikansk og halv israelsk jøde, fikk sin utdannelse og ble formet i et jødisk og kristent oppvekstmiljø utenfor Chicago i det skandinaviske Midtvesten i USA. Hun gjorde aliya til Israel da hun var godt voksen i 1991, avtjente sin verneplikt i Det israelske forsvaret og lot seg verve i fem år. Der steg hun i gradene og ble etter endt tjeneste i 1997 politisk rådgiver for Benjamin Netanyahu i hans første år som statsminister. Senere gikk hun inn i mediebransjen og ble både redaktør og kommentator i israelske og internasjonale medier. Hennes hjemmeside, «Update from Caroline Glick», gir informasjon som ellers kommer lite frem i norske medier.


Hennes bakgrunn inngir tillit, og det er interessant å lese hennes kommentarer til dagsaktuelle forhold, f. eks. hvordan hun ser på president Donald Trumps sjanser til å bli gjenvalgt i november i år. Og ikke minst er det interessant å lese hennes råd til statsminister Netanyahu kort tid før han den 1. juli får grønt lys av president Trump til å annektere 30% av «Vestbredden».

Hun skrev om president Trumps sjanser til gjenvalg i en artikkel i Jerusalem Post: «De amerikanske velgerne stemte på Trump for at han skulle være Trump. De vil velge ham på nytt hvis «he sticks to his guns»: «Trump må se med fast blikk på den «gemene hop» og ikke blunke når han lar seg intervjue på TV om sentrale politiske temaer, politiet og Israel. Han må fortsette å forsvare politimenn i deres strev med å ta vare på den jevne amerikanske borger, og han må stå helhjertet på Israels side og fremheve sin visjon om en «reality-based» fredsavtale. Det var på disse to fundamentene han bygde sin «pre-coronavirus success». På de samme fundamentene må han nå vise sine lederegenskaper hvis han skal ha sjanse til å bli gjenvalgt i november i år. Sjansen er der».

Angående det andre fundamentet skriver Caroline Glick i sin siste Update 20. juni: «No going wobbly now, Bibi». I løpet av siste uke (fra 13. til 20. juni), har statsminister Benjamin Netanyahu forandret mening flere ganger når det gjelder når og hvordan han vil implementere Israels suverenitetsplan i Judea og Samaria i overensstemmelse med president Trumps fredsvisjon».

Hun konkluderer: «Netanyahus vakling er åpenbart en følge av det enorme press han har vært utsatt for fra dem som vil få ham til avstå fra å anvende israelsk lov i nybyggersamfunnene i Judea, Samaria og Jordandalen. Mektige krefter i inn- og utland forsøker å få ham til å vende ryggen til president Trumps fredsplan».

I denne krisesituasjon for Benjamin Netanyahu gir hans tidligere politiske rådgiver, ham et godt råd: «Israel must cast aside their hectoring and pressure and implement the sovereignty plan with all due haste.» På godt norsk: «Ikke bry deg om skremslene! Se å få gjort jobben før det er for sent!»

Caroline Glick uttaler seg verken som sekulær eller kristen sionist. Det må likevel være noe som sterkt motiverer henne. Kan det være rettferdighetssansen?


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere