Roald Øye

Alder: 87
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Vil Donald Trump respektere den politiske tradisjon ved å holde en tale der han innrømmer sitt nederlag? Det har vært en uavbrutt tradisjon siden 1896. Tradisjonen med en offentlig innrømmelse av et nederlag ble lagt av Demokraten William Jennings Bryan dette året etter at han hadde tapt for Republikaneren William McKinley

 Avtroppende president Bryant sendte et gratulasjonstelegram til påtroppende president McKinley, som lød slik: «I hasten to extend my congratulations. We have submitted the issue to the American people and their will is law.» 

Vi kan neppe regne med at president Donald Trump vil følge tradisjonen og holde en imøtekommende avskjedstale før han eventuelt går av den 20. januar 2021. Det har i mange år vært en selvsagt del av den fredfulle maktoverføring i USA siden 1796: Den tapende kandidat trer normalt stille tilbake for kandidaten som vant valget.

1796 var året da valgkamp mellom partier for første gang fant sted i USA. Federalisten John Adams tapte for Republikaneren Thomas Jefferson, og overgangen foregikk i 100 år, inntil 1896, uten en seremoni av noe slag. Tradisjonen med en offentlig innrømmelse av et nederlag ble først lagt av Demokraten William Jennings Bryan 100 år senere, i 1896, etter at han hadde tapt for Republikaneren William McKinley.  Avtroppende president Bryant sendte som nevnt  et gratulasjonstelegram til påtroppende president McKinley, der han gratulerte sin motstander.

President Donald Trump som aldri har nølt med å bringe en sak frem for retten, har erklært presidentvalget den 3. november for å være gjennomført på en svikefull måte på tvers av grunnlovens bestemmelser. Han truer med å gå til frontalangrep i rettsvesenet mot sviket - for å kunne fortsette som president i neste fireårsperiode. Han har erklært at han denne gang ikke vil fortsette tradisjonen med å innrømme et nederlag. «Seieren har blitt stjålet fra meg», sier han. Mange republikanere spør likevel: «Kan det nytte for ham og hans parti å bestride valgutfallet?»

Det fins ikke noen konstitusjonelle forpliktelser som tvinger en tapende presidentkandidat til å gå ut i offentligheten og innrømme sitt nederlag. Å gjøre det regnes imidlertid som et tegn på alminnelig høflighet, og forteller kandidatens støttespillere at valgkampen er over. Talen som avtroppende president tradisjonelt holder, er et hovedelement i det dramatiske, storpolitiske teater som et amerikansk presidentvalg har vært siden 1896. Teknologien har formet ritualet i rollen, der radiotaler etter hvert har blitt avløst av TV-overførte intervjuer med av- og påtroppende president.

Ikke minst har TV-overføringene siden 1952 fått en dominerende plass i offentliggjøringen av utfallet av valgene. Noen pensjonister både i USA og i den vestlige verden husker kanskje uttalelsene som den tapende demokratiske kandidaten, Adlai Stevenson, kom med i beste sendetid på alle amerikanske TV-kanaler, da han innrømmet sitt overaskende tap for den påtroppende president, generalen og republikaneren Dwight D. Eisenhower.

Den offentlige innrømmelse av å ha tapt i et presidentvalg har i de senere år kommet etter en privat telefonsamtale mellom kandidatene. Da Hillary Clinton snakket med Donald Trump på telefon valgnatten før hun neste dag gikk ut offentlig, sa hun til sine tilhengere: «Donald Trump is going to be our president. We owe him an open mind and the chance to lead. Our constitutional democracy enshrines the peaceful transfer of power. We don't just respect that. We cherish it.»

Før 20. januar 2021 kommer president Donald Trump neppe til å vise samme storsinn overfor sin motstander, Joe Biden. Tradisjonen, ikke amerikansk lov, forventer at tapende kandidat uttrykker fire temaer i sin avskjedshilsen: Han eller hun innrømmer sitt nederlag, oppfordrer alle amerikanere til å holde sammen, og sine tilhengere til å fortsette kampen, og ikke minst han eller hun hyller både demokratiske verdier som samhold i vanskelige tider og arbeid til beste for landet i tiden fremover. Intet av dette kommer til å skje denne gangen, sier de som står presidenten nær.

Ikke alle greier å tre til side med samme storsinn som de foran nevnte kandidatene, og hvem av de to kamphanene snakker sant? Med så mange «fake» nyheter i mediene er det umulig for noen utenfor den innerste krets i partiene å vite hvem som snakker sant, enten Donald Trump, som påstår at valgseieren har blitt stjålet fra ham, eller han som påstår at det hele bare er oppspinn. Enten lyver presidenten like grovt som tidligere, eller det politiske establissement på demokratisk side er så korrupt at de aksepterer alle avvik, store som små, bare de tjener Det demokratiske partiets sak. Den som lever får kanskje oppleve et svar fra historieforskere om en generasjon eller to om hvem som snakket sant og hvem som løy.

Gå til innlegget

Striden om utfallet av valget i USA.

Publisert 5 måneder siden

Etter valget i USA den 3. november i år meldes det at Joe Biden fikk ca. 75 millioner stemmer, mens Donald Trump bare oppnådde ca. 70 millioner. Det tar noen som god nok grunn til at Joe Biden fortjener å bli USAs neste president. Så enkelt er det imidlertid ikke. Hvis bare «lovlige» stemmer teller, fikk begge kandidatene ca. 70 millioner stemmer hver i valget, hevder talsmenn for Det republikanske partiet.

Hvis det nå viser seg at Donald Trump likevel blir erklært som vinner av presidentvalget, vil resultatet være i overensstemmende med grunnlovens bestemmelser. President Trump vil bringe spørsmålet om juks i valget frem for amerikansk høyesterett før han eventuelt går av i januar 2021.

De forente stater i Amerika, USA, er ikke bare et land med 231 millioner  mennesker. Det er også en union av 50 stater, og det er grunnen til at valgmannsordningen etter de fleste amerikanske borgeres mening bør fortsette å være et organ der president og vise-president blir valgt.

Da USA ble grunnlagt i 1776 etter å ha vunnet i uavhengighetskrigen mot britene året før, ble det besluttet å utarbeide en unionsforfatning, som ble ratifiserte 12 år senere. Forfatningen trådte i kraft i 1789 da general Georg Washington ble valgt til president etter de regler som stort sett fremdeles gjelder. En del grunnlovsendringer har det likevel vært siden loven bli vedtatt for 231 år siden.  

 I 1789 var det vanskelig å reise i den nye staten. Veier fantes nesten ikke, og radio, televisjon og internett var ikke oppfunnet. Grunnloven hadde en forordning som bestemte at et valgmannskollegium skulle opprettes ved presidentvalg, der hver stat hadde to representanter, akkurat som reglene var for valg til Senatet. Ved valget til Representantenes Hus skulle imidlertid hver stat ha så mange representanter som innbyggertallet tilsa. Forholdstallet skulle justeres hvert 10. år.

Partiene drev i begynnelsen valgkamp for sine kandidater på en måte som krevde så lite reising som mulig. I våre dager er det lett for presidentkandidatene å reise på kryss og tvers av landet og presentere sitt budskap via massemedier, så vel som ved personlig fremmøte. 

Selv om det i dag er noen som arbeider for å avskaffe valgmannsordningen, mener et flertall i USA at denne ordningen har livets rett. Den tjener til å bevare unionen, som består både av 50 stater og av 231 millioner mennesker.

Men det er stor forskjell på folketallet i statene. Bare tenk på California og Wyoming! Den første har 40 millioner innbyggere, den andre litt over en halv million. Begge statene sender 2 representanter til valgmannsmøtet som velger den nye presidenten, enda den førstnevnte har 73 ganger så mange innbyggere som den andre. California og Wyoming har begge 2 senatorer. Calefornia har 53 representanter i Representantenes hus, Wyoming bare en. Antall representanter i valgmannskollegiet er henholdsvis 55 og 3, forholdstallet er ca.18 til en. 

Uten «the Electoral College» kunne presidentkandidatene ganske enkelt ha drevet kampanje bare i delstatene med de høyeste innbyggertallene. De mindre delstatenes interesser hadde de ikke behøvd å ta hensyn til. De fikk seile sin egen sjø! En tredel av USAs innbyggere bor i en av 4 store delstatene, California, Texas, Florida eller New York.

 Det demokratiske partiet har ikke greid å komme over at Hillary Clinton tapte presidentvalget i 2016 til Donald Trump, enda «the Clinton/Kaine ticket» hadde et flertall av velgerne bak seg. De burde umiddelbart ha satt i gang arbeidet med en grunnlovsendring på dette politiske området. Det ville riktignok ikke ha vært populært i to-tredeler av befolkningen, som ikke bor i de mest folkerike delstatene. Derfor har de heller ikke gjort det!

Gå til innlegget

Vanskelig, men ikke umulig!

Publisert 5 måneder siden

Den norske avdeling av «Den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem» (ICEJ) har sendt sine kristne Israels-venner en postgiro med påskrift om å gi et beløp til organisasjonen slik at den bedre kan stå opp i mediene mot "bispemøtets anklager mot «kristensionisme».

Oppfordringen blir trolig med glede fulgt opp av de fleste, kanskje også av noen av Den norske kirkes egne medlemmer, som ikke ønsker  å gi uttrykk for sin skuffelse i mediene.  

På postgiroen står det: «Israels kristne venner blir fremstilt på det groveste. Dette er et angrep på den forsoningsprosessen som pågår i vår tid mellom kristne og jøder. ICEJ oppfordrer sine venner om å stå sammen for sannheten, og i det bibelske oppdraget: «Trøst, ja trøst Mitt folk!»

Biskop Atle Sommerfeldt og preses i bispekollegiet, Olav Fykse Tveit, er hyrdene som i mediene klarest har målbåret kritikken mot kristensionistene. Medlemmer av kirkesamfunn utenfor Den norske kirke kan prise seg lykkelige for ikke å være medskyldige i hyrdenes overtramp. Bibelens dom over dem er hård! Til deres unnskyldning bør nevnes at de står i en nesten 2000 år lang kirkelig tradisjon, som det kan være vanskelig å ta avstand fra. Men ikke umulig!

Gå til innlegget

Balfour-deklarasjonens betydning.

Publisert 5 måneder siden

Det var grunn til både å feire og «felle tårer» på 100-årsdagen for Balfour-deklarasjonen den 2. oktober 2017. Den britiske regjerings offentliggjøring av Balfour-deklarasjonen for 103 år siden i sluttfasen av Første verdenskrig, ble av naturlige grunner mottatt med spontane ovasjoner bare i jødiske kretser: Det var en overraskende politisk handling av kristensionistiske statsmenn i Storbritannia.

I våre dager er det grunn for jødene til å feire denne minnedagen på en dempet måte. Den utstrakte britiske hånden mot all verdens jøder, som for 103 siden befant seg enten i diasporaen eller i sitt bibelske hjemland, i det såkalte «Palestina». ble forvandlet til en knyttneve mot de samme jødene i årene frem mot  Annen verdenskrig.

 De som er interessert i moderne historie, har trolig hørt eller lest om Storbritannias detronisering som  suveren stormakt etter Suez-krisen i 1956/57. Da tok USA og Sovjetunionen over hegemoniet, og satte en sluttstrek for den europeiske stormaktens dominerende rolle de siste 3-400 år, og i særdeleshet i de forutgående 40 år. Fra avslutningen av Første verdenskrig om formiddagen den 11. november 1918 kl. 11, da Aksjemaktene overga seg betingelsesløst til de Allierte styrkene, sto Storbritannia på høyden av sin makt. Det var før USA og Sovjetunionen skikkelig hadde kommet på banen.

Storbritannias dominerende rolle etter Første verdenskrig har gradvis avtatt i takt med stormaktens overgrep mot den lille jødiske befolkningen i Midtøsten. Denne sammenhengen synes klar for noen: Jødenes forfedre hadde bodd overalt i Midtøsten i ca. 4000 år. Det Ottomanske riket ble i 1917 tvunget til å oppgi alle sine besittelser i den arabiske verden, og Nasjonenes forbund overga til Storbritannia å administrere Palestina-mandatet i 1919. Det gjorde stormakten på en svært kritikkverdig måte frem til 1948, og den politiske og militære nedtur som stormakt begynte! Kan det være en sammenheng her?

Britenes svik overfor sionismens sak begynte allerede i 1920-årene da de satte en strek over Balfour-deklarasjonens intensjon og overga ca. 70 % av mandatområdet sitt til en arabisk emir, som i 1946 omgjorde emiratet til kongedømmet Jordan. Der har siden ingen jøder fått lov å sette sine føtter. Israel ble etter 1948 tilfluktsted for alle jøder i de arabiske landene, der de ble kjeppjaget ut i en ny diaspora - eller jaget tilbake til den nyopprettede jødiske staten, som ved et under overlevde angrep fra 5 arabiske naboland. Dette sviket og to andre dramatiske begivenheter i den 40-årige britiske nedgangsperioden tror jeg er årsaken til Storbritannias reduserte rolle i internasjonal politikk frem til i dag. Ingen historikere ser slik på årsaken til at Storbritannias innflytelse dramatisk forfalt, som her beskrevet: Tilbakegangen har etter min mening noe å gjøre med stormaktens grove overgrep mot Guds utvalgte folk. De hadde sammenhengende bodd i Det lovede land i de siste 4000 år. Det er et historisk faktum at fra 1920-årene og utover i etterkrigstiden frem til 1956/57 avtok Storbritannias makt og innflytelse på alle kontinenter parallelt med stormaktens overgrep mot det jødiske folk i «Palestina».

Denne forståelse av årsaken til Storbritannias tilbakegang deles ikke av mange, for kilden til forklaringen blir ikke regnet som seriøs av historikere. Kilden er Bibelen!  I 1. Mos.12.3 står det: «Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne». Slik står det faktisk! Og det lille landet har virkelig blitt til velsignelse for mange, og en stormakt på flere områder.

Etter Første verdenskrig forgrep Storbritannia seg på det jødiske folk flere ganger. Det begynte bra med Balfour-deklarasjonen den 2. november i 1917, da britene anerkjente eksistensen av et hjemland for jøder. Det er ingen tvil om at Det britiske imperium spilte en hovedrolle ved opprettelsen av staten Israel i 1948. «Englands løfte til jødene i Balfour-deklarasjonen hadde avgjørende betydning for Israels opprettelse», skrev en høyt respektert britisk historiker, Sir Martin Gilbert. Han skrev i 1998 en bok om Israels historie, som gjorde inntrykk på mange. Han forteller bl.a. om sionistlederen David Ben Gurion, som ett år etter Zionist-konferansen i Basel i Sweitz i 1897 på profetisk vis uttalte noen advarende ord til forsamlingen: «Britain has made a magnificent gesture; she has recognized our existence as a nation and has acknowledged our right to the country. But only the Hebrew people can transform this right into tangible fact; only they, with body and soul, with their strength and capital, must build their National Home and bring about their national redemption».

Advarselen var to the point. I følge Sir Martin Gilbert begikk britene to andre grove svik mot jødene i kjølvannet av Balfour-deklarasjonen. Det første var da Storbritannia i 1920 utpekte grand mufti, Haj Amin al-Husseini til religiøs og politisk leder for de palestinske araberne. Det var han som sto bak de blodige opptøyene i Jerusalem i 1921 og i Hebron i 1929 da henholdsvis 47 og 67 mennesker ble slaktet ned på brutalt vis. Lederen for disse pogromene ble etter hvert «en ledende arabiske figur» i «Palestina». I 1936 våknet britene opp for denne bandittens tvilsomme meritter, og han flyktet til eksil hos Hitler i Berlin, der han ble Nazi-propagandist under Annen verdenskrig.

Britenes andre svik i forbindelse med Balfour-deklarasjonen var, i følge Sir Martin Gilbert, «the White Paper», som den britiske utenriksminister Malcolm MacDonald stod bak. Dekretet fra 1939, like før utbruddet av Annen verdenskrig, stengte dørene til det lovede land for millioner av desperate jøder i Europa. Palestina-araberne ønsket å stenge jødene ute, og britene ga etter for deres ønsker. Bare 750.000 jøder ville få lov å komme til det britiske mandatområdet i løpet av de neste 5 år. Britiske ledere må ha visst at dekretet var en dødsdom for millioner av jøder. Det spilte ingen rolle! «The White Paper» la dessuten strenge restriksjoner på eksisterende jødiske bosetninger i mandatområdet. Palestina-arabernes ønsker måtte etterkommes: Araberlandene hadde oljen som britene sårt trengte i krigen som de fleste forsto snart ville bryte ut. Den brøt ut i september 1939.

Den 2. november er hvert år «et bittersøtt jubileum» for jødene som viser at de bare har seg selv, sine kristne støttespillere og sin Gud når det gjelder å realisere drømmen om et hjemland for jøder: Den britisk jødiske historieprofessoren skriver på forsonlig vis: «Vi må være takknemlig for at Storbritannia i 1917 oppfylte sin nødvendige rolle som «a major power recognizing the need for the Jewish return to Israel.» 

 Deklarasjonen oppfylte delvis Theodor Herzls drøm, men det tragiske svik i stormaktens politiske behandling av jøder gjennom de følgende 40 år frem til 1957 har betydd død og ulykke for tusenvis av jøder, som enten greide eller forsøkte å immigrere til «det lovede land». Det faktum at Storbritannia innledningsvis i 1920-årene tillot bølger av jødiske immigranter å komme inn i mandatområdet, oppveier ikke, eller visker ut, de lidelser britene påførte den jødiske befolkning i mandat-tiden. Derfor er 2. november en blandet opplevelse for alle jøder som ønsker å realisere drømmen om å opprette Eretz Israel: «Only the Hebrew people can transform this right into tangible fact», skrev Sir Martin Gilbert, i sin bok om Israels historie fra 1998.

Den såkalte «Vestbredden», som består av de bibelske landområdene, Samaria og Judea, står igjen for jødene å innlemme i «their National Home and bring about their national redemption.

Gå til innlegget

«Hva gjør vi når terroren rammer»? spør dr. Michal Rachel Suissa, i en artikkel på Senter mot antisemittisme, SMA, sin hjemmeside. Den kom i min innboks 23. oktober i år. Suissa er leder for SMA. Artikkelen kan dessuten leses i bladet «SMA Info», som etter det jeg har hørt, blir sendt til ca. 10000 abonnenter fire ganger i året. Artikler på hjemmesiden kommer ukentlig i like mange abonnenters innbokser. Informasjonen er likevel bare som en dråpe i havet når det gjelder å avhjelpe det norske folks manglende kunnskap om urettferdigheten som globalt begås mot jøder over hele verden, og forskjellsbehandlingen av det jødiske folks hjemland, Israel.

I årets siste nummer av «SMAs Info» redegjør redaktøren i en artikkel hvor utbredt forskjellsbehandling av Israel er fra topp til bunns både i det norske og i det internasjonale samfunn:  

Hun spør: «Hva gjør vi når terroren rammer?» Svaret hennes er relevant og aktuelt i kjølvannet av drapet på, og halshuggingen av, den franske læreren på åpen gate utenfor Paris fredag den 16. oktober i år. Artikkelen kan leses på SMAs hjemmeside. Det kan bli en øyenåpner for dem som «hungrer og tørster etter rettferdighet». Det tror jeg  redaktøren gjør på vegne av det jødiske folk, som hun er en del av. Hun har skrevet og skriver utrettelig om urettferdigheten mot dette folket som ingen ende vil ta. Ingen i Norge har bedre forutsetninger enn henne til å svare på spørsmålet om antisemittismens ulike ytringsformer:

Hennes forfedre hadde i lang tid bodd i Marokko, og foreldrene bodde i det muslimske landet i Nord-Afrika inntil familien ble kastet ut i 1949 (!). De kunne heldigvis  dra tilbake til redningen i Israel, der Rachel ble født åtte år senere. Sine barne- og ungdomsår fikk hun i dette landet, og sin akademiske utdannelse tok hun ved Det hebraiske universitet i Jerusalem. Hun snakker både hebraisk og arabisk i tillegg til engelsk, fransk og norsk, har en doktorgrad i kjemi og vært ansatt i mange år som førsteamanuensis i legemiddelkjemi ved Høgskolen i Oslo. Sine ressurser har hun etter ankomsten til Norge helhjertet stilt til rådighet for den sionistiske sak.

Jeg kjenner til hvordan Den norske kirkes øverste representanter teologisk stiller seg til denne saken. De deltok i NRKs storslagne overføring av Kirkeukas avslutningsgudstjeneste i Nidarosdomen søndag 4. oktober. Den ble rosende omtalt i norske medier. Gudstjenesten overvar jeg hjemme i min egen stue, og det ble en blandet opplevelse.

Jeg hadde en ubehagelig følelse under overføringen, for den strålende  gudstjenesten minte meg hele tiden om hva Jesus sa om fariseerne og de skriftlærde som tjenestegjorde i tempelet i Jerusalem på Jesu tid. Han kalte de høye herrer for «kalkede graver». Dr. Michal Rachel Suissa omtalte i sin artikkel våre dagers norske fariseere og skriftlærde i liknende ordelag, om enn ikke like krast som den Jesus ga fariseerne og de skriftlærde for 2000 år siden.

Jeg er enig med dr. Michal Rachel Suissa at Den norske kirkes øverste ledere, som deltok i Kirkeukas storslagne avslutningsgudstjeneste i Nidarosdomen søndag 4. oktober, var representanter for Norges mest sofistikerte form for antisemittisme. Jeg tror de fleste kristne sionister i denne saken er enig med den norske representanten for Guds utvalgte folk: Antisionismen er et bedrøvelig kapittel i Kirkens historie, og den lever blant oss i beste velgående.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere