Roald Øye

Alder: 87
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Jerusalem, Jesus og Muhammed.

Publisert 3 måneder siden

"Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet», skriver Paulus til sin medarbeider i sitt 2. brev til Timoteus 3.16 ? Gjelder hans dristige påstand fremdeles? Nei, Bibelen er premissleverandør i politiske spørsmål bare for mennesker, som har tillit til Bibelens troverdighet, bl.a. når det dreier seg om de lange linjer i historien.

I nesten 3000 år har Jerusalem vært den viktigste by for det jødiske folk. Den er kjent for å være «Davids by» fordi han grunnla den på 1000-tallet før kr. Israels Gud erklærte i 1. kongebok, kapitel. 11. vers. 32 at Jerusalem er byen fremfor alle andre byer i verden: «Men den ene stammen skal han få for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, den byen som jeg har utvalgt blant Israels 12 stammer». Alt i alt skal Jerusalem eller «Sion» være nevnt til sammen 965 ganger i Det gamle og nye testamente. Det er ingen tvil om at byen er i sentrum i Bibelen. Til sammenlikning skal Muhammeds ridetur under «den nattlige reisen fra Mekka til Jerusalem» og hans utrolige oppstiging til de sju himler, etter sigende ha skjedd på begynnelsen av 600-tallet e.kr. Det er eneste gang Jerusalem er nevnt i Koranen!

Jesus hadde en dypfølt kjærlighet for Jerusalem. Det er stedet der Han virket, døde, sto opp fra de døde, og steg opp til himmelen. Kristne tror at Messias skal komme tilbake på samme måte som han for opp til himmelen fra Oljeberget i Jerusalem. I Sakarias bok, kapitel 14 vers 4 står det: «På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst, og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så der blir en stor dal, idet den ene halvdel av fjellet viker mot nord, og den andre halvdel mot syd». 

 Når Oljeberget revner, vil alle innse at Jesus var den lovede Messias, Hans tilbakekomst er omtalt utallige ganger i Skriften. Da min sterk-troende mor for mer enn to generasjoner siden fortalte meg historien om Oljeberget som skulle revne mot øst og vest, var jeg en skeptisk ung mann, som var på nippet til å kaste ut barnetroen med badevannet - slik flere av mine venner etter hvert gjorde. De mente at man kunne ikke ta alt i Bibelen «for god fisk». At Oljeberget skulle revne, var for utrolig for dem å tro på, likedan Jesu oppstandelse og tilbakekomst.

Det er et paradoks at mange av disse gamle vennene mine i voksen alder respekterte og tok på alvor muslimenes oppfatning av Jerusalem som en hellig by. Denne oppfatningen har etter hvert blitt et korrekt politisk paradigme hos folk flest. Muhammeds nattlige utflukt til Jerusalem har fått storpolitiske implikasjoner, ettersom byen i islamsk tradisjon betraktes som den tredje helligste by etter Mekka og Medina: Muhammed har vært på et kort besøk der, og derfor inntar Jerusalem 3. plassen i muslimenes hierarki. Den høye plasseringen får de støtte for, endog fra lederne i Kirkenes verdensråd, som mener at Jerusalem bør deles likt mellom de to folk som bor der, siden de folkerettslig og teologisk står like sterkt med sine krav!

Den vantro skeptikeren, historikeren og Aftenpost-journalisten, Halvor Tjønn, harselerte over Muhammeds åpenbaringer i sin bok fra 2011: «Muhammed slik samtiden så ham». Han skriver: «Med engelen Gabriel som sendebud blir rideturen høydepunktet i den eventyrlige beretningen i Koranen om profetens nattlige reise til Jerusalem på ryggen av et bevinget muldyr der han møtte Abraham, Moses og Jesus - hvorpå Muhammed steg opp til himmelens porter. I den syvende himmel ble Muhammed ledet inn i paradiset der han møtte en ung kvinne og til slutt Allah selv». Løgnhistorien er det ikke bare muslimer som tror på, helligholder og respekterer, men også et flertall av utsendingene fra 194 medlemsland i FNs Hovedforsamling. Flertallet regner «Palestinas» observatørstatus i FN som god fisk!

Siste steg håper de blir opprettelsen av en palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad. 

Gå til innlegget

«Oslo-avtalene fra 1993 og 95 er ærekrenkende», hevdet Caroline Glick i en kommentar, «The Oslo blood libel is over». Den ble publisert for 9 måneder siden i Jerusalem Post, tre dager etter fremleggelsen av president Trumps fredsplan den 28. januar 2020: Hun er prisvinnende columnist, og forfatter av bestselleren fra 2004 "The Israeli Solution: A One-State Plan for Peace in the Middle East".

Hun kommenterte situasjonen som oppsto etter at statsminister Benjamin Netanyahu og de fleste lederne på den politiske høyreside i Israel støttet president Donald Trumps fredsplan da den ble fremlagt i januar i år. Kommentaren hennes ble publisert etter den historiske begivenheten som fant sted i Washington DC. Hun skrev at fredsplanen er «århundrets avtale for fred mellom Israel og palestinerne».

Statsminister Netanyahu og hans politiske støttespillere deler hennes positive oppfatning av fredsavtalen. De vet mer om planens innhold enn folk flest, og avviser kritikken fra ytterliggående sionister på den politiske høyreside i Israel. Disse er ikke fornøyd med at bare ca. 30% av «Vestbredden», (Judea og Samaria), har fått grønt lys av presidenten til å bli «annektert» på et eller annet tidspunkt i en uviss fremtid. 

Derfor mener de at planen i sin helhet bør forkastes. Partiet Yamina med sin religiøse sionistleder Naftali Bennett, deler dette negative syn på planen. Han var forsvarsminister i Netanyahus forrige regjering, og er en alvorlig utfordrer for Netanyahu hvis det blir nyvalg i nær fremtid.

De som tar seg tid til å lese Trumps fredsplan nøye, vil oppdage at den er et speilbilde av Oslo-avtalene fra 1993 og 95, som krevde at Israel skulle vise sin fredsvilje med landavståelser til palestinerne. I Trumps fredsplan har kravene blitt snudd på hodet. I stedet for at Israel blir avkrevd å vise sin gode vilje, blir det i Trumps plan krevd av palestinerne at de må vise sin oppriktige aksept av fredsprosessen, og det må skje i løpet av en periode på fire år, dvs. innen neste presidentvalg i USA i november 2024.

Hvis prosessen/aksepten uteblir, vil president Trump gi grønt lys for israelsk «annektering» av hele «Vestbredden», gitt at han fremdeles er president i USA etter å ha vunnet presidentvalget den 3. november i år. Denne seieren henger imidlertid i en tynn tråd, og forklarer Naftali Bennetts skepsis til fredsplanen. Planens skjebne kan bli avgjort på valgdagen i november.

«When you read the Trump plan closely, you realize it is a mirror image of the Oslo Accords. Rather than Israel being required to prove its good will, the Palestinians are required to prove their commitment to Peace», skriver Caroline Glick i sin kommentar, som viser at også hun er en varm supporter av presidenten og hans fredsplan.

I et intervju i Dagen 29. januar 2020, uttaler Kjell Magne Bondevik at «president Trumps Midtøsten-plan er fullstendig dødfødt». Den tidligere statsminister og Israel-venn reagerte kraftig på fredsplanen som president Donald Trump og statsminister Benjamin Netanyahu presenterte 28. januar. «Hans partikollega i KRF, Dagfinn Høybråten, deler hans syn på saken. Det viste han i forbindelse med arrangementet «Kirkeuka for fred i Palestina og Israel» som ble markert 20. - 27. september i år.

Dagfinn Høybråten frontet i år «Kirkenes verdensråds» arrangement med et innlegg på Vårt Lands verdidebatt, underskrevet av 11 kristne ledere i norske kirkesamfunn og kristne organisasjoner.

Han skriver: «Hvis annekteringen av C-områdene på Vestbredden gjennomføres, vil det bety slutten på muligheten for en levedyktig fremtidig palestinsk stat. Og dermed slutten på håpet om en tostatsløsning, som var det ultimate målet for Oslo-avtalene». Bondevik, Høybråten og kristenlederne har ikke tatt inn over seg at Oslo-avtalene og tostatsløsningen faktisk ble lagt død med Trumps fredsplan 28. januar  i år.

Caroline Glick avslutter sin kommentar i Jerusalem Post på en eksaltert måte: «Under «Oslo», Israel had no interest in taking the initiative. Every "step forward" was a set-up. Tuesday (28. januar 2020) Trump ended the 27-year nightmare. »Oslo» is the past. Sovereignty is now. We were like dreamers. The time has now come to give thanks for the miracle and get on with building our land.»

Bondevik, Høybråten og kristenlederne bør lytte til Caroline Glick før de uttaler seg om indrepolitiske forhold i USA og Israel. Hun har vokst opp i USA, og har bodd halve livet i Israel, og gjort karriere som meritert kommentator i den israelske samfunnsdebatten. Hun peker på årsaken til at en hel verden, anført av de palestinske lederne i Fatah og Hamas, sammen med den politiske venstresiden i Israel og kristenledere i den vestlige verden, helhjertet og samstemt dømmer Donald Trump og hans fredsplan nord og ned. «Presidenten» ser ut til å kjenne Bibelens løfter til det jødiske folk bedre enn både kristenledere og tidligere topper i KRF.

Den politiske venstreside er frenetiske i sine forsøk på å redde Oslo-avtalene, som de har innsett er i ferd med å bli kastet på den historiske skraphaug - hvis president Trumps fredsplan får internasjonal tilslutning. 

«Der hører de hjemme», sa KrF-politikeren, Kåre Kristiansen allerede i 1994 da Nobels fredspris ble tildelt Yasser Arafat. Sannhetens øyeblikk har ennå ikke gått opp for alle kristenledere i Norge

 Amerikanske velgere avgjør med sine stemmesedler den 3. november om Oslo-avtalene havner på skraphaugen og dermed virkeliggjør mirakelet: gjenopprettelsen av Eretz Israel. Jøden Caroline Glick hadde grunn til å bli eksaltert etter publiseringen av Trumps fredsplan.

Gå til innlegget

Stortingsvalget 2021

Publisert 4 måneder siden

Redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, «frykter at et nytt parti (Sentrum) kan sende KrF under sperregrensen» og skriver på lederplass: «Den eneste politiske innflytelsen de vil kunne oppnå, er at de eventuelt kan klare å vippe noen andre, først og fremst KrF, under sperregrensen. Akkurat det har nyskapningen for øvrig til felles med Partiet De Kristne». Dette forholdet er et stort paradoks og et tankekors.


I denne situasjonen kan "den beste",  PDK, bli  "den nest bestes", KrFs, verste fiende. Selbekks dystre politiske scenarium åpner for en skjebnesvanger kursendring i norsk politikk. 

I noen år med borgerlig regjering har Krf vært garantisten for et minimum av genuint kristent gjennomslag i lovgivningen på det etiske området. Den siste garantisten i vår nasjonalforsamling som forsvarer disse verdiene kan bli sendt under sperregrensen av partiet som mange i Kr.f. har stor sympati for, og kanskje til og med har gitt sin stemme til i noen valg, Partiet De Kristne. «Ropstad bør fokusere på å hente tilbake stemmene som KrF har tapt til dette partiet. Slik kan han klatre over sperregrensen», står det videre på lederplass i Dagen.

Noe mer kan gjøres. Formannen, Erik Selle og hans partifelle Thomas Moltu, i PDK er det mange i KrF som ønsker hadde hatt fast plass på Stortinget. Det regner de fleste er en umulighet slik folkemeningen i Norge er på det nåværende tidspunkt. Nå står det om å redde så mange plaser for KrF som mulig i stortingsvalget i 2021.

Jeg fremmer et fromt og kanskje utopisk forslag for Erik Selle: Avstå fra å stille liste i 2021, og oppfordr sympatisørene deres til å stemme KrF ved riksvalget til neste år. Det vil være en tragedie for landet hvis AP, SP, SV, Rødt, MDG, Sentrum og kanskje Venstre -  eller noen av dem - får flertall på Stortinget, og samler seg om å danne en venstrevridd regjering, som vil føre landet ut i en materialistisk og hedonistisk hengemyr, der klassiske verdier som familie, kirke, kristen skole, kristent utdanningssystem, kristen barneoppdragelse og kristen sionisme blir kastet over bord som utdaterte politiske holdninger.

Paradoksalt nok kan det nye partiet, " Sentrum", ved å stjele stemmer fra venstresidens småpartier bli en ufrivillig aktør som hjelper KrF til å forbli på Stortinget ved at venstresidens småpartier ikke kommer over sperregrensen på 4%. Intet ville ha vært bedre, sett fra en KrF velgers synspunkt.

Det viktigste er at KrF greier å komme over sperregrensen. Som nesten livslangt medlem av partiet vil jeg forbli trofast mot KrF til det siste - selv om jeg har stor sympati for PDK.

Gå til innlegget

Frem til 2018 var Bondevik leder for «Oslosenteret for fred og menneskerettigheter», og som sådan vil jeg be ham kommentere Dagfinn Høybråtens innlegg på Vårt Lands verdidebatt 24. september. «Solidaritet og handling for Palestina og Israel»: «Hvis annekteringen av C-områdene på Vestbredden gjennomføres, vil dette bety slutten på muligheten for en levedyktig fremtidig palestinsk stat. Og dermed slutten på håpet om en tostatsløsning, som var det ultimate målet for Oslo-avtalene».

Innlegget er underskrevet av 11 ledere for en del kirkesamfunn og kristelige organisasjoner i Norge. Det som forundrer meg som medlem av dagens Kristelig Folkeparti, er ikke navnene på de mange underskriverne av innlegget, men forfatterens navn, som er en hedret partiveteran i Kr. f.  som for kort tid siden nesten tok knekken på tobakksfabrikantene i verden. Kjell Magne Bondevik har nå mulighet til å ta knekken på alt snakk  i Norge om en tostatsløsning, som var det ultimate målet for Oslo-avtalene». Partiformann Kjell Ingolf Ropstad trenger en oppmuntring i striden med venstrekreftene i partiet sitt.

At Dagfinn Høybråten ikke er mer orientert om Midtøstens historie er  kanskje ikke så rart siden hans spesialfelt var på andre områder enn historie. Bibelhistorien burde han derimot  være fortrolig med. I likhet med  de fleste etniske nordmenn har han tydeligvis ikke satt seg inn i San Remo-avtalen fra 1920-22, heller ikke Sikkerhetsrådets resolusjon 242 fra 1967. En tidligere statsråd i Kjell Magne Bondeviks regjering forventer vi derimot hadde satt seg inn i Bibelhistorien. Der kan vi lese om Israels gjenopprettelse for 3. og siste gang i Kanaans land. Det skjer i våre dager.

Det var oppsiktsvekkende å lese hva en ung kvinnelig norsk-iransk innvandrer fra Teheran, Mina Bai, som nå bor i Oslo, skrev på verdidebatt den 25. september om «Kunnskapsløsheten om Midtøsten i Norge.» Innlegget  røper at hun er godt orientert om Oslo-avtalenes havari.  Hva hun mener om dem, går frem  av det hun skriver om president Trumps fredsplan: «Jeg er stolt av Abraham-avtalen og ser frem til å se Midtøsten blomstre etter denne avtalen, til norske kommentatorers store skrekk og forferdelse.»

 I 1974 talte Yasser Arafat i FNs Hovedforsamling. Han sa at «han stod med en olivengren for fred i den ene hånden og en frihetskjempers pistol i den andre.» 20 år senere mottok han og de israelske lederne Peres og Rabin fredsprisen for å ha satset på «olivengrenen» ved å underskrive den såkalte Oslo-avtalen i Washington. Den tok sikte på forsoning mellom israelere og palestinere. Vi vet hvordan det gikk med forsoningen. Det gikk slik det måtte gå når den ene part, etter den norske megleren Terje Røed Larsens mening, var en notorisk løgner, som satte i gang en intifada i det øyeblikk han forsto at Oslo-avtalene ikke ga ham hele «Vestbredden».

Kristelig Folkepartis stolthet, tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, vil jeg be gå ut i offentligheten med en innrømmelse om at han og hele det politiske etablissement i Norge på 1990-tallet og i tiden etter da han var statsminister, ble lurt trill rundt av terroristen og fredsprisvinneren Yasser Arafat. Kjell Magne Bondeviks stemme om tostatsløsningen kan kanskje legge død enhver tale om gjenoppliving av Oslo-avtalen, og også «slutten på muligheten for en levedyktig fremtidig palestinsk stat»

Verken i internasjonale avtaler eller i Toraen står det noe om opprettelse av en palestinsk stat på det landområdet som Abrahams og Jakobs etterkommere fikk løfte om for snart 4000 år siden, tvert imot står det en advarsel om ikke å dele landet. Dagfinn Høybråten bør lese seg opp både på internasjonale avtaler, og på hva Første Mosebok sier om landegrenser i Kanaans land.

Gå til innlegget

Kort tid etter at pandemien slo til i Norge i mars 2020 ble jeg som slagpasient utsatt for et fall på et omsorgssenter, som på nytt brakte meg inn og ut av sykehus og helseinstitusjoner i et halvt år tid. Det ga meg tid til å reflektere over helsevesenets tilstand i dagens Norge, og hva som kan gjøre tilstanden bedre. Jeg fikk føle på kroppen helsevesenets underbemanning . Jeg fant ut at det må ha noe med penger og bevilgninger å gjøre.

Historien kan lære oss noe om dette forholdet. Et ordtak fra romersk keisertid som pressgrupper og  politikere på den politiske venstreside, ikke har tatt inn over seg, lyder: «Der hvor intet er, har keiseren mistet sin makt». 

Staten er våre dagers «keiser». Aktører på den politiske venstreside overser det stattholderen i den østlige provinsen Asia Minor, dagens Tyrkia, forstod da han på 100-tallet e.kr. ba om penger fra keiser Hadrians «pengebinge» i Roma. Stattholderen trengte penger til å reparere helt nødvendige forsvarsverker i et romersk fort ved rikets østlige grense. 

Han fikk avslag på sin henvendelse. Kassa i Roma var nesten tom! Pengemangel satte grenser for keiserens makt. Slike problemer ble det etter hvert mange av i Romerriket, og tiden etter keiser Hadrian (117-136), som var den 3. av «de 5 gode keisere», innvarslet rikets undergang noen hundreår senere. Murene han hadde bygd  rundt keiserriket begynte å forvitre  allerede i keiserens tid. Hadrians mur i England kan man likevel ennå se spor etter.

De fleste europeiske staters økonomiske ressurser vil heller ikke strekke til hvis flyktningstrømmen fra Afrika og Asia nesten uhindret får lov å fortsette å strømme inn i Europa som hittil. Velferden vil  forsvinne.

Det er mulig å betrakte den norske stat som en stor industribedrift der inntekter og utgifter må stå i et visst forhold til hverandre. Målet må være som i det gamle bondesamfunnet: Å overlevere «gården» til neste generasjon i bedre stand enn da foreldrene tok over for noen år siden. Foreldre fortjener bl.a. å få plass på sykehus og eldresentre med god service. Allerede nå begynner servicen og bemanningen å bli dårlig på en del helseinstitusjoner i Norge. Det kan mediene bekrefte.

De gamle som bygde landet, fortjener å få en avslutning på livet som står i forhold til det de har bidratt med til fellesskapet. Det må være legitimt å hevde at de bør gå foran millioner av mennesker som lever under grusomme og nedverdigende forhold på andre kontinenter, og som ønsker å bosette seg i Norge for å få del i norske velferdsgoder? Er venstresidens liberale innvandringspolitikk mer human enn de restriktives politikk på den politiske høyreside? 

Den norske statskasse kan gradvis gå tom, hvis utbetalingene til flyktninger og asylsøkere som venstresiden i Norge ønsker å inkludere i det norske samfunn, får lov å søke tilflukt i Norge. Det må være mulig å gi hjelp på andre måter.

Keiseren i Oldtiden  var ikke så mektig som mange trodde. Det er heller ikke statsmaktene i våre dagers Europa, heller ikke Norge med sitt oljefonn på over 200 milliarder kroner.

SVs Audun Lysbakken forlanger «breiere krisepakker» til næringslivet og mer penger til helsevesenets mange underbemannede institusjoner, samtidig som han går inn for å ta imot flere kvoteflyktninger, asylsøkende mennesker og en og annen lykkejeger, som etter Fr.Ps Sylvi  Listhaugs økonomiske beregninger, vil koste den norske stat millioner av kroner for hver innvandrer som blir integrert i det norske samfunn. Det vil få alvorlige følger for vårt velferdssystem, hvis så skjer. Der intet er, har den politiske venstreside, mistet sin troverdighet i innvandringsdebatten.

«Vi har så mye uløst og ugjort, så vi skulle ønske at helsepolitikerne engasjerte seg i dette istedenfor å snakke om et illusorisk valg ----. først må vi sikre at eldre mennesker og deres pårørende skal være trygge på at hjelpen finnes, at de får den, og at de får den i tide og uten kamp.», skriver generalsekretær i nasjonalforeningen for folkehelsen, Mina Gerhardsen, i et innlegg på Vårt Lands verdidebatt.

At betjening og pasienter på alle norske sykehus og deres pårørende kan være trygge på at «hjelpen finnes, at de får den, og at de får den i tide og uten kamp.», er et fromt ønske, som vil bli mer og mer utopisk hvis den liberale innvandringspolitikken til den politiske venstreside på Stortinget vinner frem.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere