Roald Øye

Alder: 87
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

«Look to Israel!»

Publisert 2 måneder siden

Utenriksministeren i Ronald Reagans presidenttid i 1980-årene, George P. Shultz, uttalte seg i Washington Post på 100-årsdagen sin i desember 2020 om sitt begivenhetsrike politiske liv. Nå er han død. Han forhandlet med generalsekretær Michael Gorbatsjov, og hans sovjetrussiske medarbeidere i Sovjet-unionens siste dager, før Den kalde krig i 1989 offisielt ble avblåst. Det fortjente den russiske statslederen å få Nobels fredspris for i 1990.

Mikhail Gorbatsjov lever fremdeles. Hans motpart, Reagans utenriksminister, Mr. Shultz,  sa på 100-årsdagen sin: «Jeg har lært mye i mitt lange liv, og når jeg ser meg tilbake,  slår det meg at det var en lekse jeg tidlig måtte lære, og det er en lekse som jeg har måttet lære meg om igjen og om igjen. Å skape tillit er den viktigste egenskap  et menneske kan besitte. Når det var tillit i rommet, uansett i hvilket rom det var, i familierommet, i klasserommet, i garderoben,  i Det ovale rom, på regjeringskontoret eller på rommet i soldatbrakka, så hendte det gode ting. Når det ikke var tillit i rommet, hendte  ingen ting. Alt annet enn tillit er bare detaljer.»

Det var tillit mellom statsmennene som avskaffet Den kalde krig. Det er manglende tillit som i dag holder liv i den over 100 år gamle Midtøsten-konflikten fra Balfour -deklarasjonens dager i 1917 til PLO formann Mahmoud Abbas patetiske forsøk på å lyve like troverdig i 2021, som sitt store forbilde, Yasser Arafat, gjorde inntil han døde for 15 år siden. Han var en notorisk løgner, i følge den norske mekleren, Terje Rød-Larsen,  som var til stede under de årelange forhandlingene som førte frem til Oslo-avtalene i 1993 og 1995.

I begeistringens rus etter partiformann Yasser Arafats utstrakte hånd til Israels to øverste ledere, Yitzhak Rabin og Shimon Peres, ble alle tre i 1994 tildelt Nobels fredspris. Nå er de alle borte. To av dem kjente sterkt  på mistilliten som rådet mellom partene som deltok i forhandlingene, men bare en av dem, utenriksminister Shimon Peter, har vært i stand til å til å gi ettertiden et inntrykk av det dårlige forhandlingsklimaet,  slik den norske mekleren Terje Rød-Larsen,  så prisverdig gjorde med sin åpenhjertige uttalelse om Yasser Arafat, mens forhandlingene pågikk.    

Det var nødt til å gå som det gjorde med Oslo-avtalene. Utover på 2000-tallet ble de etter tur hevet på den historiske skraphaug.  Det er bemerkelsesverdig hvor respektfullt norske myndigheter behandler palestinske talsmenn og myndigheter som fremdeles ærbødig snakker om Oslo-avtalene og to-statsløsningen.» Look to Israel!» og legg merke til hvordan folket og deres partiledere der behandler papiret som avtalene ble skrevet på.

 Jeg vil utfordre Mona Juel og hennes ektemann, Terje Rød-Larsen, som er norske og har arbeider i FN-systemet i årevis, om å komme på banen med sine erfaringer med palestinske ledere i den tid de har hatt noe med dem å gjøre. Det er pinlig å høre utenriksminister Ine Eriksen Søreide uttale seg om støtten Norge gir til Mahmoud Abbas’ regime på «Vestbredden». Hun trenger å bli oppdatert om lederne for dem hun vil hjelpe.

Gå til innlegget

Tidenes viktigste valg i Israel?

Publisert 2 måneder siden

«Just- Bibi /Just - Not- Bibi» er bare halve historien om det kommende israelske valg den 23. mars. Det er ikke bare snakk om Israels statsminister Netanyahu. Det er også om sionismens fremtid i staten Israel det dreier seg om.

Israels politiske kommentatorer deler det politiske kart i to blokker,  for eller mot statsminister Netanyahu, og det er ved første øyekast en fornuftig betraktning.  Jokerne i spørsmålet om sionismens fremtid har riktignok splittet to sionistiske høyre-ving partier:  Naftali Bennetts, Yamina,  og Gideon Sa’ars, «New Hope», ønsker begge at Bibi skal overlate styringen til dem. 

Det vil bli avgjort i valget om 5-6 uker og vekker interesse langt utenfor Israels grenser. Ved siden av Norge regner en del mennesker Israel for å være deres 2. fedreland.

Begge lederne i de nevnte partiene har sluttet seg til «Just-Not-Bibi»-fraksjonen,  selv om partiene er sionistiske. I følge de siste meningsmålingene ville partiene ha fått henholdsvis 12 og 15 mandater i Knesset hvis det hadde vært valg i dag. Netanyahus parti, Likud, har større oppslutning enn de to partiene til sammen, men Likud trenger hjelp fra flere partier på høyresiden for å få til et styringsdyktig flertall på  minst 60 representanter i Knesset.  Hvilke av småpartiene på høyre- og venstresiden,  som kommer over sperregrensen på 3.25 % er dessuten avgjørende for at regjeringskabalen skal gå opp til statsministerens fordel. 

Lederne i partiet  Yesh Atid, som i følge meningsmålingene vil bli det nest største partiet med 17 representanter i Knesset,  har sagt om igjen og om igjen at det betrakter «the Joint Arab List» som en legitim partner som fortjener å bli tatt inn i varmen, og bli del av en venstreving- koalisjon.

Naftali Bennetts politiske karriere har jeg fulgt siden han kom inn i israelsk politikk for ca. 10 år siden, og for ham er sionismens sak så viktig at jeg tror han «svelger» Benjamin Netanyahu, eller vite versa.  

Hvis alternativet til den sittende israelske statsminister er et parti sprunget ut fra venstresiden eller fra de arabiske partiene, tror jeg få ledere på høyresiden velger alternativet, «Just - Not- Bibi»!  

Den andre halvdel av historien i det kommende valg i Israel er i høyeste grad historien om sionismen.  Arbeiderpartiet, med statsminister David Ben Gurion i spissen, var i sin tid en av grunnleggerne av det sionistiske prosjekt i 1920-årene,  som førte til opprettelsen av staten Israel i 1948.  

«De progressive krefter» på venstresiden i det israelske samfunn har ført til at Arbeiderpartiet «has morphed into an anti-Zionist party. Den palestinske aktivisten Ibtisam Mara’ana ble nylig ønsket velkommen «to the wonderful team of the Labor Party»,  og det viser hvor langt Arbeiderpartiet «has morphed into an anti-Zionist party, a necessary byproduct of progressivism», uttaler Ibtisam Mara’ana. 

Vi som har Israel som vårt 2. fedreland, er ikke blant dem som gleder seg over det israelske arbeiderpartis politiske kursendring, og tror David Ben Gurion ville ha beklaget utviklingen hvis han hadde vært til stede i dag. 

Gå til innlegget

«The Electoral College», eller som det kalles på norsk, valgmannskollegiet, ble skapt under arbeidet med den amerikanske grunnlov i 1780-årene etter at de 13 New England-statene under ledelse av general George Washington i 1775 hadde seiret i krigen mot verdens dominerende stormakt på den tid, Storbritannia.


Pioner-statene erklærte sin uavhengighet av England året etter,  i 1776, og begynte straks på arbeidet med å utforme en grunnlov som grunnlovsfedrene visste skulle komme til å gjelde for flere stater enn de 13 på østkysten av kontinentet.  Etter få år var tallet kommet opp i 15 stater.  I dag er det 50 stater i unionen,  og et par til er på trappene.

Arbeidet  med grunnloven tok 13 år, og var ferdig i 1789.  Som en kuriositet  kan nevnes at grunnlovsfedrene på Eidsvoll brukte 8 uker, fra 12. mars til 17. mai i 1814 på å gjøre ferdig vår grunnlov. De amerikanske grunnlovsfedrene hadde færre forbilder å legge til grunn for sitt arbeid enn nordmennene, og mente selv at de skulle lage en skreddersydd grunnlov for kolonistene på det nordamerikanske kontinent. Det greide de, selv om det har kommet til utallige grunnlovsendringer i disse 232 årene som har gått. Siste grunnlovsendringsforslag,  som ligger på bordet er fjerning av valgmannsordningen. En eventuell fjerning kan få vidtrekkende betydning for amerikansk innen- og utenrikspolitikk.

Valgmannskollegiet var en nydannelse på 1700-tallet, som var nødvendig i USA av spesielle grunner, og grunnlovsfedrene var på det punkt forut for sin samtid. Det ble skapt et politisk organ som hadde til hensikt å gi enhver borger i landet, også de i tyntbefolkede utkantstrøk, en mulighet til å si sin mening med bortimot samme tyngde som de som bodde/bor i tett befolkede områder, når det gjaldt å ta avgjørelser i føderale saker. Det var en forutseende ordning når vi nå ser på USAs ulike befolkningstetthet i  delstatene.  

Selv om det i dag er noen som arbeider for å avskaffe valgmannsordningen, mener et flertall i USA at denne ordningen har livets rett. Den tjener til å bevare unionen, som består både av 50 stater og av 231 millioner mennesker. Men det er stor forskjell på folketallet i statene, f. eks. California og Wyoming! Den første har 40 millioner innbyggere, den andre litt over en halv million. Begge statene sender 2 representanter til valgmannsmøtet som velger den nye presidenten, enda den førstnevnte har 73 ganger så mange innbyggere som den andre. California og Wyoming har dessuten 2 senatorer i Senatet.  California har 53 representanter i Representantenes hus, Wyoming bare en. Antall representanter i valgmannskollegiet er henholdsvis 55 og 3, forholdstallet er ca. 18 til en. Ideen med desentralisering av makten i landet ser man spor etter overalt i den amerikanske konstitusjonen.

Uten «the Electoral College» kunne presidentkandidatene ha drevet kampanje bare i delstatene med de høyeste innbyggertallene. De mindre delstatenes interesser hadde de ikke behøvd å ta hensyn til. De fikk seile sin egen sjø!  En tredel av USAs innbyggere bor i en av 4 store delstatene, California, Texas, Florida eller New York. Donald Trump tok hensyn til dette forholdet i sin valgkampstrategi  i  2016,  og vant av den grunn trolig  presidentembetet,  selv om Hillary Clinton fikk flere stemmer enn ham.

Venstresiden i USA med demokratene i føringen forsøker nå å omdanne De forente stater til  «the country in a new progressive image» slik at de kan vinne presidentembetet i de neste valg i dette hundreåret.  «Bildet» er folk i Europa, som bor i venstreside-styrte land, vel kjent med: De årlige aborttall pr. 1000 innbyggere er litt mer skremmende på denne siden av Atlanteren. Demokratene vil lettere nå sine progressive mål ved å fjerne valgmannsordningen.

Gå til innlegget

Fremdeles er det mange, både lek og lærd i Norge, som husker eller opplevde dr. teol. Ole Hallesby som forkynner eller foreleser. Han var ansatt ved Menighetsfakultetet i en mannsalder fra 1909 til han ble pensjonist i 1951.

Han doserte at kirkens bekjennelsesskrifter er sekundære i forhold til Bibelen. For Hallesby ble dogmatikken derfor vesentlig et skriftstudium.

Det var viktig å spørre: Hva sier Bibelen? I forhold til Bibelen

avvises avvikende læreavgjørelser. I praksis var det likevel slik for

Hallesby at det ene belyste det andre.

På Menighetsfakultetet ville Ole Hallesby med sin konservative  teologi ha blitt sett på som en fossil hvis han fortsatt hadde forelest der i dag. Han har spesielt blitt berømt og beryktet for sin sedelære. «Den kristelige sedelære». (1928)

Jeg husker ham som forkynner,  både «live» på talerstol på Oslo off. lærerskole,  der han av og til holdt andakt, og foran radioen i barndomshjemmet mitt i januar 1953,  da han holdt talen, som utløste helvetesdebatten i Norge. Jeg opplevde ham ikke som svovelpredikant på noen av stedene. Tvert imot opplevde jeg og mine studiekamerater ham som en mild mann, som ikke forsvarte seg not de groveste anklager i mediene.

Han hadde også en annen kvalitet. Han kunne innrømme at han hadde tatt feil på et eller annet felt hvis Skriften eller erfaring tilsa at han skulle skifte standpunkt. Det gjorde han på et sentralt teologisk område, som ikke er så godt kjent. Derfor tar jeg det opp her. Ikke en gang Ole Hallesbys sønn, Kristen Hallesby, hadde kjennskap til at hans far hadde endret sitt syn på Israel etter 1948. Kristen var teolog som sin far. En snuoperasjon hos sin far kjente han ikke til. På spørsmål fra meg om han kunne finne ut av farens etterlatte papirer om han hadde forlatt den såkalte «erstatningsteologien», fikk jeg aldri noen tilbakemelding. Det førte til litt gransking fra min side omkring Ole Hallesbys syn på Israel før og etter 1948. Hans stemme er kanskje fremdeles relevant i samfunnsdebatten. Han hadde endret syn!


Torbjørn Greipsland tok, i et innlegg i den kristne dagsavisen Dagen den 16. januar 2018, opp et spørsmål om noen av avisens lesere visste noe om hvordan professor Ole Hallesby stilte seg til opprettelsen av den jødiske stat i Palestina i 1948. Den hansken tok jeg opp, for det visste jeg tilfeldigvis litt om. Ole Hallesby hadde tidligere i sin forkynnelse og i sine forelesninger uttalt om en eventuell jødisk stat «at den tid for alltid var forbi». Etter 1948 gikk det ikke lenger an å si det.  Hvordan stilte kristenfolkets fremste talsmann, høvdingen,  seg til den nye politiske situasjonen etter Israels gjenopprettelse? 


Greipsland skrev til slutt i sitt innlegg: «Uansett Hallesbys syn på Bibelens ufeilbarlighet, vil det være interessant å få vite hva Hallesby sa eller skrev etter 1948 om jødenes tilbakevending til Israel». På denne bakgrunn sendte jeg en utfordring til en kontaktperson i Israel, teologen, Gro Wenske, som jeg visste kunne gi svar på spørsmålet. Her er utfordringen som jeg sendte henne: «Du vet noe om dette, Gro Wenske. Jeg utfordrer deg til å gi nye generasjoner av kristne i Norge et svar på spørsmålet om Ole Hallesbys teologi på dette området. Det er sikkert mange som vil være interessert i å høre hva du vet om denne saken, som er så avslørende når det gjelder teologers blindhet før og nå».


Her er svaret jeg fikk fra Gro Wenske: «Min far, Per Faye-Hansen hadde prof. Ole Hallesby som lærer på Menighetsfakultetet. Han satte prof.  Hallesby meget høyt, og både han og min mor hadde Hallesby som sjelesørger. Hallesby trodde ikke at jødene noen gang ville få tilbake sitt
gamle løftesland. I mange år holdt han fast på det vi kaller «erstatningsteologi". Men i 1948 ble som kjent staten Israel opprettet. Min far besøkte landet første gang i 1938. Deretter var han der i 1948 - 49 - og senere. En vår da han kom tilbake til Norge, få måneder før prof. Hallesby døde i 1961, besøkte min far ham på sykehuset. Han hadde da med seg en liten
blomsterbukett med ville røde anemoner fra Israel. Da sa prof. Hallesby til ham: "Du, Per, - når det gjelder Israel, så må jeg nok gi deg rett!". –


Denne innrømmelsen betydde veldig mye for min far. Prof. Hallesby var så stor at han våget å innrømme at han hadde tatt feil. Han våget å ta Bibelens profetier bokstavelig".  Som før, så er det også nå mange teologer som er åndelig blinde.  Det er ikke noe nytt. Slik var det også på Jesu tid.Det var ikke mange skriftlærde og fariseere som forsto den tiden de levde i, forsto hvem Jesus egentlig var. Da Israel ble opprettet i 1948, begynte kanskje tvilen hos Ole Hallesby om han hadde dosert vranglære (erstatningsteologi) for prestestanden i Norge siden han ble ansatt ved Menighetsfakultetet i 1909. Teologenes og akademias kuvending etter 1967 - med tvil om Israel som løfteslandet har vært mer enn tydelig».

For noen år siden talte Gro Wenske på et møte på Gvarv og fortalte om sin fars besøk hos Hallesby på sykehuset før han døde i 1961. Jeg spurte henne om jeg kunne bruke hennes fars historie når jeg uttalte meg om Israel i de kristne dagsavisene. Det fikk jeg lov til.

Professor Ole Hallesbys helomvending på dødsleiet har i mange år forundret - og  gledet meg. Kanskje han vegret seg på slutten av livet mot å gå offentlig ut med sitt endrede syn på Israel? Det hadde i Mellomkrigstiden vært helt utenkelig at en gjenopprettelse av staten Israel kunne finne sted, og på slutten av livet orket han kanskje ikke å ta opp enda en kampsak. Det fikk andre gjøre.

Innfor døden innrømmet han likevel sin feiltakelse, og fikk sikkert Guds tilgivelse for feiltakelsen, som riktignok har satt dype spor i den norske prestestand like til i dag.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere