Roald Øye

Alder: 87
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

De fleste amerikanere tror at en kvinne kan innta Det hvite hus innen 2030. Tidligere amerikansk FN-ambassadør under ekspresident Donald Trump, Nikki Haley, kan være en aktuell kandidat i 2024 og 2028. Hun får eventuelt mye å rydde opp i etter president Joe Bidens første 100 dager på jobb.

Hva er kriteriet for å slippe gjennom med et kontroversielt tema?

Hun fordømmer i et innlegg i «the Algemeiner» 8. mars i år president Joe Bidens beslutning om på nytt å slutte seg til Human Rights Council, UNHRC, og å ta opp igjen finansieringen av «United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees», UNRWA.

Hun stilte to retoriske spørsmål i bladet for å illustrere absurditeten i begge vedtakene: "If China, Russia, and Cuba started an organization that celebrated their tyranny in the name of human rights, would the United States want to join?» og « If an organization that claimed to help refugees actually hurt them, while spreading antisemitism, would the United States want to fund it?» Det ønsket Nikki Haley å vite.

USA trakk seg ut av UNHRC i juni 2018 , og hun brukte illustrasjonen til å vise hvor absurd det er hvis USA nå melder seg inn igjen i denne FN-organisasjonen: «Det er som å sette bukken til å passe havresekken»,  sa hun. «Ved å slutte oss til UNHRC og ved å ta opp igjen finansieringen av UNWRA vil vi ikke gjøre noen av organisasjonene en tjeneste».

Begge Joe Bidens forslag vil oppmuntre våre fiender og skape problemer for våre allierte, samtidig som det vil være sløsing med amerikanske skattepenger. I september samme år i forbindelse med feiringen av det jødiske nyttår sendte ekspresident Donald Trump en melding til jødiske ledere: «I stopped massive amounts of money that we were paying to the Palestinians.» I samme melding ga han beskjed til palestinerne: «We’re not paying until you make a deal.” Ekspresident Trump stilte ensidige krav til palestinerne, som i alle år har vært bremsekloss i fredsprosessen.

UNHRC ble opprettet for å fremme respekt for menneskerettigheter og for å skaffe hjelp til flyktninger.  

I følge Nikki Haley gjør rådet  ingen av delene. Tvert imot, det gir diktatorer en mulighet til å skjule sine grove overtramp bak sitt medlemskap,  og fra denne plattformen retter det anklager mot det eneste  demokratiet i Midtøsten, Israel, fremfor andre aktuelle røverstater.  FN vedtar rutinemessig flere  fordømmelser av Israel enn av Nord-Korea, Iran og Syria til sammen. I 2020 fikk kommunist-Kina, kommunist Cuba  og Vladimir Putins Russland plass i rådet,  selv om landene undertrykker sine borgere på grusomme måter. På toppen av det hele vedtok rådet dette året fem pro-palestinske og anti-Israel resolusjoner. 

President Donald Trump besluttet å forlate UNHRC og kuttet all forbindelse med rådet på grunn av dets anti-Israel-holdning og fordommer. Tre år senere ble det gjort kjent av utenriksminister Antony Blinken at USA vil tre inn i rådet igjen, denne gang som observatør og ikke som fullverdig medlem. “We recognize that the Human Rights Council is a flawed body – in need of reform to its agenda, membership, and focus, including its disproportionate focus on Israel,” innrømmet Blinken.

Nikki Haley var avvisende til Joe Bidens tilnærming, som hun mente var naiv.  Han prioriterer «feel-good actions over results and reforms».  I en organisasjon der ufrie stater har flere representanter enn frie stater er det lite som kan oppnås. Det er ikke bare UNHRC som bekymrer Haley. 

En fortsatt finansiering  av UNWRA er til liten hjelp for palestinske flyktninger. UNRWA har blitt kjent for å ha delt ut læremidler til palestinske ungdommer som glorifiserer jihadister,  og lærebøker som inneholder oppfordringer til drap på jøder, som f.eks.: «Jihad is one of the doors to paradise», «the Palestinians are lions in fighting the enemies». Haley sa at dette ikke var nødhjelp til flyktninger, men  grov pro-terrorist propaganda.  Haley er ikke alene om sin bekymring vedrørende president Joe Bidens beslutning om å slutte seg til disse FN-organisasjonene. Tidligere US-ambassadør til Israel David Friedman twitret: “Well here’s a terrible policy: rejoining the UNHRC and UMRWA.» Donald Trump and Nikki Hailey gjorde det helt riktige da de trakk USA ut av disse rådene.

Utenriksminister Blinken forsvarte president Bidens beslutning fordi USAs tilstedeværelse i rådene, etter hans mening, ville være med å instituere en ny praksis i dem. Nkki Haleys advarsel har heller ikke hatt noen virkning på norsk holdning til disse rådene. Statsminister Erna Solberg har liten sans for Israel, etter det som står i dagens aviser.

En norsk diplomat, Ms. Leni. Stenseth. Norges ambassadør til Lebanon, har blitt utnevnt til nestleder for «UN relief agency for Palestine refugees», UNRWA, for å forsvare rettighetene til ca. 5.6 millioner palestinske flyktninger som i dag bor på Vestbredden, i Gaza, Libanon eller Syria. De fleste vil tilbake til der deres forfedre ble fordrevet  for 4 eller 5 generasjoner siden. Ulik UNHCR har ikke UNRWA til oppgave å repatriere disse flyktningene lokalt i 3. land, men de holdes mer eller mindre innesperret i leirer der de har fått underhold av FN-rådet på ubestemt tid til de en gang blir gitt anledning til å flytte tilbake til sine hjemsteder der deres forfedre bodde i Israel før 1948. 

På denne bakgrunn er Nikki Haleys budskap en advarsel til Joe Bidens administration om følgene av dens risikable beslutninger om å reversere ekspresident Trumps politikk. Hans  politikk på dette området lå fjernt fra norsk utenrikspolitikk. Dermed rammer Nikki Harleys advarsel også Norge, som følger i Joe Bidens fotspor. 

Gå til innlegget

Rachel Held Evans, 1981- 2019.

Publisert 23 dager siden

Hun var en bestselgende, amerikansk forfatter, blogger, foredragsholder med spalteplass i aviser som The Washington Post, The Guardian HuffPost og Christianity Today. Hun har vært gjesteskribent på CNN BeliefBlog og vært gjest både hos BBC og andre TV-kanaler. Rachel Held Evans ble fyldig presentert i Vårt Lands papiravis i uke 6 i februar i år.

Boka hennes , "Inspirert", ble utgitt post mortem på norsk i 2020. Jeg gikk sporenstreks hen og kjøpte boka, som ga meg mange a-ha-opplevelser etter å ha lest de 275 sidene,  som var spekket av hennes personlige troserfaringer som liknet på mine egne barndoms- og ungdomsopplevelser fra en oppvekst i et parallelt norsk konservativt kristent miljø. 

Alle som har vokst opp i et hull i et bibelbelte vil ha nytte av å lese boka. Spesielt Pål Georg Nyhagen tror jeg ville hatt nytte av å lese den. Det røper hans innlegg på verdidebatt for 12 dager siden: "Bibelen legitimerer en rekke grove og inhumane forhold!"

Gå til innlegget

San Remo-avtalen fra 1920 og Norges Svalbardtraktat fra 1924 er eksempler på verdenssamfunnets ulike behandling av folk og stater. Det viser den internasjonale forskjellsbehandling av San Remo-avtalen der det jødiske folk og deres stat er involvert. Et irrasjonelt jødehat og forskjellsbehandling av jøder har vært til stede hos de fleste folk siden patriarken Abrahams, hans barns og barnebarns tid for nesten 4000 år siden, da de fikk løfte av Gud om Kanaans land. Intet annet folk har så lenge sammenhengende blitt utsatt for forskjellsbehandling og neglisjering av sine rettigheter som det jødiske folk.

I dokumentaren «Jødehat» fra 2005: «Antisemittismens historie fra antikken til i dag» forteller tre forskere, Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz, om hvorfor så få gjennom tidene har stilt opp for jødene i deres kamp for å få aksept for sine rettigheter. Neglisjeringen av San Remo-avtalen, jødenes «Magna Carta», er et eklatant eksempel på et slikt overgrep. Avtalen har i 100 år blitt «tiet i hjel» av det internasjonale samfunn, representert ved Nasjonenes Forbund i Mellomkrigstiden og ved FN etter 1945.

Seiersmaktene fra Første verdenskrig møttes i San Remo i Italia i april 1920 for å avgjøre spørsmålene som sto åpne etter Paris-konferansen i 1919. Der var Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og USA representert, de fire førstnevnte med beslutningsmyndighet og USA som observatør. Etter 6-dagerskrigen i 1967 har vi stadig hørt i nyhetene og i politiske debatter at "Israel ulovlig okkuperer palestinsk land på"Vestbredden», dvs. Judea og Samaria! Den «vellykte» propagandaen går på tvers av nesten alt som står i den internasjonale avtalen.

Mandat-traktaten fra San Remo la det historiske grunnlaget for det som etter hvert ble opprettelsen av de 21 statene som utgjør Den Arabiske Liga - pluss den eneste jødiske stat i verden. De fire allierte maktene delte områdene fra Det Osmanske Riket i mandatområder, og britene fikk forvalteransvaret for Palestina-mandatet. Hele Balfour-erklæringen ble implementert i mandatteksten. Traktaten sier at mandatmyndigheten skulle ha plikt til å tilrettelegge for jødisk innvandring og jødisk bosetting i hele mandatområdet. Slik gikk det ikke på grunn av britenes svik i 1921 da emiratet Transjordan ble opprettet på mesteparten av mandatområdet.

Svalbard-traktaten er en av svært få internasjonale avtaler fra oppgjøret etter første verdenskrig som fremdeles etterleves», står det i Store norske leksikon. San Remo-avtalen er en avtale som bare delvis etterleves. Flertallet av FNs medlemstater og deres representanter i Sikkerhetsrådet, der Norge er medlem, ser på San Remo-avtalen som utgått på dato når det gjelder Israel, fordi traktatens vedtak aldri har vært håndhevet. 

Sedvaneretten har talt til araberstatenes fordel, og San Remo avtalen lever derfor i beste velgående for 21 araberstater akkurat som Svalbardtraktaten gjør det for Norge. Ine Eriksen Søreide og Erna Solberg bør forklare hvorfor også de ser på San Remo-avtalen som utgått på dato for Israel.

«Det var San Remo-traktaten som etablerte det jødiske folks territoriale rett til mandatområdet «Palestina» etter internasjonal lov», sier folkerettsekspert Jaque Gauthier, som har skrevet en doktoravhandling der han belyser temaet. Traktatretten gjelder dagens Israel, inkludert de omdiskuterte områdene, Judea og Samaria, som blir gjort krav på av de palestinske selvstyremyndighetene. Da mandatet ble opprettet, gjaldt det også området som i dag ligger på østsiden av Jordan-elven, som Israel etter 1994 ikke lenger gjør krav på.

Professorene Alan Dershowitz og Eugene Kontorovich har samme oppfatning som Jaque Gauthier når det gjelder Israels rettigheter. Eugene Kontorovich påpekte nylig i en kronikk i Jerusalem Post at blant alle land som berøres av avtalen, er Israel den eneste stat som det internasjonale samfunn stiller spørsmålstegn ved når det gjelder den folkerettslige gyldighet av bestemmelsene som er nedfelt i San Remo-avtalen. Ingen av de 21 statene i Den Arabiske Liga har fått tilsvarende spørsmål om den folkerettslige gyldighet av sine grenser! Siden Arthur Balfours dager har få statsmenn tatt hensyn til hva Bibelen sier om saken. USAs pesident Harry Truman var et unntak i 1948.

Da Trump-administrasjonen i 2017 erklærte at de israelske bosetningene i Judea og Samaria ikke er folkerettsstridige, gikk de tilbake til en posisjon der de respekterer traktatretten fra San Remo, bemerket Kontorovich. Ekspresident Donald Trump var inntil januar i år en ensom svale i det internasjonale samfunn som praktiserte denne forståelsen. Nå er svalen borte.

San Remo-traktaten ble ratifisert av FNs forløper, Folkeforbundet, som vedtok Palestinamandatet 24. juli 1922. Der henviste Folkeforbundet til avtalen mellom de allierte hovedmaktene i San Remo. Da FN-pakten ble vedtatt i 1945, stadfestet artikkel 80 at tidligere inngåtte internasjonale avtaler fortsatt var gyldige etter opprettelsen av FN. «Til tross for en rekke kritiske FN-resolusjoner med rådgivende myndighet, har ingen folkerettslig avtale blitt inngått som har satt San Remo avtalen ut av kraft», sier Gauthier.

Unntaket er at Israel ikke lenger har rett til området som utgjør dagens Jordan øst for Jordan-elven. Den retten ga Israel fra seg til Jordan i 1994. Det britiske protektoratet, Transjordan, ble opprettet allerede i 1921, så ¾ deler av landet som var blitt lovet jødene i San Remo, hadde britene folkerettsstridig gitt bort til arabiske sjeiker mange ti-år før avtalen med Jordan ble inngått. Avtalen endte med en tostatsløsning av det «palestinske» mandatområdet, en palestinsk og en jødisk stat side om side. Det kan, etter noens mening, åpne for en løsning av det palestinske flyktningproblemet.

 Den 23. mars 2021 skal det avholdes nasjonalt valg i Israel. Spenningen omkring valget gjelder hvilken oppslutning de tre jevnstore høyrepartiene får, og hvem av de tre partilederne som får flest representanter i Knesset og dermed anledning til å danne ny regjering, Benjamin Netanyahu, Naftali Bennett eller Gideon Sa’ar. 

De eventuelle koalisjonspartnerne er alle høyrevingpolitikere som har gitt uttrykk for at de går inn for å realisere det som var San Remo-avtalens intensjon. Valget kan dermed sette sluttstrek for en hundreår gammel urettferdighet ved gjenopprettelsen av Eretz Israel  i overensstemmelse med folkerettens bestemmelser,

Gå til innlegget

Et dødfødt palestinsk fredsinitiativ.

Publisert rundt 2 måneder siden

Ross Antony, direktør for «RANDs israelsk-palestinsk fredsinitiativ» uttalte til pressen i Israel etter at resultatet av en meningsmåling ble offentliggjort i begynnelsen av februar i år, 6 uker før det fjerde valg på under to år skal avholdes i Israel den 23. mars. På bakgrunn av hva forskerne fant ut av meningsmålingen blant israelere og palestinere er det vanskelig å se for seg en forhandlingssituasjon som kunne føre til et gjennombrudd.

 «Veien videre krever et sterkt og modig lederskap blant israelere, palestinere og det internasjonale samfunn som gir uttrykk for et ønske om en bedre fremtid for alle,» hevdet initiativtakerne. Spørsmålet er om det fins et slikt lederskap på palestinsk side.

Forskningen viste at alle gruppene i undersøkelsen var skeptiske til tostatsløsningen. Forskerne sa at de var overrasket over å finne en så utbredt skepsis i det israelske politiske spektrum. Der fantes det ingen grunn til og intet ønske om å ta en risk på å gå inn for en tostatsløsning. Skepsisen var ventet fra de mest konservative grupper, men at den var så utbredt også på den politiske venstreside, var svært overraskende for initiativtakerne. Omkvedet fra de spurte var: «A two-state solution is great, but not worth taking the risk.”

Et hovedfunn i undersøkelsen var at for å få israelske jøder til å støtte et alternativ til dagens status quo, ville kreve en forandring i israelsk innen- og utenrikspolitikk. Forskerne fant at blant israelske jøder var det to store hindringer for en annen løsning enn status quo: 1. Manglende tillit til palestinske målsettinger, og 2. En utbredt oppfatning at ingen av alternativene til status quo er gjennomførbare.

Mangelen på tillit fører til frykt for alt fremmed og en tilbøyelighet til å se bort fra grunnleggende demokratiske prinsipper når det gjelder palestinernes rettigheter, hevdet initiativtakerne bak undersøkelsen.  Det er åpenbart for alle at noe må gjøres, - even small steps - for å oppmuntre israelske og palestinske ledere til å komme opp med nye tillitsbyggende og oppfinnsomme foretak som kan skape en atmosfære av tillit som til slutt kunne føre partene tilbake til forhandlingsbordet.  Det toget mener de fleste israelere har gått med Yasser Arafats bortgang for 15 år siden og Machmoud Abbas overtakelse av Den palestinske autoritet, PA, i 2007.

Både Israel og PA har felles fiender: ekstremismen og viruspandemien. Begge sider har gjenopptatt de militære sikkerhetstiltakene, og den israelske regjering skaffer PA vaksiner mot viruset, selv om PA benekter å ha fått tilbud om vaksiner.  Tillit er ikke noe en outsider kan skape.  Den må bygges opp av partene, først og fremst av deres ledere. Der har det sviktet på palestinsk side.

Fredsprisvinneren Shimon Peres sa en gang: «Fred har mye til felles med kjærlighet. Det er en romantisk prosess. Du er nødt til å leve den ut, og du er nødt til å investere i den. Du må ha tillit til den. Like lite som du kan prakke den på noen,  like lite kan fred bli prakket på noen som ikke vil ha fred".

Spørsmålet er om begge parter vil ha fred. Statsminister Golda Meir ga i en uttalelse i sin tid oppskriften på fred i Midtøsten,  og hennes oppskrift ble gjentatt i 2003 i boken «The Case for Israel» av jussprofessor Alan Dershowitz ved Harvard University. Han tror freden en gang vil komme mellom jøder og Palestina- arabere, men ikke i vår tid. Grunnen er at fred mellom partene blir det først når Palestina araberne elsker sine barn like høgt som jødene. Det gjør de ennå ikke. Det vet israelerne som bor langs grenselinjen mot Gaza i sør, sentralt i Judea og Samaria eller på Golan-høydene i nord.

Valget i Israel den 23. mars kan endevende alle spådommer om fremtidens Israel og Palestina. Lederen for det radikale høyrepartiet, Yamina, Naftali Bennett, har tatt mål av seg som Israels neste statsminister, og sa da valgdagen ble bestemt den 23. desember 2020 at han ville invitere alle partier som “back a Jewish and democratic state and are willing to put aside their disagreements for a moment to join a government he leads.»

Han utelukket likevel ikke å sitte i en koalisjon med Bejamin Netanyahu som statsminister hvis han blir invitert. Ingen av dem ser for seg en palestinsk stat på de bibelske landområdene.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere