Roald Øye

Alder: 87
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Et dødfødt palestinsk fredsinitiativ.

Publisert 20 dager siden

Ross Antony, direktør for «RANDs israelsk-palestinsk fredsinitiativ» uttalte til pressen i Israel etter at resultatet av en meningsmåling ble offentliggjort i begynnelsen av februar i år, 6 uker før det fjerde valg på under to år skal avholdes i Israel den 23. mars. På bakgrunn av hva forskerne fant ut av meningsmålingen blant israelere og palestinere er det vanskelig å se for seg en forhandlingssituasjon som kunne føre til et gjennombrudd.

 «Veien videre krever et sterkt og modig lederskap blant israelere, palestinere og det internasjonale samfunn som gir uttrykk for et ønske om en bedre fremtid for alle,» hevdet initiativtakerne. Spørsmålet er om det fins et slikt lederskap på palestinsk side.

Forskningen viste at alle gruppene i undersøkelsen var skeptiske til tostatsløsningen. Forskerne sa at de var overrasket over å finne en så utbredt skepsis i det israelske politiske spektrum. Der fantes det ingen grunn til og intet ønske om å ta en risk på å gå inn for en tostatsløsning. Skepsisen var ventet fra de mest konservative grupper, men at den var så utbredt også på den politiske venstreside, var svært overraskende for initiativtakerne. Omkvedet fra de spurte var: «A two-state solution is great, but not worth taking the risk.”

Et hovedfunn i undersøkelsen var at for å få israelske jøder til å støtte et alternativ til dagens status quo, ville kreve en forandring i israelsk innen- og utenrikspolitikk. Forskerne fant at blant israelske jøder var det to store hindringer for en annen løsning enn status quo: 1. Manglende tillit til palestinske målsettinger, og 2. En utbredt oppfatning at ingen av alternativene til status quo er gjennomførbare.

Mangelen på tillit fører til frykt for alt fremmed og en tilbøyelighet til å se bort fra grunnleggende demokratiske prinsipper når det gjelder palestinernes rettigheter, hevdet initiativtakerne bak undersøkelsen.  Det er åpenbart for alle at noe må gjøres, - even small steps - for å oppmuntre israelske og palestinske ledere til å komme opp med nye tillitsbyggende og oppfinnsomme foretak som kan skape en atmosfære av tillit som til slutt kunne føre partene tilbake til forhandlingsbordet.  Det toget mener de fleste israelere har gått med Yasser Arafats bortgang for 15 år siden og Machmoud Abbas overtakelse av Den palestinske autoritet, PA, i 2007.

Både Israel og PA har felles fiender: ekstremismen og viruspandemien. Begge sider har gjenopptatt de militære sikkerhetstiltakene, og den israelske regjering skaffer PA vaksiner mot viruset, selv om PA benekter å ha fått tilbud om vaksiner.  Tillit er ikke noe en outsider kan skape.  Den må bygges opp av partene, først og fremst av deres ledere. Der har det sviktet på palestinsk side.

Fredsprisvinneren Shimon Peres sa en gang: «Fred har mye til felles med kjærlighet. Det er en romantisk prosess. Du er nødt til å leve den ut, og du er nødt til å investere i den. Du må ha tillit til den. Like lite som du kan prakke den på noen,  like lite kan fred bli prakket på noen som ikke vil ha fred".

Spørsmålet er om begge parter vil ha fred. Statsminister Golda Meir ga i en uttalelse i sin tid oppskriften på fred i Midtøsten,  og hennes oppskrift ble gjentatt i 2003 i boken «The Case for Israel» av jussprofessor Alan Dershowitz ved Harvard University. Han tror freden en gang vil komme mellom jøder og Palestina- arabere, men ikke i vår tid. Grunnen er at fred mellom partene blir det først når Palestina araberne elsker sine barn like høgt som jødene. Det gjør de ennå ikke. Det vet israelerne som bor langs grenselinjen mot Gaza i sør, sentralt i Judea og Samaria eller på Golan-høydene i nord.

Valget i Israel den 23. mars kan endevende alle spådommer om fremtidens Israel og Palestina. Lederen for det radikale høyrepartiet, Yamina, Naftali Bennett, har tatt mål av seg som Israels neste statsminister, og sa da valgdagen ble bestemt den 23. desember 2020 at han ville invitere alle partier som “back a Jewish and democratic state and are willing to put aside their disagreements for a moment to join a government he leads.»

Han utelukket likevel ikke å sitte i en koalisjon med Bejamin Netanyahu som statsminister hvis han blir invitert. Ingen av dem ser for seg en palestinsk stat på de bibelske landområdene.

Gå til innlegget

«Look to Israel!»

Publisert 27 dager siden

Utenriksministeren i Ronald Reagans presidenttid i 1980-årene, George P. Shultz, uttalte seg i Washington Post på 100-årsdagen sin i desember 2020 om sitt begivenhetsrike politiske liv. Nå er han død. Han forhandlet med generalsekretær Michael Gorbatsjov, og hans sovjetrussiske medarbeidere i Sovjet-unionens siste dager, før Den kalde krig i 1989 offisielt ble avblåst. Det fortjente den russiske statslederen å få Nobels fredspris for i 1990.

Mikhail Gorbatsjov lever fremdeles. Hans motpart, Reagans utenriksminister, Mr. Shultz,  sa på 100-årsdagen sin: «Jeg har lært mye i mitt lange liv, og når jeg ser meg tilbake,  slår det meg at det var en lekse jeg tidlig måtte lære, og det er en lekse som jeg har måttet lære meg om igjen og om igjen. Å skape tillit er den viktigste egenskap  et menneske kan besitte. Når det var tillit i rommet, uansett i hvilket rom det var, i familierommet, i klasserommet, i garderoben,  i Det ovale rom, på regjeringskontoret eller på rommet i soldatbrakka, så hendte det gode ting. Når det ikke var tillit i rommet, hendte  ingen ting. Alt annet enn tillit er bare detaljer.»

Det var tillit mellom statsmennene som avskaffet Den kalde krig. Det er manglende tillit som i dag holder liv i den over 100 år gamle Midtøsten-konflikten fra Balfour -deklarasjonens dager i 1917 til PLO formann Mahmoud Abbas patetiske forsøk på å lyve like troverdig i 2021, som sitt store forbilde, Yasser Arafat, gjorde inntil han døde for 15 år siden. Han var en notorisk løgner, i følge den norske mekleren, Terje Rød-Larsen,  som var til stede under de årelange forhandlingene som førte frem til Oslo-avtalene i 1993 og 1995.

I begeistringens rus etter partiformann Yasser Arafats utstrakte hånd til Israels to øverste ledere, Yitzhak Rabin og Shimon Peres, ble alle tre i 1994 tildelt Nobels fredspris. Nå er de alle borte. To av dem kjente sterkt  på mistilliten som rådet mellom partene som deltok i forhandlingene, men bare en av dem, utenriksminister Shimon Peter, har vært i stand til å til å gi ettertiden et inntrykk av det dårlige forhandlingsklimaet,  slik den norske mekleren Terje Rød-Larsen,  så prisverdig gjorde med sin åpenhjertige uttalelse om Yasser Arafat, mens forhandlingene pågikk.    

Det var nødt til å gå som det gjorde med Oslo-avtalene. Utover på 2000-tallet ble de etter tur hevet på den historiske skraphaug.  Det er bemerkelsesverdig hvor respektfullt norske myndigheter behandler palestinske talsmenn og myndigheter som fremdeles ærbødig snakker om Oslo-avtalene og to-statsløsningen.» Look to Israel!» og legg merke til hvordan folket og deres partiledere der behandler papiret som avtalene ble skrevet på.

 Jeg vil utfordre Mona Juel og hennes ektemann, Terje Rød-Larsen, som er norske og har arbeider i FN-systemet i årevis, om å komme på banen med sine erfaringer med palestinske ledere i den tid de har hatt noe med dem å gjøre. Det er pinlig å høre utenriksminister Ine Eriksen Søreide uttale seg om støtten Norge gir til Mahmoud Abbas’ regime på «Vestbredden». Hun trenger å bli oppdatert om lederne for dem hun vil hjelpe.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere