Roald Øye

Alder: 88
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Labib Madanat

Publisert rundt 10 år siden
Erling Rimehaug – gå til den siterte teksten.

Madanat - fredens mann

Publisert 15 timer siden Kommentar #3

Jeg kjenner Labib Madanat. Derfor har jeg lyst til å få sagt at han er en av de som arbeider for fred og forståelse mellom isralere og palestinere. Han har lagt ned en stor innsats for evangeliet i de palestinske områdene, ikke minst for bibelbutikkene. Israelsmisjonen og Frikirken har all grunn til å være stolte av å ha en slik samarbeidspartner.

Det er ikke lett å ta konsekvent oppgjør med dem en samarbeider med eller har vært nære venner og kolleger med. Nødvendig kan det likevel være hvis en vil bevare sin personlige integritet og stå oppreist for det en holder for sannhet og rett. Labib Madanat  gir  i intervjuet i Budbæreren uttrykk for et vanlig arabisk  (muslimsk) syn på Israel og løfteslandet, som jeg mener kristne bør ta avstand fra. Det gjelder også andre palestinske kristenlederes oppfatning av Israel, som f.eks. lederen for Kirkenes Verdensråd, biskop Munib Youan og Sabeel-lederen Naim Ateek. Det du ellers sier om Labib Madanat er sikkert riktig.

Manglende konsekvent oppgjør med meningsmotstandere viser seg på mange saksområder for tiden,  f.eks. på etikkens og teologiens område. Carissimi-prestene, utbrytere av økumeniske grupperinger og sønn av Hamas, Mosab Hassan Yousef er forbilledlige fordi de våger å ta saklig avstand fra mennesker og grupper som de tidligere har samarbeidet med. Men det kan oppleves vondt å distansere seg.

Gå til kommentaren

 

Den Norske Kirkes samarbeidspartner i Israel.

Utviklingsdirektør Labib Madanat (LM) besøkte Norge i februar i år og ble intervjuet i Frikirkens organ, Budbæreren nr. 4 i år. Han er samarbeidspartner med Den Norske Kirkes og Frikirkens Israelsmisjo. Han og hans medarbeidere i tre bibelselskaper i Israel ( Bibelselskapet i Israel, Det Palestinske Bibelselskap og Det Arabiske Bibelselskapet i Israel) presenteres som kompromissløs for evangeliet som de «satser livet på for å bringe ut til folk i konflikt».

På bakgrunn av denne fine målsettingen er det trist å lese hans uttalelser om hvordan han ser på årsaken til spenningen mellom israelere og palestinere. Stemningen mellom de to folkegruppene beskriver han som «veldig spent og forgiftet». Det er en riktig beskrivelse, men dessverre bidrar han med sine uttalelser til å vedlikeholde denne forgiftede stemningen. Hans uttalelser om politiske forhold i Midtøsten er helt i tråd med det som presenteres i sekulære medier overalt i verden, og også av mange norske og palestinske kristenledere.

 

Madanat sier: «Nyhetene som kom ut nylig via Wikileaks som røpet at Israel ikke tok imot tilbud fra president Abbas om deler av Jerusalem», er nedslående. Han ser bort fra at Al-Jazeeras lekkasje i januar i år om forhandlingene mellom partene i 2008 er selektive og halvsannheter (løgn). Lekkasjen har endog blitt stemplet av den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas, som «en samling grove løgner». Kilder i Israel sier at i dette tilfelle snakker presidenten sant om de lekkasjene som passer hans agenda, men holder tett om det viktigste. Sannheten er at hvis president Abbas hadde kommet med en eneste innrømmelse om deling av Jerusalem hadde hans liv vært i fare, og det var han klar over.

 

Den Israelske Ambassaden i Oslo kan orientere om hva som er sannhet og løgn i dette spørsmålet: De palestinske selvstyremyndighetene (PA) har ikke tilbudt Israel noe av betydning, og derfor er det uetterrettelig av Labib Madanat å hevde at Israel har avslått et generøst palestinsk fredstilbud. Dessuten kan PA ikke tilby Israel noen del av Jerusalem, som selvstyremyndighetene aldri har hatt suverenitet over. Hele Jerusalem har vært og er Israels udelte hovedstad siden 1967. Det vet Madanat, som bor i Jerusalem.

 

Madanats groveste overtramp er likevel det han sier i intervjuet om israelsk innenrikspolitikk og landets statsminister : «Jeg tror ikke president Netanjahus høyreregjering vil ha fred, og det bekymrer meg». Det burde bekymre misjonslederne i de to kirkesamfunnene, DNK og FK, at en slik påstand kommer fra en medarbeider i misjonens og bibelselskapenes tjeneste. Å påstå at Netanjahu ikke vil ha fred, er å bidra til mistenkeliggjøring av andres motiver. Det er ødeleggende for Israelsmisjonen at han inntar et slikt uetterrettelige standpunkt og kan umulig stimulere givertjesten til Israelsvenner i de to kirkesamfunnene.

Hva Labib Madanat tenker om president Abbas og hans fredsvisjon, kommer ikke frem i intervjuet. De som har satt seg inn i Midtøstens historie, vil kjenne til hvem som 5 ganger siden 1937 har veltet fredsforhandlingene mellom palestina-arabere og jøder (Israel): Det er blant andre holocaustfornekteren Mahmoud Abbas, som i 2008 takket nei til enda en palestinsk stat (ved siden av Jordan). Israel har 5 ganger sagt ja til kompromisser - og til en slik stat.

 

 

Roald Øye, Kristiansand

 

 

 

 

Gå til kommentaren

Siste meningsutveksling

Publisert over 10 år siden
Leif GuIIberg – gå til den siterte teksten.

Ellers så misfortstår jeg nok totalt det du skriver ovenfor. Hvorfor skulle PLO gjøre store anstrengelser for å få gjennomslag for "territorier" (ubestemt flertall) og ikke "territoriene" (bestemt fletall som ville bety alle territoriene slik du sier)?

 

Til Leif Gullberg.

Hvis det jeg har skrevet ovenfor, er egnet til å skape missforståelse, så har jeg ikke lykkes i å uttrykke meg klart. Beklager! Jeg tror imidlertid du vet svaret på spørsmålet ditt - like godt som meg. Jeg skal likevel ta deg alvorlig, og gi deg en siste saklig respons:

Det ville ha vært en stor diplomatisk seier hvis de palestinske forhandlerne i 1967 hadde fått verdenssamfunnets (FNs) aksept for formuleringen: "- skal trekke seg tilbake fra territorier erobret i siste krig", i ubestemt form flertall. Da hadde dagens lovlige okkupasjon av "Vestbredden" vært umulig og lovstridig for Israel, som pleier å etterkomme internasjonale avtaler, ulikt sin motpart. De ville ha vært nødt til å innfri kravet som Hamas og Al Fatah på sviktende grunnlag har forlangt i de siste 60 år, senest av Hamas' leder for noen dager siden: Fullstendig tilbaketrekning til grensene fra før 6-dagerskrigen. Israels evne til å forsvare seg i neste krig ville ha blitt dramatisk forverret. Ja, kanskje Israel for den saks skyld allerede hadde vært "kastet på sjøen". Takk for samtalen!  Roald  

Gå til kommentaren

Annen tolkning

Publisert over 10 år siden
Leif GuIIberg – gå til den siterte teksten.

Første del i Sikkerhetsrådets resolusjon heter:

"Withdrawal of Israel armed forces from territories occupied in the recent conflict" ("Retrait des forces armées israéliennes des territoires occupés lors du récent conflit" på fransk).

Er argumentet ditt at fordi den bestemte artikkel (evt. ordet 'alle') mangler på engelsk (men finnes på fransk), så må dette tolkes som "some territories" ? I så fall, hvilke territorier

 Som tidligere norsk- og engelsklærer har jeg ingen vanskeligheter med å se forskjellen på innholdet i den oversatte resolusjonen: i bestemt form hadde Israel måttet gå med på å trekke seg ut av alle okkuperte områder etter 6-dagerskrigen i 1967. FNs sikkerhetsråd brukte lang tid på å komme frem til den endelige og gyldige formuleringen, fordi araberstatene og PLO gjorde store anstrengelser for å få  gjennomslag for "territorier" (i ubestemt flertal). De forsto den store forskjellen på bestemt og ubestemt flertall. De tapte den langvarige drakampen. Derfor har Israel i første omgang oppfylt sin del når det gjelder bestemmelsen om å trekke seg ut av "noen territorier", ca 90 %, altså ikke alle territoriene som ble okkupert. I  motsatt fall hadde det vært rett forståelse at Israel skulle ha trukket seg tilbake til "den grønne linje", til våpenstillstandslinjen fra 1949, slik Hamas leder krevde på Dagsrevyen i går, 13.februar 2011, som første krav før han setter seg ved forhandlingsbordet sammen med israelerne. 

I følge Sikkerhetsrådets resolusjon skulle partene føre drøftelsene videre for å komme til enighet om alle detaljer i en fredsavtale, blant annet hvor grensene skulle gå. Det har ikke skjedd, og derfor er ikke Israels okkupasjon ulovlig. Israel har hele tiden vært interessert i å få i stand en fredsavtale som kunne føre til opprettelse av en palestinsk stat ved siden av Israel. Egypt og Jordan har etterkjommet resolusjonens bestemmelser og fått fredsavtaler med Israel. PLO og senere PA har mange ganger senere hatt hemmelige og åpne forhandlinger med Israel, men hver gang har det strandet på grunn av palestinernes krav om den ultimale grense, "den grønne linje", som aldri har vært ment å være en grense. PAs krav i forhandlingene med Israel har i alle år etter 1967 har alltid vært "alt eller ingenting". Derfor har resultatet for dem blitt ingenting. 

Den beste forklaring på palestinernes motvillighet til å komme frem til enighet med Israel, er i følge dr. Alan Dershowitz som deltok i FNs forhandlinger på amerikansk side, at de prioriterer Israels utslettelse som selvstendig stat høyere enn ønsket om å få en egen stat. Den dagen de aksepterer Israel og forlater "alt eller ingenting-filosofien", kan de få sin drøm oppfylt.  Det er dessverre ingen tegn på at de er på gli i det spørsmålet.  Israel strakk seg utrolig lang i 2001 da Barak tilbød Arafat nesten hele Vestbredden og halve Jerusalem - mot at han og palestinerne aksepterte Israels rett til å eksistere i fred med sin motpart. Vi husker utfallet: Arafat takket nei - til Clintons store fortvilelse. Arafat innså at sjansene for å bli sett på som en foræder og skutt på åpen gate når han kom hjem til Gaza, var store hvis han innrømmet Israels rett til å eksistere på "palestinsk jord".  I stedet startet han en av de verste intifadaer noen sinne mot Israel. Hvilken palestinsk leder vil i dag våge å gå med på noe som Arafat ikke hadde guts til å gjøre? Jeg ser ingen.     

Med denne historiske gjennomgangen av Midtøstens historie, setter jeg strek for mine bidrag i dette verdispørsmålet. Men det hadde vært fint om andre kunne komme inn med utfyllende  og korrigerende opplysninger. Roald   

Gå til kommentaren

Inntil partene løfter en finger for å skape fred er debatten uinteressant. Hvem som løy om hva og hvem som besitter sannheten er helt uvesentlig så lenge det ikke finnes en skreven og vedtatt fredsavtale. Enn så lenge er det ikke noe å hisse seg opp over. Målsetningen må være å få jaget partene til forhandlingsbordet. Dette har vist seg å være en tanke vrient størstedelen av tiden siden 1948

Det bør angå enhver når det blir båret frem falskt vitnesbyrd mot en stat (eller et menneske), i dette tilfelle Israel. Du er tydeligvis ikke så opptatt av hva som er sannhet og og hva som er løgn i mellommenneskelige relasjoner, og det er en ærlig sak. Det er riktig at det ennå ikke finnes en fredsavtale mellom de to parter, Israel og PA. Men du må mangle noe vesentlig om Midtøstens historie hvis du ikke kjenner til alle ganger, i alt 5, der de to parter etter 1948 har blitt både jaget og lokket til forhandlingsbordet etter araberstatenes  mange krigsnederlag. Jeg håper at du ikke hisser deg opp når jeg nå gir deg en kort leksjon i  historien om Israels overlevelseskamp i over 60 år. Jeg har undervist i Norge og i utlandet i dette stoffet i nesten like lang tid. 

Det kunne ha vært fred i Midtøsten allerede i 1947 hvis kompromissviljen hadde vært like mye til stede på begge sider. Partene fikk en ny sjanse i 1949 og i 1967. Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 242 er den eneste som partene har blitt presset til å godta. Problemet er imidlertid at den ene part ikke har vært villig til å etterkomme denne resolusjonen. Israel har etterkommet implementeringene om å trekke seg ut av "noen områder", omtrent 90 %, som landet okkuperte etter seieren i  6-dagerskrigen, blant annet hele Sinaihalvøya. En fredsavtale skulle så partene komme frem til senere. Det skjedde i forhold til Egypt og Jordan, som Israel nå har fredavtaler med. Den Palestinske Autoritet derimot har ikke villet gå med på noe annet enn full israelsk tilbaketrekking fra "alle okkuperte områder". Men et slikt vedtak ligger ikke inne i resolusjon 242. Det tror imidlertid de fleste aktører i denne konflikten, bl.a. alle araberstatene i FN, ja, til og med norske fredsmeklere. Disse har ikke lest ordlyden i res. 242 nøye nok, og så de har ikke vært så nøye med hva som er sannhet og rett. Da komme en skjevt ut.

Det har ikke manglet på fredsforhandlinger i 1990-årene og i begynnelsen av 2000-tallet, men jeg skal avstå å repetere noe om det. Jeg er ikke i tvil om hvem som bærer hovedansvaret for at alle fredsaforhandlingene har mislykes. Hvis de palestinske forhandlerne hadde prioritert å få en egen stat fremfor å "kaste Israel på sjøen", ville de i dag hatt sin egen stat, Palestina, ved siden av Israel. Israel ønsker desperat å komme til enighet med PA om to stater i det tidligere britiske mandatområdet. Men de vil ha sikkerhet for at deres stat vil overleve i en fiendtlig arabisk verden, forståelig nok. Det er ikke nok bare å få jaget partene til forhandlingsbordet, dessverre. Det kreves noe mer når de sitter der og forhandler. 

Hva som er sannhet og hva som er løgn syns jeg alle som uttaler seg i denne saken skal  være opptatt av.  

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere