Roald Øye

Alder: 87
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Et dødfødt palestinsk fredsinitiativ.

Publisert 10 dager siden

Ross Antony, direktør for «RANDs israelsk-palestinsk fredsinitiativ» uttalte til pressen i Israel etter at resultatet av en meningsmåling ble offentliggjort i begynnelsen av februar i år, 6 uker før det fjerde valg på under to år skal avholdes i Israel den 23. mars. På bakgrunn av hva forskerne fant ut av meningsmålingen blant israelere og palestinere er det vanskelig å se for seg en forhandlingssituasjon som kunne føre til et gjennombrudd.

 «Veien videre krever et sterkt og modig lederskap blant israelere, palestinere og det internasjonale samfunn som gir uttrykk for et ønske om en bedre fremtid for alle,» hevdet initiativtakerne. Spørsmålet er om det fins et slikt lederskap på palestinsk side.

Forskningen viste at alle gruppene i undersøkelsen var skeptiske til tostatsløsningen. Forskerne sa at de var overrasket over å finne en så utbredt skepsis i det israelske politiske spektrum. Der fantes det ingen grunn til og intet ønske om å ta en risk på å gå inn for en tostatsløsning. Skepsisen var ventet fra de mest konservative grupper, men at den var så utbredt også på den politiske venstreside, var svært overraskende for initiativtakerne. Omkvedet fra de spurte var: «A two-state solution is great, but not worth taking the risk.”

Et hovedfunn i undersøkelsen var at for å få israelske jøder til å støtte et alternativ til dagens status quo, ville kreve en forandring i israelsk innen- og utenrikspolitikk. Forskerne fant at blant israelske jøder var det to store hindringer for en annen løsning enn status quo: 1. Manglende tillit til palestinske målsettinger, og 2. En utbredt oppfatning at ingen av alternativene til status quo er gjennomførbare.

Mangelen på tillit fører til frykt for alt fremmed og en tilbøyelighet til å se bort fra grunnleggende demokratiske prinsipper når det gjelder palestinernes rettigheter, hevdet initiativtakerne bak undersøkelsen.  Det er åpenbart for alle at noe må gjøres, - even small steps - for å oppmuntre israelske og palestinske ledere til å komme opp med nye tillitsbyggende og oppfinnsomme foretak som kan skape en atmosfære av tillit som til slutt kunne føre partene tilbake til forhandlingsbordet.  Det toget mener de fleste israelere har gått med Yasser Arafats bortgang for 15 år siden og Machmoud Abbas overtakelse av Den palestinske autoritet, PA, i 2007.

Både Israel og PA har felles fiender: ekstremismen og viruspandemien. Begge sider har gjenopptatt de militære sikkerhetstiltakene, og den israelske regjering skaffer PA vaksiner mot viruset, selv om PA benekter å ha fått tilbud om vaksiner.  Tillit er ikke noe en outsider kan skape.  Den må bygges opp av partene, først og fremst av deres ledere. Der har det sviktet på palestinsk side.

Fredsprisvinneren Shimon Peres sa en gang: «Fred har mye til felles med kjærlighet. Det er en romantisk prosess. Du er nødt til å leve den ut, og du er nødt til å investere i den. Du må ha tillit til den. Like lite som du kan prakke den på noen,  like lite kan fred bli prakket på noen som ikke vil ha fred".

Spørsmålet er om begge parter vil ha fred. Statsminister Golda Meir ga i en uttalelse i sin tid oppskriften på fred i Midtøsten,  og hennes oppskrift ble gjentatt i 2003 i boken «The Case for Israel» av jussprofessor Alan Dershowitz ved Harvard University. Han tror freden en gang vil komme mellom jøder og Palestina- arabere, men ikke i vår tid. Grunnen er at fred mellom partene blir det først når Palestina araberne elsker sine barn like høgt som jødene. Det gjør de ennå ikke. Det vet israelerne som bor langs grenselinjen mot Gaza i sør, sentralt i Judea og Samaria eller på Golan-høydene i nord.

Valget i Israel den 23. mars kan endevende alle spådommer om fremtidens Israel og Palestina. Lederen for det radikale høyrepartiet, Yamina, Naftali Bennett, har tatt mål av seg som Israels neste statsminister, og sa da valgdagen ble bestemt den 23. desember 2020 at han ville invitere alle partier som “back a Jewish and democratic state and are willing to put aside their disagreements for a moment to join a government he leads.»

Han utelukket likevel ikke å sitte i en koalisjon med Bejamin Netanyahu som statsminister hvis han blir invitert. Ingen av dem ser for seg en palestinsk stat på de bibelske landområdene.

Gå til innlegget

«Look to Israel!»

Publisert 17 dager siden

Utenriksministeren i Ronald Reagans presidenttid i 1980-årene, George P. Shultz, uttalte seg i Washington Post på 100-årsdagen sin i desember 2020 om sitt begivenhetsrike politiske liv. Nå er han død. Han forhandlet med generalsekretær Michael Gorbatsjov, og hans sovjetrussiske medarbeidere i Sovjet-unionens siste dager, før Den kalde krig i 1989 offisielt ble avblåst. Det fortjente den russiske statslederen å få Nobels fredspris for i 1990.

Mikhail Gorbatsjov lever fremdeles. Hans motpart, Reagans utenriksminister, Mr. Shultz,  sa på 100-årsdagen sin: «Jeg har lært mye i mitt lange liv, og når jeg ser meg tilbake,  slår det meg at det var en lekse jeg tidlig måtte lære, og det er en lekse som jeg har måttet lære meg om igjen og om igjen. Å skape tillit er den viktigste egenskap  et menneske kan besitte. Når det var tillit i rommet, uansett i hvilket rom det var, i familierommet, i klasserommet, i garderoben,  i Det ovale rom, på regjeringskontoret eller på rommet i soldatbrakka, så hendte det gode ting. Når det ikke var tillit i rommet, hendte  ingen ting. Alt annet enn tillit er bare detaljer.»

Det var tillit mellom statsmennene som avskaffet Den kalde krig. Det er manglende tillit som i dag holder liv i den over 100 år gamle Midtøsten-konflikten fra Balfour -deklarasjonens dager i 1917 til PLO formann Mahmoud Abbas patetiske forsøk på å lyve like troverdig i 2021, som sitt store forbilde, Yasser Arafat, gjorde inntil han døde for 15 år siden. Han var en notorisk løgner, i følge den norske mekleren, Terje Rød-Larsen,  som var til stede under de årelange forhandlingene som førte frem til Oslo-avtalene i 1993 og 1995.

I begeistringens rus etter partiformann Yasser Arafats utstrakte hånd til Israels to øverste ledere, Yitzhak Rabin og Shimon Peres, ble alle tre i 1994 tildelt Nobels fredspris. Nå er de alle borte. To av dem kjente sterkt  på mistilliten som rådet mellom partene som deltok i forhandlingene, men bare en av dem, utenriksminister Shimon Peter, har vært i stand til å til å gi ettertiden et inntrykk av det dårlige forhandlingsklimaet,  slik den norske mekleren Terje Rød-Larsen,  så prisverdig gjorde med sin åpenhjertige uttalelse om Yasser Arafat, mens forhandlingene pågikk.    

Det var nødt til å gå som det gjorde med Oslo-avtalene. Utover på 2000-tallet ble de etter tur hevet på den historiske skraphaug.  Det er bemerkelsesverdig hvor respektfullt norske myndigheter behandler palestinske talsmenn og myndigheter som fremdeles ærbødig snakker om Oslo-avtalene og to-statsløsningen.» Look to Israel!» og legg merke til hvordan folket og deres partiledere der behandler papiret som avtalene ble skrevet på.

 Jeg vil utfordre Mona Juel og hennes ektemann, Terje Rød-Larsen, som er norske og har arbeider i FN-systemet i årevis, om å komme på banen med sine erfaringer med palestinske ledere i den tid de har hatt noe med dem å gjøre. Det er pinlig å høre utenriksminister Ine Eriksen Søreide uttale seg om støtten Norge gir til Mahmoud Abbas’ regime på «Vestbredden». Hun trenger å bli oppdatert om lederne for dem hun vil hjelpe.

Gå til innlegget

Tidenes viktigste valg i Israel?

Publisert 18 dager siden

«Just- Bibi /Just - Not- Bibi» er bare halve historien om det kommende israelske valg den 23. mars. Det er ikke bare snakk om Israels statsminister Netanyahu. Det er også om sionismens fremtid i staten Israel det dreier seg om.

Israels politiske kommentatorer deler det politiske kart i to blokker,  for eller mot statsminister Netanyahu, og det er ved første øyekast en fornuftig betraktning.  Jokerne i spørsmålet om sionismens fremtid har riktignok splittet to sionistiske høyre-ving partier:  Naftali Bennetts, Yamina,  og Gideon Sa’ars, «New Hope», ønsker begge at Bibi skal overlate styringen til dem. 

Det vil bli avgjort i valget om 5-6 uker og vekker interesse langt utenfor Israels grenser. Ved siden av Norge regner en del mennesker Israel for å være deres 2. fedreland.

Begge lederne i de nevnte partiene har sluttet seg til «Just-Not-Bibi»-fraksjonen,  selv om partiene er sionistiske. I følge de siste meningsmålingene ville partiene ha fått henholdsvis 12 og 15 mandater i Knesset hvis det hadde vært valg i dag. Netanyahus parti, Likud, har større oppslutning enn de to partiene til sammen, men Likud trenger hjelp fra flere partier på høyresiden for å få til et styringsdyktig flertall på  minst 60 representanter i Knesset.  Hvilke av småpartiene på høyre- og venstresiden,  som kommer over sperregrensen på 3.25 % er dessuten avgjørende for at regjeringskabalen skal gå opp til statsministerens fordel. 

Lederne i partiet  Yesh Atid, som i følge meningsmålingene vil bli det nest største partiet med 17 representanter i Knesset,  har sagt om igjen og om igjen at det betrakter «the Joint Arab List» som en legitim partner som fortjener å bli tatt inn i varmen, og bli del av en venstreving- koalisjon.

Naftali Bennetts politiske karriere har jeg fulgt siden han kom inn i israelsk politikk for ca. 10 år siden, og for ham er sionismens sak så viktig at jeg tror han «svelger» Benjamin Netanyahu, eller vite versa.  

Hvis alternativet til den sittende israelske statsminister er et parti sprunget ut fra venstresiden eller fra de arabiske partiene, tror jeg få ledere på høyresiden velger alternativet, «Just - Not- Bibi»!  

Den andre halvdel av historien i det kommende valg i Israel er i høyeste grad historien om sionismen.  Arbeiderpartiet, med statsminister David Ben Gurion i spissen, var i sin tid en av grunnleggerne av det sionistiske prosjekt i 1920-årene,  som førte til opprettelsen av staten Israel i 1948.  

«De progressive krefter» på venstresiden i det israelske samfunn har ført til at Arbeiderpartiet «has morphed into an anti-Zionist party. Den palestinske aktivisten Ibtisam Mara’ana ble nylig ønsket velkommen «to the wonderful team of the Labor Party»,  og det viser hvor langt Arbeiderpartiet «has morphed into an anti-Zionist party, a necessary byproduct of progressivism», uttaler Ibtisam Mara’ana. 

Vi som har Israel som vårt 2. fedreland, er ikke blant dem som gleder seg over det israelske arbeiderpartis politiske kursendring, og tror David Ben Gurion ville ha beklaget utviklingen hvis han hadde vært til stede i dag. 

Gå til innlegget

«The Electoral College», eller som det kalles på norsk, valgmannskollegiet, ble skapt under arbeidet med den amerikanske grunnlov i 1780-årene etter at de 13 New England-statene under ledelse av general George Washington i 1775 hadde seiret i krigen mot verdens dominerende stormakt på den tid, Storbritannia.


Pioner-statene erklærte sin uavhengighet av England året etter,  i 1776, og begynte straks på arbeidet med å utforme en grunnlov som grunnlovsfedrene visste skulle komme til å gjelde for flere stater enn de 13 på østkysten av kontinentet.  Etter få år var tallet kommet opp i 15 stater.  I dag er det 50 stater i unionen,  og et par til er på trappene.

Arbeidet  med grunnloven tok 13 år, og var ferdig i 1789.  Som en kuriositet  kan nevnes at grunnlovsfedrene på Eidsvoll brukte 8 uker, fra 12. mars til 17. mai i 1814 på å gjøre ferdig vår grunnlov. De amerikanske grunnlovsfedrene hadde færre forbilder å legge til grunn for sitt arbeid enn nordmennene, og mente selv at de skulle lage en skreddersydd grunnlov for kolonistene på det nordamerikanske kontinent. Det greide de, selv om det har kommet til utallige grunnlovsendringer i disse 232 årene som har gått. Siste grunnlovsendringsforslag,  som ligger på bordet er fjerning av valgmannsordningen. En eventuell fjerning kan få vidtrekkende betydning for amerikansk innen- og utenrikspolitikk.

Valgmannskollegiet var en nydannelse på 1700-tallet, som var nødvendig i USA av spesielle grunner, og grunnlovsfedrene var på det punkt forut for sin samtid. Det ble skapt et politisk organ som hadde til hensikt å gi enhver borger i landet, også de i tyntbefolkede utkantstrøk, en mulighet til å si sin mening med bortimot samme tyngde som de som bodde/bor i tett befolkede områder, når det gjaldt å ta avgjørelser i føderale saker. Det var en forutseende ordning når vi nå ser på USAs ulike befolkningstetthet i  delstatene.  

Selv om det i dag er noen som arbeider for å avskaffe valgmannsordningen, mener et flertall i USA at denne ordningen har livets rett. Den tjener til å bevare unionen, som består både av 50 stater og av 231 millioner mennesker. Men det er stor forskjell på folketallet i statene, f. eks. California og Wyoming! Den første har 40 millioner innbyggere, den andre litt over en halv million. Begge statene sender 2 representanter til valgmannsmøtet som velger den nye presidenten, enda den førstnevnte har 73 ganger så mange innbyggere som den andre. California og Wyoming har dessuten 2 senatorer i Senatet.  California har 53 representanter i Representantenes hus, Wyoming bare en. Antall representanter i valgmannskollegiet er henholdsvis 55 og 3, forholdstallet er ca. 18 til en. Ideen med desentralisering av makten i landet ser man spor etter overalt i den amerikanske konstitusjonen.

Uten «the Electoral College» kunne presidentkandidatene ha drevet kampanje bare i delstatene med de høyeste innbyggertallene. De mindre delstatenes interesser hadde de ikke behøvd å ta hensyn til. De fikk seile sin egen sjø!  En tredel av USAs innbyggere bor i en av 4 store delstatene, California, Texas, Florida eller New York. Donald Trump tok hensyn til dette forholdet i sin valgkampstrategi  i  2016,  og vant av den grunn trolig  presidentembetet,  selv om Hillary Clinton fikk flere stemmer enn ham.

Venstresiden i USA med demokratene i føringen forsøker nå å omdanne De forente stater til  «the country in a new progressive image» slik at de kan vinne presidentembetet i de neste valg i dette hundreåret.  «Bildet» er folk i Europa, som bor i venstreside-styrte land, vel kjent med: De årlige aborttall pr. 1000 innbyggere er litt mer skremmende på denne siden av Atlanteren. Demokratene vil lettere nå sine progressive mål ved å fjerne valgmannsordningen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere