Roald Øye

Alder: 88
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Full krig i Midtøsten?

Publisert rundt 17 timer siden

«Dette er full krig. Stans galskapen nå!» lyder ropene fra mange norske Midtøsten-eksperter, og de retter som vanlig sine advarende fingre mot Midtøstens eneste demokrati, Israel, som etter deres mening er årsak til den siste eskaleringen av volden i «Palestina».

«Den er utelukkende en følge av Israels fremferd mot palestinske beboere i Jerusalems østlige bydeler og på Tempelhøyden», heter det. Der blir muslimenes helligdommer «vanhelliget» av israelske soldater fordi jødiske israelere blir nektet adgang til å be på Tempelhøyden. Alle kan se galskapen i ekspertenes forklaring på uroen på Sionhøyden. 

Verre er det å forstå den palestinske uroen i de østlige bydeler av Jerusalem. Den krever en lengre historisk utredning, som folkerettseksperter sier går i Israels favør.

De israelske «overgrepene» er så grove at de norske Midtøstenekspertene både forklarer og unnskylder den palestinske oppstanden: Nok får være nok! Nå må «myndighedane», FNs Sikkerhetsråd og USA, gripe inn og sette «røverstaten», Israel, på plass, slik disse myndighetene gjorde da de fikk landet til å gå med på Oslo-avtalene i 1993 og 1995. 

Både den nye demokratiske presidenten i USA, Joe Biden, og hans nærmeste medarbeidere i utenrikstjenesten har med sine moderate uttalelse om Israels militære fremferd vist at de ikke vil begå samme feilgrep som president Bill Clinton gjorde i 1990-årene da «myndighetene» påførte Israel politiske løsninger, som landet nå opplever virkningene av, og som det må betale dyrt for. Heller ikke 4 muslimsk-arabiske land som Israel har inngått fredsavtaler med i løpet av det siste året, har kommet med de vanlige fordømmelsene av den sionistiske entiteten for dens angivelig uproporsjonale respons på den palestinske volden. 

«Ville Westen er ikke som tidligere:» Mens Israel forbereder en bakkeinvasjon i Gaza, venter verden på en resolusjon i FNs Sikkerhetsråd, som trolig vil mane til moderasjon fra den ene siden i konflikten. Avstemmingsresultatet i rådet vil vise om Israel fremdeles har venner i FN-systemet.

Mona Juul, ektemannen Terje Rød-Larsen og Jan Egeland hadde viktige nøkkelroller i de hemmelige forhandlingene som ledet til Oslo-avtalen i 1993. «Jeg har fulgt den israelske og palestinske fredsprosessen siden før vi begynte med Oslo-avtalen i 1990-årene», sa Jan Ekeland i et interview med Nettavisen. «Det er over 30 år. Denne krigen følger samme meningsløse oppskrift som i 2014, og som så mange ganger før: Alle sider vil tape på dette.» 

Han anbefaler, utrolig nok, den samme oppskrift som Norge, USA og FN uten hell brukte i 1980- og 90-årene for å skape fred mellom jøder og arabere: «Stol på de notoriske løgnerne som forhandler på palestinsk side, og press israelerne til å gi opp bibelske landområder på «Vestbredden»!» er mantraet som lyder i de fleste norske medier. Da vil det bli fred!

Norge er for tiden et rullerende medlem av FNs sikkerhetsråd, og har dermed innflytelse på mandater og resolusjoner som vedtas. Mandag, 10. mai  2021, ble et initiativ om en felles uttalelse fra Sikkerhetsrådet stanset av USA - som er ett av fem faste medlemmer med vetorett. President Joe Biden har trolig fått kalde føtter for det verdensorganisasjonen er i ferd med å vedta.

Norge tok initiativ til et nytt hasteinnkalt møte i Sikkerhetsrådet, onsdag 12. mai for å drøfte den dramatiske utviklingen i «Palestina». Ingen er i tvil om hvilke formuleringer Norge vil foreslå benyttet i resolusjonen. Den foreligger om kort tid. Jan Egeland uttaler i interviewet med Nettavisen at han tror Norge har gode muligheter til å påvirke den politiske prosessen i Midtøsten med «The same procedure as last year». Om han har rett i sin blåøyde optimisme, vil vise seg i tiden fremover.

 

Gå til innlegget

I et intervju med Monise Neuman i Jerusalem Post i forkant av «The international march of the living» den 11. mai 2021 fortalte en av deltakerne, den pensjonerte tannlegen Claude Springer fra USA, om sine opplevelser da Krystallnatten rammet jødiske eiendommer som lyn fra klar himmel den 9. november 1938.

 Intervjuobjektet var 10 år gammel da Krystallnatten rammet jødiske eiendommer over hele Tyskland. Han forteller at han fremdeles «hører» glasset single da synagogen deres ble angrepet og «kjenner lukten» av røyk fra brannen som var påsatt. 

Claude Springer tenker tilbake på den dramatiske natten og deler sine tanker med avisens lesere i forkant av «The March of The Living» sin globale kampanje:  "Let There Be Light". Tankene hans kan leses på nettstedet motl.org/let-there-be-light.

Avisens overskrift «The world did not learn the lessons from Kristallnacht» prydet forsiden ved siden av et bilde av den nå 92 år gamle mannen som var født i Weisbaden i Tyskland,  og som unngikk holocaust fordi hans far forsto hva som var i emning og flyktet i tide til Holland og videre til USA før 2. verdenskrig brøt ut i september 1939. I dag  bor han på Long Island utenfor New York City og er travelt opptatt med å  ta «zoom classes at his synagogue and having dinner with his "girlfriend" a couple of times a week». Det er en ungdommelig og oppegående 92-åring.

På spørsmål om hvorfor han mener det er viktig å fortelle historien sin om igjen og om igjen 82 år etter at det dramatiske skjedde, svarer han: «Jeg har hørt folk si at noe som likner på "Krystallnatten og Nazi-maktovertakelsen i Tyskland", aldri vil finne sted i Amerika, og jeg har hørt andre folk si  det stikk motsatte at noe slikt kan skje hvor som helst og når som helst. Det siste har stått klart for meg som en realitet i alle år, og det er grunnen til at det er viktig for meg å fortelle historien,  for den kan gjenta seg hvor som helst og når som helst».

På spørsmålet: «Do you think the world has learned the lessons of Kristallnacht? svarer han: «No. I don't think so». Hans budskap til den unge generasjon er enkelt: We need to remain vigilant at all times and ensure that our democracy is based on respect».

På tross av det historiske faktum at Krystallnatten forårsaket ødeleggelse av tusenvis av synagoger og jødiske institusjoner for 82 år siden, har verden fremdeles ikke lært fortidens lekse. Angrep på gudshus av alle slag skjer om igjen og om igjen, selv om synagoger er mest utsatt for terror uansett hvor synagogene ligger på kloden. «The international march of the living» var en kampanje som brakte håp til mennesker tilhørende alle trossamfunn, og produserte et 90 minutters virtuelt informasjonsprogram der Claude Springers livserfaringer blir formidlet.

Det er grunn til å takke 92-åringen for hans engasjement i å spre informasjon til oss ikke-jøder om et problem som kanskje er uløselig. Slagordet hans «Never again!» kan imidlertid både jøder og kristne slutte seg til.

Gå til innlegget

På fjellet Meron i det nordlige Gallilea ved graven til den hellige rabbien Shimon bar Yochai, som døde 18 lyar, den 29. april, for ca. 1700 år siden, samlet det seg ved graven hans dette året ca. 100.000 troende jøder fra hele verden. De kom for å be og tenne lys ved graven til den lærde rabbien. Hvert år siden 1600-tallet har det vært jødisk tradisjon for noen ortodokse jøder å dra dit fra fjern og nær med hele sin familie.



I våre dager har Kefar Meron, i flere 10-år vært en ekstraterritorial sone som har vært kontrollert av ultraortodokse sekter som dessverre ikke alltid har hatt noe overordnet statlig organ til å kontrollere sikkerheten. Seremonien har i de senere år samlet store folkemengder. Ultraortodokse politikere har gledet seg over populariteten til Israels mest besøkte hellige sted - etter Vestmuren på Sions berg i Jerusalem. I år døde 45 personer og ca. 150 ble skadet under seremonien. Statsminister Netanyahu har erklært 29. april for en nasjonal sørgedag, og det hadde han mange gode grunner for å gjøre.

Army Radio rapporterte at barn ble funnet blant døde og sårede. En helsearbeider som hadde tjenestegjort for ZAKA- redningstjeneste i mange år, uttalte til Channel 12 News: «Vi forstår ikke nøyaktig hva som hendte, men resultatet er ufattelig tragisk».

«The writing was on the wall,” skrev en ortodoks journalist i ettertid i en avis , og det var kanskje sannere enn han selv var klar over. En legende forteller at Rabbi Shimon bar Yochai på denne dagen åpenbarte en dyp kabbalistisk hemmelighet, som kom til å legge grunnlaget for innholdet i den klassiske boken om jødisk mystisisme, kjent på engelsk som «the Zohar» (“Brilliance”).

Siden den romerske keiser Hadrians dager fra 117 til 138 e. kr. har overlevende ortodokse jøder i det tidligere «Palestina» markert denne dagen i all stillhet med bålbrenning, tenning av lys og bønner ved gravstedet. Men i de senere år, og i sær etter opprettelsen av staten Israel i 1948, har store folkemengder etter hvert blitt vanlig å se samlet på dette fjellet, og i år skjedde en dramatisk ulykke på området, der jøder har bodd sammenhengende i over 2000 år, og som har holdt tradisjonene ved like.

Den verdensvide jødiske dyrkingen av rabbineren Shimon Bar Yochai som en stor religiøs leder kan man lese om på nettstedet: «Rabbi Shimon Bar Yochai - Jewish History». Der fremstilles han som en blanding av Moses og Jesus. Han levde ca. 100 år etter Jesu død, og kjente sikkert til romernes endelige seier over den siste jødiske motstandsgruppen som ble nedkjempet på Masada i år 136 e. kr. i Bar Kokhba-krigen. Romerne forsøkte i denne krigen å utslette alle spor etter jødisk tilknytning i den erobrede provinsen, «Palestina». Rabbi Shimon bar Yochai og hans religiøse tilhengere fortsatte motstandskampen mot romerne i det stille etter keiserens død, men ble til slutt fanget og drept.

Ultraortodokse jøder er i dag religiøse etterkommere av disse motstandskjemperne som avviste både romerne og evangeliet i de første generasjoner etter Jesu død. Om rabbien hadde hørt om sin berømte landsmann fra nabolandsbyen Nasaret er sannsynlig, men i likhet med flertallet av dem som levde i de bibelske landområdene der Jesus og hans disipler hadde virket, har «det glade budskap» dessverre blitt avvist, slik tilfelle var for de fleste jøder i hele Romerriket. Hedningkristne ble de første til å ta imot det frigjørende evangelium og høre liknelsen om fikentreet og greinene.

Både jøder og kristne ble forfulgt i de første år etter Jesu død. Etter kirkemøtet i Nikea i 325 e.kr. vant imidlertid kristendommen frem i hele Europa. Med jødene gikk det derimot ille. «Jødehat» av Trond Berg Eriksen, Hakon Harket og Einhart Lorentz, som kom ut på Cappelen Damm forlag i 2009 forteller jødenes lidelseshistorie i Europa, Afrika og Asia, der de kristne var deres verste forfølgere.

For ikke-jøder er Rabbi Shimon bar Yochai totalt ukjent, men for jøder over hele verden er han berømt for sin tolkning av Toraen, og spesielt for helligholdelsen av sabbaten. Han regnes for å være en av tidenes største læremestere i «Jewish Law and ethics». Hans detaljerte tolkning av loven i Talmud sies å vise hans hellighet, edle karakter og hengivenhet for Toraen, som er Mosebøkene med alle dens detaljerte forskrifter.

Rabbi Shimon bar Yochai sa en gang: Hvis jeg hadde vært til stede ved overrekkelsen av Toraen på Sinai-fjellet, ville jeg ha forlangt å ha to munner: «En for kontinuerlig studium av Toraen, og den andre for spising. Men like etter innrømmet han at det ikke ville ha vært klokt likevel, for til og med nå, da mennesket bare har en munn, sier det mye galt. «How much more so if he had two!»

Rabbi Shimon bar Yochai døde i Meron, en landsby i nærheten av Safed og Nasaret i Nord-Israel, og selv om han bare hadde en munn, har han etter sin død greid å få millioner av jøder til å valfarte til gravstedet sitt, der de ultraortokokse jøder tenner lys, ber og for første gang klipper det lange håret av sine tre år gamle sønner på dagen da han døde for mer enn 1700 år siden, den 29. april. Sett fra et kristent ståsted har feiringen av ham vært tragisk på mer enn en måte.

Gå til innlegget

Geir Torskedals forsvar for sin politiske oppfatning om hvor den norske ambassade i Israel bør ligge inntil videre, er et uklokt forslag fra en representant for et parti som i dag sitter i den norske regjering: En telefonsamtale med den israelske ambassadør i Oslo ville ha fortalt både ham og partiet hans om det er riktig at flytting av ambassaden vil skade israelske interesser.

Toskedal sier i en uttalelse 23. april til «Norge i dag» at ambassadeflyttingen som har vært utsatt i mange år, vil være «en viktig sak for KrF fremover når utfordringer for Israel gjenopptas! Norge kan da spille en betydelig rolle med avgjørende og mer substansielle resultater. Det vil tjene Israel og Midtøsten, ikke bare Fremskrittspartiet. KrFs mål er å bidra til trygghet og stabilitet i området». 

Tror Toskedal og hans kolleger i KrF virkelig på sine egne luftige forsikringer om at det vil skape trygghet og stabilitet i området ved å la den norske ambassaden ligge der den ligger? Jeg har stemt på KrF i alle stortingsvalg siden 1957 og kommer til å gjøre det i år også, men jeg gjør det med en følelse av at "partiet mitt" svikter  den eneste demokratiske stat i Midtøsten,  som strever med å overleve i et hav av muslimske naboland, som truer med «å kaste jødene på havet»

KrF er det eneste partiet på Stortinget som ellers står for de kristne, etiske kjerneverdier som mange i Norge bekjenner seg til. Det er det eneste parti med et program som har mulighet til å komme over sperregrensen på 4%, og til å komme inn på Stortinget. Toskedal  bidrar kanskje med sine uttalelser til at KrF vil holde seg godt under sperregrensen ved høstens valg, mens FRP styrker sin posisjon i forhold til de andre partiene, fordi det lover å flytte ambassaden. Da USA flyttet sin ambassade til Jerusalem i 2018, løftet ikke Hamas eller noen av de andre terrororganisasjonene en finger for å forhindre flyttingen, verken, før, under eller etter operasjonen.

Jeg har et lønnlig håp om at Kristelig folkeparti vil styrke sine sjanser til å få økt oppslutning om sin politikk og økt innflytelse i norsk politikk om partiet går inn for å flytte den norske ambassaden til Jerusalem. Ved å holde seg over sperregrensen kan KrF dessuten kanskje hindre et regjeringsskifte, som vil være en ulykke for landet. Å holde hva man har lovet pleier å gi politisk gevinst. Men det er mot alle odds  å tro at KrF greier å snu regjeringen i denne saken. Det er likevel et forsøk verdt,  som Kjell Ingolf Ropstad bør gå for,  for kanskje å bringe KrF over sperregrensen!

Hvis regjeringens flertall sier nei til KrFs forslag om å flytte ambassaden til Jerusalem, kan vi få en valgkamp som handler om den viktige symbolsaken som har vært annonsert av KrF i en mannsalder siden 1980. Flyttingen ville i tidligere tider ha tjent KrFs sak. Jeg håper at den fremdeles gjør det. 

En hver troende vet at Jerusalem er jødenes udelte hovedstad uansett om den norske ambassaden blir flyttet i denne omgang eller ikke. To-statsløsningens død vil før eller senere avgjøre hvor den norske ambassaden kommer til å ligge.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere