Hallgeir Reiten

Alder: 52
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Fotfolket i KrF må på banen

Publisert over 11 år siden

Mitt blogginnlegg i går om maktkampen i KrF, med begrunnelse om hvorfor jeg mener det Inger Lise Hansen og hennes meningsfeller nå gjør er et svik mot KrF, har naturlig nok vakt debatt.

I gårsdagens innlegg pekte jeg på viktigheten av at KrF har en klar forankring i kristenfolket.

Hvis vi ser bakover til den forrige store kampen mellom venstresiden og høyresiden i KrF, så skjedde det noe der som har betydning for det vi ser nå.

Da Kjell Magne Bondevik og hans meningsfeller ”vant” den forrige kampen, gjorde det også selvsagt noe med den tapende siden. Den mer konservative fløyen var nå satt mer eller mindre ut av spill med tanke på innflytelse over partiets politikk, og ikke minst med tanke på ledende posisjoner i partiet.

Dette førte naturlig nok til at den konservative fløyen begynte å se etter alternativer. De følte seg fremmedgjort overfor KrF sin politikk. Noen gikk til FrP og høyre, andre bestemte seg for å danne et nytt parti, Kristent Samlingsparti. Atter andre valgte å bli i KrF for å fortsette kampen.

Bondeviks strategi virket for så vidt ved at KrF etter hvert kom i maktposisjon og ved enkelte valg opplevde sterke valgresultater. Man kan imidlertid diskutere om dette skyldtes gode saker som kontantstøtten og/eller at KrF valgte å kompromisse i forhold til viktige kjernesaker som abortsaken – hvor en tidligere hadde sagt at en ikke kunne sitte i regjering sammen med partier som støttet abortloven.

Få stilte sentrale spørsmål om hvordan ledelsen i KrF klarte å bygge bro mot bredden av kristenfolket så lenge tingene gikk bra, spørsmål som dette druknet selvfølgelig helt sett mot at partiet nå var i regjeringsposisjon, hadde landetes statsminister og oppnådde viktige politiske resultater.

Gjennom 90-tallet og fram til nå har derfor utviklingen hvor venstresiden i KrF har satt agendaen fått fortsette.

Så til det jeg mener er en strategisk tabbe av dimensjoner om denne utviklinen får fortsertte i dagens situasjon, med meningsmålinger nær sperregrensen. Sentrale ledere i KrF tror nå at samme strategi som forrige gang skal redde dem. Det tror ikke jeg.

I en slik situasjon som dette, som vel er noe av det alvorligste KrF noen sinne har stått overfor, har ikke KrF råd til å miste en eneste fotsoldat i kristenfolket. Ved at sentrale spillere som Inger Lise Hansen nå enda en gang forsøker å dreie partiet mot venstre og spille ut dem som ønsker en mer konservativ linje, risikerer man at partiet rakner totalt. Uten en klar forankring i bredden av kristenfolket, tror jeg personlig at KrF ikke har mer en en ”snøballs sjanse i helvete”, slik VG skrev med motsatt fortegn i går.

Det partiledelsen nå burde gjøre, er derfor å forsøke å samle i stedet for å spre. En trenger statskirken, en trenger frikirkemiljøene, en trenger katolikkene, fornyelsesfolket, pinsevenner, ungdommen, de gamle og de konservative i miljøer som FBB for å gjenreise et sterkt og vitalt KrF. Dersom KrF-ledelsen ikke innser dette, tror jeg fort partiet vil bli oppleve å bli marginalisert og havne under sperregrensen ved neste stortingsvalg.

Vi har ennå tid til å gjøre noe, men det er lovlig sent, slik Inger Lise Hansen har spilt ut kortene. Slik jeg ser det må derfor Hansen fratre som nestleder før det kan bli klima for at troppene samles.

Jeg vil ta til orde for at man lager en konferanse, en ”tenketank”, hvor folk fra ulike  miljøer som vil KrF vel og ønsker at partiet skal ha en klar kristen profil og forankring, samler seg for å tenke spennende tanker for framtiden.

Jeg vil også igjen peke på at det er avgjørende at fotfolket på kysten nå reiser seg opp, og sier at nok er nok - fra Østfold, via agderfylkene til Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal - og selvfølgelig alle andre fylekr som vil være med. Vi må nok ta kampen, men først og fremst handler dette om å hjelpe til med å gjenreise KrF som parti.

Jeg vil også oppfordre alle KrF-ledere på som er bekymret for utviklingen vi ser nå, om å bruke telefon og e-post flittig de neste dagene for å ”tenne varden”, skape nettverk og samle fotfolket. Dette er det avgjørende slaget om KrF sin sjel, KrF sin framtid – og det er et viktig slag å kjempe med tanke på Norges framtid.

Gå til innlegget

Sviket i krF

Publisert over 11 år siden

Sviket mot KrF

Krigen som deler av partiledelsen i KrF har startet for å underminere Dagfinn Høybråten som leder. Til og med VG sier i dagens avis at dette nå famstår som et planlagt korstog. For mange av oss har det vært klinkende klart siden lenge før jul. Vi så at dette ville komme.

Inger Lise Hansen hos frisøren som lørdagsgjest på TV. Reportasje på TV2 fra fylkesårsmøtet i Akershus hvor Knut Arild Hareide og Valgjerd Svarstad Haugland flagger sterk støtte til Inger Lise Hansen. Tre sider om KrF i dagens VG. Reportasjer hvor Dagfinn Høybråten med fullt overlegg klippes slik at han framstår som en taper. Jeg kunne fortsette og fortsette.

Det blir bare klarere og klarere at dette er en godt organisert kampanje iverksatt for å underminere Dagfinn Høybråten og reformere partiets standpunkter.

Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide lå lavt helt til etter landsmøtet, klokelig nok. Hvis de flagget noe slikt som dette før landsmøtet hadde det vær en reel sjanse for virkelig bråk.

Høyst sannsynlig ville det ha blitt kamp om deres kanditatur. Og inn mot fjorårets valg ville det selvfølgelig ikke sett bra ut.

Nå som de sitter trygt i sine posisjoner, velger de å reise seg opp og ta kampen. I kulissene ser vi nå Valgjerd Svarstad Haugland. Jeg tror personlig at også Kjell Magne Bondevik har en finger med i spillet. Han har klart flagget at han ønsker KrF sin kristne bekjennelsesparagraf bort. Og gjennom hele sin politiske karriere har han vært kjent for å ligge til venstre i partiet. Vi husker selvfølgelig bataljen mellom Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik, en kamp Bondevik vant.

Med så tunge aktører på banen, og med en såpass godt organisert kampanje i media, er det vanskelig å stå opp for et annet syn. Man forsøker å sette ”de konservative” i sjakk matt gjennom å marginalisere og stigmatisere, en kjent og brutal hersketeknikk. Men akkurat det sies det ikke så mye om i mediareportasjene. I stedet er det Dagfinn Høybråten som beskyldes for hersketeknikk overfor Inger Lise Hansen.

Hvis vi så prøver å se på saken på en litt annen måte enn media prøver å selge inn, hva er det egentlig vi ser?

Jeg ser det slik at vi ser et gigantisk svik fra deler av ledelsen i KrF mot sitt eget parti.

Helt utenom den vanlige saksgangen i partiet, som er opplest og vedtatt, har de to nestlederne i KrF satt en helt ny agenda. Den korrekte måten å fronte sitt syn på store saker som dette mellom landsmøtene, er gjennom partiets strategiprosesser.

Landsmøtet er som alle vet KrF sitt øverste organ, der programmet også skal vedtas. Dette er den demokratiske forutsetningen for ethvert politiske parti. Forut for at programmet vedtas, lages et forslag av en komite, som når det er ferdig sendes ut på høring i organisasjonen. Så følger den politiske debatten i lokallag og fylkeslag før det endelige programmet til sist vedtas av landsmøtet.

KrF sine to nestledere har satt hele partiapparatet i en helt umulig situasjon med det de nå har gjort. Dersom noen av de tillitsvalgte i tiden framover vil gå ut og fronte partiprogrammet som landsmøtet har vedtatt, det være seg vedrørende Israel, alkohol, ekteskapsloven eller andre vedtatte ting, så er det fra nå av umulig. Politiske motstandere kan med enkel og billig retorikk bare henvise til at partiledelsen i KrF nå har flagget at de ikke lenger står for sentrale ting i det vedtatte programmet. Dermed blir den politiske tyngden til KrF helt pulverisert. Partiet er fra nå av et hus i strid med seg selv, og annerledes blir det ikke før man får et nytt landsmøte der det virkelige slaget kommer til å stå.

Et ekstraordinært landsmøte vil derfor, slik jeg ser det, måtte tvinge seg fram. Kanskje er det nettopp dette Hansen, Hareide og deres støttespillere ønsker. Man håper da sikkert på at Knut Arild Hareide skal bli valgt som ny partileder, og at landsmøtet vil gi ham det nødvendige mandatet til å reformere KrF som politisk parti.

Det er her jeg tror Hansen, Hareide og deres støttespillere har forregnet seg en god del strategisk. De risikrerer i stedet at KrF nå sprekker totalt, og at en betydelig del av velgermassen sier at nok er nok. En kan ikke bare klinke til med så store endringer som dette uten å forankre prosessen i partiorganisasjonen først. Det som skjer nå, er skittent og det er ikke minst udemokratisk. Å forsøke å kuppe agendaen på denne måten er rett og slett helt uhørt i et politisk parti. Det er et forsøk på å sette partiets øverste organ ut av spill. Ingen ”eier” et politisk parti, spesielt ikke ledelsen. Ledelsen er valgt for å fronte partiets politiske prgram. Og dersom de ikke står for dette programmet lenger, så må de faktisk trekke seg.

En kamp om den politiske retningen, ønskes selvfølgelig velkommen. Men dette må skje på en måte som er i pakt med normale interne prosesser i partiet.

Dagfinn Høybråten har fortvilt prøvd å gå ut med at programmet til KrF ligger fast denne uken. Han har gjort det en valgt leder i et politisk parti SKAL gjøre: Han fronter partiets program.

Jeg ser det slik at KrF sin eksistens hviler på en klar forankring i kristenfolket. Dette slik AP hviler på fagbevegelsen, Høyre på næringslivet og de mer ”kondisjonerte”, FrP på de mer liberale miljøene og SP på bøndene. Om KrF sin forankring i kristenfolket forsvinner, ser jeg heller ikke at KrF kan ha livets rett. Blokkene til høyre og venstre vil da framstå som mye mer reelle alternativ for velgerne, noe som vil føre til at sentrum utviskes og KrF forsvinner slik Per Kristian Foss tidligere har tenkt høyt og klarsynt om.

Derfor tror jeg det er en stor strategisk blunder å forsøke å distansere KrF fra en betydelig del av kristenfolket, som ønsker å stå på Guds ord og vil at KrF sin politikk skal være tuftet på nettopp det. Dette var også kongstanken da partiet ble stiftet i 1933.

Her i Møre og Romsdal oppnådde KrF over 8 prosent ved forrige stortingsvalg, selv da var partiets tillitsvalgte her i fylket svært skuffet. Bare noen dager før valget lå oppslutningen i meningsmålingene over 10 prosent. Dette viser at det faktisk går an å komme over 10 prosent også med dagens program. Det er ikke slik som Hansen og hennes våpendragere sier, at slaget er over dersom politikken ikke endres.

Et betydelig problem akkurat nå, er derimot forvirring om partiet og partiets politikk. Derfor flykter velgerne fra KrF i hopetall. Men velgerene finnes. De liker bare ikke vingling og utydelighet. Det virker demotiverende også på partiets tilllitsvalgte, hvor en del nå teller på knappene om dette er verdt strevet.

Partiapparatet må derfor ta et klart og tydelig oppgjør med udemokratiske prosesser og ledere som skaper tvil om partiets synspunkter i stedet for å fronte dem. Det handler ikke om debatten, den er alltid velkommen i et politisk parti. Det handler om måten dette er gjort på.

Partiet ble i sin tid reist med utgangspunkt i kristenfolket i Hordaland. Nå som den gang tror jeg KrF-folket på kysten vil spille en helt avgjørende rolle når det gjelder partiets framtid. KrF-ledere som ønsker støtte i fortsettelsen, bør straks innfinne seg hos fylkeslagene på vestlandet for å bygge relasjon og skape tillit. Uansett vil jeg tro at partiapparatet på vestlandet viser det de alltid har vist til nå, en fantastisk evne til å slutte rekkene, kjempe for KrF sin flotte politikk, og mot til å ta politisk kamp når det trengs. I denne sakene er ikke siste ord sagt, her ute finnes både flotte lederemner, strateger og ikke minst et fantastisk kristenfolk som har stått oppreist i motvind før.

Det er tid for alle som er glade i KrF for å gå på årsmøter i lokallag og fylkeslag. La oss reise oss opp sammen, slutte rekkene og fronte flott politikk bygget på 1000 års historie i Norge. Politikk bygget på kristne verdier og tuftet på vissheten om Gud vil det beste for oss. Reis deg opp og kjemp!

Gå til innlegget

Bak kulissene i KrF

Publisert over 11 år siden

Hva skjer egentlig i KrF?

I det ytre ser vi artikler om KrF i landets største aviser, en nestleder som klinker til og markerer så det holder i media, TV-debatter og fete overskrifter.

Bildet er så massivt at en må lure på om noen sitter bak og trekker bevisst i tråder. Det er alltid noen som har en agenda. Denne gangen virker spesielt sirkuset rundt Inger Lise Hansen merkelig tilrettelagt. Det er nestn så en lurer på om hun har fått seg en media-rådgiver. I så fall har hun fått noen mindre heldige råd.

Det begynte med artikler i VG, der en såkalt "drittpakke" mot Dagfinn Høybråten ble presentert og det ble fortalt at "sentrale aktører" i KrF hadde mye å utsette på Høybråtens personlige lederstil. Så begynte det å renne på med samme låt i fela fra merkverdig mange store aviser og TV-kanaler. Snøballer kan selvsagt rulle, men likevel...

I helgen eksploderte det. Konferansen der en skulle samle lokalpolitikerne for samtaler endte i full splittelse. Lise Hansens intervju i Aftenposten så for meg alt for velressigert ut til å bare være et uformelt og lite gjennomtenkt "begeret flyter over"-intervju med nestlederen i KrF. Reportasjen var til overmål krydret med flotte bilder av Hansen, og forsiden i Aftenposten kan vel ingen knipse på over natta sånn helt uten videre.

Hva er strategien og tankegangen bak det som skjer i KrF nå? Hvem er "møbelhadlerne fra Jessheim" som bak kulissene egentlig er ute etter Dagfinn Høybråtens avgang og vil gjennomføre en reformasjon i partiet?

Vi ser jo noen skillelinjer når det gjelder hvem som forsvarer hvem i denne saken. Få er villige til å forsvare Dagfinn Høybråten, virker det som. Et klassisk tegn på maktvakuum og hans sviktende posisjon i partiet, en posisjon som noen helt sikkert vil fylle.

Alle partiledere sitter utrygt nå meningsmålingene går så kraftig ned som de gjør for KrF nå. Og maktens spill er da slik at noen vil prøve å posisjonere seg. Inger Lise Hansen har redusert sine sjanser for gjenvalg svært mye gjennom måten hun har opptrådt på de siste dagene. Hun oppfattes som illojal, ilter og uerfaren.

Men hva er alternativet? Knut Arild Hareide? Jeg tviler på at han er rett mann for å bringe KrF opp på meningsmålingene. Han knyttes også av svært mange i KrF til samme politiske linje som Inger Lise Hansen.

Dette bringer oss til kjernespørsmålet. Finnes det noen i KrF som kan matche Høybråtens som partileder politiske erfaring og tyngde pr. i dag? Neppe. Men det er slett ikke sikkert han blir sittende likevel. Kanskje kan Hans Olav Syvertsen være et spiselig kompromiss som partileder etterhvert. Han oppleves som en fullblods KrF-politiker som er sympatisk og dyktig.

Slik jeg ser det er det avgjørende KrF og partiets evne til å lykkes at skult agenda og skittent maktspill som vi ser konturene av får tak. Dersom verdigrunnlaget og politikken til KrF blir overskygget av slikt som dette blir KrF et hus i strid med seg selv og vil ubønnhørlig falle sammen.

Partiet trenger nå en trygg leder med evne til å nå fram til fotfolket i partiet. Mye mer enn "fornyelse" trenger KrF er en ledelse som innser at nå må man ut og bygge partiet på grasrota. Man må skape tillit, relasjoner og finne gode saker som er mer viktige for landet enn homofili og og vinmonopol. Praktisk politikk som fungerer og gir resultater er det velgerne kjøper.

Ledelsen i KrF vil også angre bittert dersom de ikke innser at partiets grunnfjell av velgere kommer fra kysten. Her ute sier mange at de "ikke kan med" Inger Lise Hansen og hennes likesinnede i partiet. Mange mener også at de har sett uhyggelig lite til henne på våre kanter. Hun oppleves, kanskje med rette, som mest opptatt av egen agenda, ikke partiets. Og når det gjelder de virkelig tunge og viktige politiske sakene, synes mange hun er utydelig og usynlig.

KrF-venner på vestlandet ser nå betydningen av å stå sammen i en viktig stund for partiet. Og de er en maktfaktor som skal og må regnes med av alle som vil noe med partiet. En del trofaste slitere har dessverre allerede forlatt skuta til fordel for andre partier. Mange flere vil gjøre det dersom Inger Lise Hansen vinner fram med sin linje.

Jeg tror Dagfinn Høybråten er hjertelig velkommen til kysten for å snakke mer med lokal- og fylkeslagene her i tiden som kommer. På kysten er vi vant til dugnad, og trengs det en nasjonal dugnad for å gjenreise KrF så vil partiledelsen finne trofaste støttespillere og "hel ved" der.

Gå til innlegget

Bør Brustad gå av?

Publisert over 12 år siden

Staten tapte Aker-saken

Aker-saken ruller videre og på dagens pressekonferanse måtte Sylvia Brustad erkjenne at Kjell Inge Røkke har gitt staten en real knocout. Informasjonen som kommer fra departementet, hovedkontoret til Aker og fra ulike aktører i saken som frenetisk prøver å forsvare sin handlemåte ligner mer og mer på Sylvia Brustads blod.

Skandale

Mer og mer av informasjonen tyder på at Kjell Inge Røkke og hans våpendragere har hatt en omfattende prosess gående i tiden før aksjesalget. Hvordan kunne staten overse dette? Hvilken kontakt med departementet ligger foreksempel bak en lånesøknad til det offentlige på et så stort beløp? Det kunne vel knapt skje hvis ikke sentrale folk var grundig informert om det som skulle skje? I dag fikk vi også bekreftet at en sveitsisk bank mener prisen på skajene Røkke solgte var fair. Skandalen for Sylvia Brustad som næringsminister er komplett.

Markedet reagerte så negativt på aksjehandelen fra begynnelsen at næringsministeren fra dag en var på defensiven. Den første dagen Berit Kjøll uttalte seg virket også hun ekstremt stresset, ja nesten panisk. Jeg synes hverken Kjøll eller Brustad har gitt et troverdig inntrykk når de har forsøkt å forklare sin rolle i saken.

Regjeringens skandaleliste lang som et vondt år

Listen over denne regjeringens fadeser vokser seg stadig lenger. Osmundsen, Haga, Djupedal, Hijab-saken og Aker-saken for å nevne noe. Disse sakene er bare en liten flik av alt som vitner om dårlig skjønn, sviktende moral og elendig politisk håndverk.

Brustad må gå

Regjeringen har gitt opposisjonen en gavepakke av de sjeldne med Aker-saken. Jeg lukter Sylvia Brustads blod men tror også den skal bli husket som den rød-grønne regjeringens banesår etter høstens valg. Grasrota hat-elsker Kjell Inge Røkke og et overraskende stort antall i avisenes meningsmålinger mente han ville vinne saken. De fikk rett. Kan regjeringen leve med det? Jeg tror ikke det. Og derfor er politikkens ubarmhjertige logikk at Sylvia brustad må gå av.

Når vi nå har fått resultatet av flere granskinger viser de at denne saken handler om mer enn politisk samrøre - det er en politisk røre av verste slag. Hørte jeg lyden av noen som kommer for å bære Sylvia Brustad ut av departementet?

Gå til innlegget

Kjedelige og grå kristne

Publisert over 12 år siden

Kvalmende
Den norske kristenheten har blitt grå, forutsigbar og kjedelig. Så pen og pyntelig at jeg blir kvalm når jeg tenker på det. De siste tiårene har vi tapt mer og mer terreng i den offentlige debatten. Mange menigheter er i tilbakegang både når det gjelder åndskraft og medlemmer. Vi klarer hverken å nå eller vinne skarene med evangeliet. Det er trist, men slik er det.

En ny mediavirkelighet
Mediabildet er radikalt forandret de siste tiårene. Den teknologiske utviklingen har åpnet enorme muligheter - men klarer vi å utnytte dem? Det hagler meninger, reklame og nyheter i stadig flere kanaler. Det er trangt om plassen - så mange budskap sendes at man må være profesjonell, målrettet og kynisk for å nå gjennom med sin agenda. Noe Hanne Nabintu Herland og Nina Karin Monsen har skjønt betydningen av når de skriver sine debattinnlegg.

En trenger en klar strategi for å vinne en krig. Det er sjakk. Når den ene parten i krigen gjør et taktisk trekk for å nedkjempe motstanderen må denne svare - eller dø. Slik jeg ser det, tar vi kristne alt for mye bank i media for tiden. Vi må rett og slett tre inn i den nye mediavirkeligheten og bli like profesjonelle som alle andre. Hvis en ser på "kristne" nettsider, pubikasjoner og tv-kanaler i Norge må en jo bare rødme. Fy, det er mye elendig.

Vi blir misbrukt
Det bildet som er skapt de siste årene er at "alle" kristne er mot homofili og for Israel. Det stemmer selvfølgelig ikke. Men det er dette budskapet våre meningsmotstandere har klart å selge inn til oponionen. Det må være helt klart at de har en klar strategi for å marginalisere kristne og hindre vår påvirkningskraft i det norske samfunnet. Ingen bombe - men er vi egentlig oss selv bevisst om hvordan vi håndterer dette?

Kristne, og spesielt de konservative blir oppfattet som en marginal og lite betydningsfull gruppe i den norske samfunnet. Selv om vi er mange flere enn for eksempel de homofile. Vi blir "markedsført" av andre enn oss selv som gammeldagse, reaksjonære og mørkemenn. Og vi klarer ikke engang å ta skikkelig til motmæle - fordi vi rett og slett oppfører oss for lite profesjonelt når vi står fram. Vi har blitt nyttige idioter for media og ulike pressgrupper.

Media henter inn alvorlige menn i grå dresser fra vestlandet til debattprogrammene. De vil at det er slik vi kristne skal se ut. De henter aldri inn noen fra KRIK med joggedress eller klatreutstyr. Aldri en kristen tungrocker eller biker. Når har vi sett folk fra Subchurch på trenddebattene til Thomas "Happy-Tom" Seltzer? De passer ikke med det bildet som en vil skape av oss kristne. Media har ikke helt forstått at det er en helt ny generasjon kristne på gang. Med Iphone og Twitter og som trives på kafè og liker metal. Kristne med piercing og tatoveringer. Homolobbyen bruker de kristne for å skape gjennomslag for sin sak og har klart det. Vi må bare si gratulerer med innsatsen.

Livet er mer en homofili og Israel
Vi har brukt alt for mye tid på å diskutere smale saker som homofili og Israel. Vi har også latt diskusjoner om solidaritet og miljø få alt for stor plass. Vi makter ikke å framkalle mer en lange gjesp i oponionen. Journalistene vet det og derfor gir de også liten plass til oss for tiden. Og vi har oss selv å takke. Vi burde gå mye mer i dybden når det gjelder å være kløktige og profesjonelle lobbyister, mediaaktører og trendsettere. Vi må komme tilbake til budskapet som brenner i hjertet og formidle det. Vi må våge å by på oss selv - og Jesus - på helt nye måter.

Høyres Per Kristian Foss diskuterer på fullt alvor om KrF vil være borte om noen år. Det er slik folk ser på de kristnes påvirkningskraft for tiden. Han har kastet hansken og vi skal svare på utfordringen. Det første skrittet handler om erkjennelse. I mediabildet har kristenfolket vært defensive og uprofesjonelle, stort sett bare synlige når noen kritiserer oss, demoniserer oss eller stigmatiserer oss.

Nyttige idioter
Vi har blitt nyttige idioter for våre meningsmotstandere gjennom å gi dem agendaen. De spiller ut sakene og vi henger på. Der vi skulle tenkt strategisk og taktisk og vært "hode ikke hale", har vi så alt for ofte hengt etter halen med én hånd. Hvis vi da ikke ble ristet av i første sving mens medialokomotivet rullet videre. Vi har vært naive og godtroende. En amerikansk predikant jeg kjenner sa: "You norwegians are just too kind". Jeg tror han har helt rett.

Når selv Jan-Aage Torp har blitt helt forutsigbar i sin kritikk av den nye ekteskapsloven og den rød-grønne regjeringen er det fare på ferde. Han er blitt "politisk korrekt ukorrekt".

OKS er borte
Da jeg kom til Oslo stod journalistene i kø for å komme inn på Camp Meeting for å se alle de kontroversielle predikantene Åge Åleskjær inviterte. I dag har Åge Åleskjær blitt en tannløs og nesten usynlig aktør i den offentlige debatten. OKS som før fikk store overskrifter om helbredelse, tungetale og kristne møter - hvor har det blitt av deres evne til å provosere og engasjere? De har blitt borte. Gikk de seg vill på veien et sted? Og statskirken - statskirken står ribbet tilbake med tre saker; homofili, solidaritet og fattigdomsbekjempelse. Hvor er det glade budskapet blitt av?

Grip tømmene!
Jeg tror på en åndsfylt kirke hvor Guds rikes tegn følger de som tror. En kirke med fødselskraft som engasjerer, provoserer og av og til skaper kaos - slik Jesus gjorde da han gikk omkring på jorden. Denne uken har jeg vært på møter med predikanten Randy Clark i Oslo og fikk se det igjen: Den Hellige Ånd kom med kraft, folk opplevde kraftige helbredelser og profetiske ord ble delt som var helt innertier. Men hvor var pressen? De gikk vel heller til healerne og Snåsamannen. Come on, folkens. Det er tid for å gripe tømmene på hesten!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere