Hallgeir Reiten

Alder: 52
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Bra av Oslo KrF

Publisert over 11 år siden

Noen av dere har kanskje hørt historien om predikanten som indignert sa til Gud på lønnkammeret: ”Kjære Gud, har du lest Vårt Land i dag?”

Da jeg klikket meg inn på Vårt Lands nettutgave i dag, ble jeg ikke indignert, men glad. Hvorfor? Vårt Lands nettutgave dekker i dag gårsdagens årsmøte i Oslo KrF hvor parlamentarisk nestleder Hans Olav Syversen og en rekke profilerte KrFere tok et klart oppgjør med 2. nestleder Inger Lise Hansen fra talerstolen, og advarte mot å endre bekjennelsesparagrafen.

Da jeg gikk ut med grasrotaksjonen, kommenterte fylkeslederen i Oslo KrF utspillet mitt på Dagsrevyen og sa at Oslo KrF var enig med Hansen i flere saker. Måten han ble klippet på, kunne oppfattes som om fylkeslaget gav sin støtte til Hansen. Det er godt at dette bildet nå blir nyansert, slik at vi får vite hvordan virkeligheten på bakken faktisk er.

Sannheten er først og fremst at Oslo KrF har mange svært dyktige og erfarne politikere som har betydd og betyr svært mye for både KrF og Oslo som by. I Ordspråkene står det at ”ved de rettferdiges velsignelse får en by framgang”. Slike politikere opplever jeg at KrF har mange av i Oslo; de er uredde, ærlige, engasjerte, dyktige og oppriktig opptatt av byen og landets beste. Partilaget i Oslo har også en ny generasjon av dyktige og skolerte ildsjeler på vei inn, og mitt håp er at disse får trekke på tyngden og erfaringen til de som har vært med i politikken i mange år, og er ydmyke nok til å ta i mot deres velmente råd.

Det er også godt å se at profilerte KrF-politikere landet rundt nå slutter rekkene og slår ring om partiets verdier og program. Tydelige budskap har nådd fram, både i media og internt i partiorganisasjonen, fra både Oslo, Østfold, Vestfold, Agder-fylkene, Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag og andre fylker. Facebook-gruppen "Bevar KrFs verdigrunnlag" har fått over 1500 medlemmer, blant dem en rekke profilerte KrF-politikere. Det jobbes også svært aktivt med Hansen-saken på lokallagsnivå. Nå hører vi også gjerne mer fra KrFere i Nord-Norge.

Læstadianerne står sterkt på Nord-kalotten. De har samlet over 80.000 til sine tradisjonsrike sommerstevner, og vi kan ikke tro annet enn at Hansens forslag til kursendring ikke faller i særlig god jord blant de av Læstadianerne som stemmer KrF.

Det er slik at bekjennelsesparagrafen bare kan endres ved 2/3 dels flertall på KrFs landsmøte. Mitt stalltips er derfor å lytte til Vebjørn Selbekk, som mener det skal bli en nøtt å få nødvendig flertall til å endre bekjennelsesparagrafen. Kanskje nettopp Inger Lise Hansens utspill i media blir tuen som velter dette lasset - fordi bekjennelsesparagrafen nå har blitt en symbolsak for mange av dem som ikke støtter Hansen.

Landsstyret i KrF skal, slik jeg har forstått det, møtes nå i mars. Da forventer jeg at også de tar et oppgjør med Inger Lise Hansen. Fylkeslederne sendte som kjent før jul et brev til partiledelsen der de ba Hansen legge om stilen. Hun har helt klart ikke fulgt deres råd. Spørsmålet de må ta stilling til, er om Inger Lise Hansen utspill i media den siste tiden har skadet KrF. Dypest sett handler dette om hvor langt en 2. nestleder i et politisk parti kan gå i eget ærend, sett opp mot ansvaret vedkommende har fått delegert av partiets landsmøte.

Til sist et spørsmål: Hvor lenge hadde en nestleder i Arbeiderpartiet blitt sittende om han eller hun hadde gått til pressen og sagt at fra nå av burde AP kjempe for å få reversert ekteskapsloven, bli mer Israel-vennlige, bli mot EU, sikre lengre skjenketider og fri flyt av alkohol, endre partiets navn og utviske Arbeiderpartiets historiske tilknytning til arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen - og i tillegg sagt at disse tingene bare var begynnelsen på forandringene vedkommende ønsket å gjennomføre i AP?

Gå til innlegget

Verdikonservative reiser seg

Publisert over 11 år siden

Verdien av en klar mediastrategi

Media er som de fleste vet kjent som ”den fjerde statsmakt” – og har en unik og skremmende evne til å kunne påvirke folkeoponionen og dermed samfunnsutviklingen. En som skjønte betydningen av dette til fulle var Joseph Goebbels – Adolf Hitlers propagandaminister. Ingen av oss må være naive for hvordan også Norge er et samfunn hvor svært mye av det som skrives og sies i media skyldes bevisst mediastrategi fra ulike hold.

Så langt har ulike pressgrupper lyktes uvanlig godt med å framstille verdikonservative, og spesielt kristne sådanne,  i et negativt lys. Gjerne med bruk av stigmatiserende merkelapper som ”mørkemenn” og så videre. De roper om raushet, romslighet og kjærlighet, mens de selv i virkeligheten fremmer meningenes diktatur og dermed er en trussel mot ytringsfriheten. Jeg tror deres strategi er i ferd med å slå sprekker.

Pressgrupper og lobbyvirksomhet

De samme pressgruppene jobber selvsagt også inn mot politikerne for å gå gjennomslag for sine saker. Et godt eksempel på dette er den nye ekteskapsloven, en lov som har blitt kalt ”politikerloven” og ”en lov uten forankring i folkeviljen” fordi den er et direkte resultat av langvarig lobbyvirksomhet fra LHH mot politiske partier. Mer om hvordan dette skjedde kan du lese her. To gode eksempler på aktive pressgrupper, er Human-Etisk Forbund og Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner som aldri lar en sjanse gå fra seg til å sverte kristne.

Media har aldri vært en uavhengig aktør

Norsk media har lenge jobbet iherdig for å framstille verdikonservative, og spesielt kristne, i Norge som en liten og utdøende gruppe i samfunnet - selv om virkeligheten er at Norsk Luthersk Misjonssamband alene teller over 50.000. Det finnes også en lang rekke andre store og små organisasjoner og miljøer på den verdikonaervative siden av kirkelandskapet.  

At media forsøker på dette burde ikke overraske noen, fordi medias uavhengighet er en illusjon. De aller fleste norske aviser er født ut fra en politisk overbevisning. Bare tenk på A-pressen, som historisk har vært eid av LO og Arbeiderpartiet og har hatt som mål å formidle deres politiske standpunkter. Arbeiderpartiet har i dag ikke eierskap i A-pressen, LO eier i følge wikipedia fremdeles rund 45 %. Venstresiden i norsk politikk har tradisjonelt vært kritiske til alt som smaker av religion og kristendom, preget som de er av tankegods fra marxistleninismen.

Hvem er de verdikonservative?

De verdikonservative i Norge ønsker å verne om verdiene som har formet Norge som nasjon, er nedfelt i vår grunnlov og som beviselig har gitt dette landet framgang. Da kommer man ikke utenom kristendommen og vår kristne kulturarv. De ønsker å forandre for å bevare. De kristne blant disse verdikonservative tror at Bibelens ord fortsatt har relevans, også utenfor kirkerommet - for hele samfunnslivet – dermed også politikken. Disse ønsker å verne om troen, verdiene, holdningene og tradisjonene som gav Norge framgang - de samme verdiene som gjorde KrF til parti og samfunnskraft og har sikret partiet en viktig plass i norsk politikk.

Ikke bare kristne

Langt fra alle verdikonservative er kristne. Mange av dem finnes utenfor kirken og ønsker at Norge fortsatt skal ha et ankerfeste i den kristne kulturarven og de kristne verdiene. Det er også gansnke mange som blir verdikonservative for tiden, ganske enkelt fordi vi som aldri tidligere møter andre ideologier og filosofier i vår egen nasjon. Forskjellene kommer dermed mye tydeligere fram sett mot vår egen historiske arv. Vi ser derfor en oppvåkning for betydningen av verdier i det norske samfunnet, selv om mange, også topppolitikere, får problemer når de skal forklare hva verdier egentlig er. En god del av de verdikonservative utenfor kirken har funnet sin havn i politiske partier på høyrsiden. Men for svært mange av dem vil også KrF være et godt alternativ. Meningsmålinger viser da også at mange flere kan tenke seg å stemme KrF enn de som faktiske gjør det i dag.

Spillet om KrF

Det nye nå, er at den samme taktikken som har blitt benyttet av pressgrupper, lobbyister og media for å marginalisere de verdikonserative nå også benyttes av den liberale fløyen i KrF. Dette for å få gjennomslag for å omgjøre KrF til et kristendemokratisk parti med mer liberale standpunkter og sette et skarpt skille mellom tro og politikk. Denne interne lobbyen har en "mye større agenda", de ønsker å redefinere KrF i det politiske landskapet og gjøre betydelige forandringer i partiets politiske program. Dette sier blant andre Inger Lise Hansen rett ut i en rekke intervjuer. Hun og andre KrFere på hennes linje har til fulle skjønt betydningen av å bruke media aktivt for å fremme sine synspunkter, og langer ut mot ”konservative” og ”bedehusfolk”.  Denne fløyen har, som Aud Kvalbein påpeker i et innlegg her på på www.verdidebatt i dag, vært aktive spillere i partiet lenge. Men nå har den liberale fløyen i KrF blitt mye mer aggressive, synlige og aktive, og har slik Erling Rimehaug skrev i en kommentar i Vårt Land tidligere i vår ”kastet en stridshanske”.

Uventet kamp?

Kanskje trodde den liberale fløyen i KrF at de skulle få lett spill, og enkelt få igjennom sin historiske reformasjon av partiet i en kritisk situasjon med historisk lave meningsmålinger. Men så langt tror jeg debatten og innsatsviljen fra den mer verdikonservative fløyen i partiet vist at det helt motsatte blir tilfellet.

Mitt inntrykk er at kampviljen blant de verdikonservative i KrF er større enn på lange tider. Mange som har følt seg stigmatisert og latterliggjort, har gjort nettopp det deres motstandere ønsket: De har blitt usynlige og passive. Noen har satt seg på gjerdet, andre har gått stille i dørene til andre politiske partier. Nå er deres holdning at nok er nok. Det er aldri for sent å reise seg opp.

Derfor er det både godt og klokt at både Aud Kvalbein og Finn Jarle Sæle nå står fram og kaller de verdikonservative inn på banen i KrF igjen. Som Sæle sier i dagens kommentar på websiden til avisen Norge i dag: Dette er ikke tiden for å melde seg ut, dette er tiden for å melde seg INN i KrF. Mange av grasrotfolket i KrF som jeg møter på min vei er mer enn kampklare. Vi vet at ting tar tid i politikken, men ingen må tro at det vi fronter i denne saken bare er noe som går over av seg selv. Vi skal gå på våre lokallagsmøter i fortsettelsen også for å være synlige og delta aktivt i debatten om framtidens KrF. Vi skal fremme resolusjoner. Vi skal bruke vår stemme når viktige valg skal tas. Det kan alle være helt trygge på!

Gå til innlegget

Gratulerer, Finland

Publisert over 11 år siden

Norske aviser er i dag naturlig nok fulle av lovprisning over Norges gode innsats i OL.

Men har noen husket å gratulere finnene?

Jeg synes vi skulle gratulere dem fordi de helt tydelig IKKE har dopet seg denne gangen, det viser de høyst middelmådige resultatene de har oppnådd.

Det er en gledelig utvikling det er grunn til å rose finnene for!

GRATULERER!

Jeg håper dere kommer sterk tilbake med fantastiske atleter som Juha Mieto. Jeg husker ennå hvordan stavene hans formelig bøyde seg da han fosset fram i min barndoms OL og VM.

Gå til innlegget

Aano-utvalget

Publisert over 11 år siden

Det har blitt meg fortalt at KrF på 80-tallet satte ned et utvalg ledet av Jakob Aano, som blant annet vurderte bekjennelsesparagrafen.

Utvalget konkluderte den gang, slik jeg har forstått det, med at det ville være mest hensiktsmessig for KrF å beholde bekjennelsesparagrafen.

Jeg synes det er interessant at partiet en gang tidligere har vurdert dette, og skulle gjerne ønske å lese Aano-utvalgets konklusjoner.

Det jeg lurer på nå, er om noen har dette materialet i elektronisk versjon og i så fall kan gjøre det tilgjengelig for allmennheten? Det ligger ikke ute på KrF sin hjemmeside så langt jeg kan se.

For min del synes jeg det ville være spennende og nyttig å lese hva Aano-utvalget skrev for å få litt mer historisk perspektiv nå når KrF igjen diskuterer bekjennelsesparagrafen.

Noen som kan hjelpe, eller har nok oversikt til å oppsummere litt her??

Gå til innlegget

Dømmende?

Publisert over 11 år siden

Den siste uken har debatten naturlig nok gått høyt vedrørende mitt utspill om at Inger Lise Hansen bør tre til side som 2. nestleder i KrF.

Kommunikasjon er en kunst, den store utfordringen er å få mest mulig samsvar mellom budskapet en sender og det mottakeren faktisk oppfatter. På veien mellom sender og mottaker kan budskapet forvrenges kraftig.

I mitt tilfelle grep pressen fatt i en blogg jeg skrev.

Da jeg gikk ut med grasrotaksjonen, viste jeg til fire saklige argumenter for at Inger Lise Hansen burde fratre som nestleder:

1. Hun har gjort situasjonen umulig for seg selv i fortsettelsen med tanke på å kunne fronte KrFs vedtatte program, når hun markerer uenighet med programmet på en rekke punkter som tradisjonelt har vært viktige kampsaker for KrF.

2. Hun har gjort situasjonen umulig for de tillitsvalgte i KrF som skal skal argumentere for det samme programmet,  når hun sår tvil om hva KrFs ledelse egentlig står for.

3. Hun har vist illojalitet mot landsmøtet som faktisk har vedtatt et politisk prgram som går fram til 2013. Dette programmet er Hansen valgt for å fronte.

4. Hun har vært illojal mot resten av partiledelsen gjennom å gå ut i pressen uten å avklare det internt først (selv om hun hevder det var en arbeidsulykke, så gjorde hun faktisk intervjuet før hun informerte)

Til sist understreket jeg at jeg ikke på noen som helst måte ønsket Hansen eller hennes meningsfeller ut av partiet, tvert i mot sa jeg at det er viktig at alle blir i partiet og tar debatten i de riktige kanalene.

I etterkant har mange, ikke minst media, forsøkt å tillegge meg at jeg åndeliggjør dette, at jeg vil kaste Inger Lise Hansen ut av KrF og gjøre KrF til et smalt, kristeligøst parti for noen få bedehusfolk på vestlandet. Det er ikke saken overhode. I tillegg drar en del opp den gamle merkelappen "mørkemann".

Det mest skuffende har kanskje vært at også visse kristne aviser har tillagt meg, helt uriktig, at jeg ønsker å kaste Hansen ut av partiet. Senest i går måtte jeg stå på litt for å få norges største kristne avis til å endre billedteksten i en artikkel der budskapet var at jeg ønsket å kaste Inger Lise Hansen ut av KrF.

Det jeg i virkeligheten har gjort er å peke på noen veldig jordnære og saklige grunner til at jeg mener Hansen bør tre til side.

Dypest sett er spørsmålet: Hvor langt kan en nestleder i et politisk parti gå når det gjelder soloutspill i pressen som er i direkte konflikt med partiets vedtatte program? Det har ledelsen i KrF ikke tatt stilling til så langt, selv om 19 av 22 fylkesledere først gikk ut og kalte Hansens utspill en tabbe. Hvis en knesetter at alle tillitsvalgte på høyt nivå kan si hva som helst til pressen, kan det jo bare ende med katastrofe. Uansett om Hansen blir sittende eller ikke, så må KrF, slik jeg ser det, få betydelig klarere rutiner på det området etter dette.

Så langt går KrF bare rundt grøten og forsøker å skyve det partiets nestleder faktisk har gjort under teppet. I tillegg forsøker noen å framstille tingene som om enkelte (jeg leser jeg) er dømmende og lite kjærlige når vi påpeker at partiet faktisk har et program som lederne er valgt til å fronte. Hva er logikken i det?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere