Hallgeir Reiten

Alder: 52
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Islamisering

Publisert over 11 år siden

Hege Storhaug, informasjonsansvarlig i Human Rights Service, er sitert med sterke påstander om islamisering i Norge i et intervju i avisen Norge i dag. Intervjuet kan du lese her: http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=17397

Storhaug har arbeidet med dette feltet i mange år som journalist og forfatter. Hovedfokuset hennes har vært på kjønnsrelaterte tema som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, frihetsberøvelse samt sosial og religiøs undertrykking. Hennes arbeid innbefatter blant annet to års journalistisk virke i Pakistan.

I intervjuet i Norge i dag er Storhaug sitert på at hun mener media, akademia og politikere lurer det norske folk gjennom å trikse og manipulere med de faktiske forhold om innvandringen, slik at fakta ikke kommer fram. Blant annet anklager hun avisen Aftenposten for å manipulere med tall.

Muslimer forfølger jøder i Europa. Storhaug peker også på at jøder nå forlater Europa på grunn av forfølgelse  fra muslimer, og mener det vil bli full kollisjon mellom det islamske lovverket, menneskerettigheter og demokrati. I Engeland har muslimene med regjeringens velsignelse opprettet flere sharia-domstoler. Storhaug frykter at Norge kommer etter.

Peker på Jesus.  "De store forskjeller mellom kristendommen og islam utkrystalliseres i Jesus, som er den rake motsetning til profeten Muhammed", fortsetter Storhaug. "Vi i den kristne verden har vært heldige som har hatt Jesus som det fremste eksempel".

KrF naive? Hege Storhaug kaller i intervjuet KrFs innvandringspolitikk grenseløst naiv, og plasserer KrF sammen med SV i det poltiske landskapet når med tanke på innvandring.

Hva mener du?

Gå til innlegget

Uenig med Tungesvik

Publisert over 11 år siden

I leserinnlegget ”KrF – vedkjenning eller vandel” som er trykket i flere aviser, argumenterer tidligere stortingsrepresentant Hans Olav Tungesvik for at god vandel er viktigere enn bekjennelse for tillitsvalgte i KrF.

Tungesvik konkluderer med at kravet om kristen bekjennelse for de tillitsvalgte i KrF er mindre aktuelt enn det engang var. Slik jeg forstår ham, er han blant dem som mener at bekjennelsesparagrafen i KrF nå bør endres.

Når Tungesvik begrunner sitt syn, viser han til at kirken ikke krever kristen bekjennelse av de som velges inn i sogneråd, bispedømmeråd og kirkeråd. Kan da KrF stille strengere krav til sine tillitsvalgte? Han mener også bekjennelsesparagrafen kan hindre mennesker som støtter KrFs verdigrunnlag og program i å gå inn i aktivt partiarbeid.

Jeg er helt uenig med Tungesvik i hans konklusjon vedrørende bekjennelsesparagrafen:

Han skriver i sitt innlegg: ”Det er neppe noen som ikke har forståelse for at det var et nødvendig og rett grunnlag ved dannelsen av et nytt politisk parti som skulle ha som hovedoppgave å motivrke de sterke anti-kristelige strømningene som gjorde seg gjedende i denne tiden. Åndskampen i samfunnet gjorde det nødvendig med klar kurs og tydelig tale”.

Er det slik at åndskampen er mindre i dag?  Det tror ikke jeg. Åndskampen er heller større. Derfor mener jeg det er all grunn til å verne om bekjennelsesparagrafen i KrF.

Når det gjelder argumentet om at selv kirken ikke krever bekjennelse av de som velges til sogneråd, bispedømmeråd og kirkeråd, så høres det kanskje i første omgang besnærende rimelig ut.

Hvis en tenker litt mer på dette, så er dette argumentet både trist og litt skremmende. Slik er altså tankegangen og praksisen i folkekirken: Det stilles ikke krav til kristen bekjennelse for dem som skal være med å styre den. Det kan fort bli åndelig fattigdom av slikt.

Tungesvik mener at det er med kristen vandel at ”du viser at du i mitt hjerte bor”. Dette forstår jeg da som god moral. Moral er vel og bra. Men det kan aldri gi oss åndelig innsikt. Bibelens sier det slik: ”Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bare bedømmes på åndelig vis” (1. Kor. 2,14). Vi trenger altså Den Hellige Ånd innabords. Når vi tror i vårt hjerte og bekjenner med vår munn, faller dette på plass. For et parti som er tuftet på tanken om å motvirke ani-kristelige strømninger i samfunnet, er derfor en klar kristen bekjennelse for partiets tillitsvalgte av stor betydning.

Dette så de som grunnla KrF som politisk parti.

Nettopp derfor la de inn den såkalte ”bekjennelsesparagrafen” i partiets lover som lyder slik:

§ 2 TILLITSVERV

Stortingsrepresentantene, fylkestingsrepresentantene, kommunestyrerepresentantene, styremedlemmene og ellers alle som blir valgt eller oppnevnt til ett eller annet tillits­verv, må være bekjennende kristne og være enige i partiets grunnsyn.

De som grunnla KrF som parti la også inn en egen ”beskyttelsesparagraf”:

§ 12    LOVENDRING

Disse lovene kan endres på et landsmøte når minst 2/3 av landsmøtets medlemmer stemmer for det. Forslag til lov­endringer som er kommet sentralstyret i hende minst 3 måneder før landsmøtet, har krav på behandling. Landsstyret skal før landsmøtet gi innstilling på de forslag til lov­endringer som er kommet til behandling på landsmøtet.

Paragraf 12 viser at de som laget lovene for KrF hadde en klar hensikt med bekjennelsesparagrafen. De mente tydeligvis at partiets identitet står og faller med at KrFs tillitsvalgte har en kristen tro i bunn. De var også framsynte nok til å se at bekjennelsesparagrafen kunne komme under press og skrev derfor ”beskyttelsesparagrafen” paragraf 12 med tanke på dette.

Den sier: I §§ 1 og 2 kan det bare gjøres språklige endringer.

Så det er et åpent spørsmål om bekjennelsesparagrafen juridisk sett i det hele tatt kan endres med tanke på innhold.

Jeg mener altså at den heller ikke bør endres. På den andre siden er alt som trengs det som Bibelen sier i Romerne 10,9: ”For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst”. KrF hverken kan eller skal spørre etter ”perfekte” mennesker, ganske enkelt fordi det ikke finnes noen som er perfekte. Vi er alle syndere som trenger en frelser, og ingen er bedre enn andre i Guds øyne.

Men vi kan likevel med frimodighet spørre våre tillitsvalgte om de tror på Jesus Kristus.

Gå til innlegget

Ord og politikk

Publisert over 11 år siden

I den pågående debatten rundt KrF er det verdt å reflektere litt over ordbruken.

Når man skal selge inn en var eller et budskap vet vi som driver med salg at det er viktig å velge riktige ord.

Denne konkrete saken gjelder strategiske veivalg for et politisk parti. KrF gjorde et dårlig valg og har den siste tiden fått fanden malt på veggen gjennom dårlige meningsmålinger. Dette roper på praktiske grep for å snu utviklingen, det kan vel alle være enige om.

En fløy i partiet mener løsningen er å ta KrF i en mer liberal retning.

I denne sammenhengen har vi fått servert en rekke slike ord og begrep som er godt kjent fra kommunikasjonsteorien: Åpen, raus, større takhøyde, spennende, inspirerende, nytenking, fornyelse, inkludere.

Dette er ord som er lette å selge inn til ”kunden”, såkalte ja-ord, ord som gir positiv gjenklang. Noe ligger bak våre ordvalg. Ofte konsulteres mediarådgivere når en ønsker å selge inn et budskap eller en vare. Fordi vi oversvømmes av politiske budskap og reklame hver dag, er det viktig for senderen av budskapet å få gode råd.

Det er klart at den som ønsker å gå en annen vei, å gjøre KrF tydeligere på hva partiet allerede står for – å holde stø kurs i en vanskelig tid - har en tyngre salgsjobb.

Her vil motpartens kommunikasjonsrådgivere ofte gi råd om å forsøke å få motparten identifisert med negative ord som mørkemann, sneversynt, gammeldags, ekskluderende, stokk konservativ, lite nytenkende, lite inkluderende. Ord som gir en negativ klang.

Andre ord er mer naturlige å velge: Tydelig, solid, lojal, langsiktig, gjenkjennelig, verdibevisst, ærlig, trygg, ideologisk sikker, klar, uredd, engasjert, overbevist.

Når det gjelder debatten om veien videre for KrF, er det viktig å gå litt bak ordene som brukes for å ”sukre pillen”. La oss se nærmere på noen av dem:

Åpen – hva er det egentlig man åpner for?

Raus – hvem er det man er raus mot og ikke?

Større takhøyde – hvilke konsekvenser får det for KrF og hva vil man ha større takhøyde på?

Fornyelse – hva vil det i så fall innebære for KrF sett mot partiets utgangspunkt og historie, vårt verdigrunnlag og vår nåværende politikk?

Hva er det egentlige budskapet?

  1. Man åpner for mer støtte til palestinerne på bekostning av Israel og Israels sikkerhet
  2. Man åpner for ja til EU
  3. Man åpner for å akseptere en ekteskapslov som avskaffet vår historiske forståelse av ekteskapet som institusjon for en mann og en kvinne
  4. Man åpner for større tilgjengelighet av alkohol
  5. Man åpner for å fjerne bekjennelsesparagrafen

Går en dypere enn dette, ønsker de som vil fornye å redefinere partiet - grunnleggende sett for å skaffe større oppslutning.

Hva tror du er riktig svar på spørsmålet? Hvordan snu meningsmålingene for KrF?

Gå til innlegget

Hva med barna?

Publisert over 11 år siden

Vårt Lands utviklingsredaktør Ingrid E. Fagervik skriver i sin blogg "Like-problemstillingen" her på verdidebatt.no i dag følgende om Ingunn Yssen og Marie Simonsens kronikk i Dagbladet på kvinnedagen:

«Kvinner bør ikke få barn» var sitatet i VG mandag. Ingunn Yssen og Marie Simonsen hadde skrevet en kronikk om kvinnekampens status i 2010, og den diskuteres fortsatt. Kronikken har fått et dårligere rykte enn den fortjener.

Da min datter kommenterte utspillet fra Yssen og Simonsen i Dagbladet som lå på stuebordet hjemme, sa hun kort og godt "takk for den, da...". Har disse to damene tenkt på hvordan det oppleves for barn å bli problematisert på denne måten opp mot lykke, jobb, karriere og penger?

Kan det være at noen av dem tenker "ja da er det vel slik vi har tenkt, vi er først og fremst et problem for de voksne" etter å ha lest om Yssen og Simonsens kronikk i avisene?

Det finnes hundretusenvis av barn i dette landet som hver dag blir et offer for tidsklemma. Mamma og pappa har det travelt. Mamma og pappa skal bare...Mamma og pappa er sinte og utålmodige på morgenen fordi de må rekke jobben...Mamma og pappa er sure, slitne og kjefter når de kommer hjem etter jobben...Pappa sitter med nesen mot dataskjermen hele kvelden fordi han er så "heldig" å ha tilgang til sitt digitale skrivebord på jobben hjemmefra. Mamma må levere resultater på jobben, må vite, derfor jobber hun overtid. Mamma og pappa krangler fordi de er slitne og rett og slett ikke får jobbliv og familieliv til å gå opp tidsmessig og praktisk.

Hjemme sitter mange av barna og spiller DS, playstation, ser på barne-tv eller chatter - og lengter i virkeligheten etter foreldrekontakt, fordi det som betyr noe i dette samfunnet er jobb, jobb, jobb. Karriere, karriere, karriere. Rettigheter, rettigheter, rettigheter. Arbeid til alle er jobb nummer en, står det øverst på Arbeiderpartiets webside. Vi må skape vekst. Framgang. Vi må lykkes. Vi må ha likestilling, forstås.

Kjernefamilien rakner i dette landet. Kan det ha sammenheng med våre verdier og kravene til effektivitet, verdiskapning og personlig frihet? Flere og flere av barna som er offer for vårt høyeffektive og egoisme-fremmende samfunn ringer nå til ulike "nødtelefoner" for å få voksne å snakke med om sine problemer.

Hva er det som skjer med gamle mor Norge?

Gå til innlegget

Biskopen snur

Publisert over 11 år siden

Biskop Tor B. Jørgensen snur og vil likevel ikke gå inn for boikott av israelske varer.

"Respons, refleksjon og samtale med aktuelle aktører peker i retning av at en slik linje vil gjøre situasjonen vanskeligere", sier Jørgensen til Avisa Nordland.

Han holder fast ved at han som biskop kan og bør engasjere seg i politiske spørsmål og mener at enten det gjelder homofile, asylsøkere, oljeutvinning eller palestinernes situasjon i Israel, så er dette spørsmål som kirken bør kunne mene noe om.

Fjellvettreglene sier som kjent at det er ingen skam å snu. I denne saken har Jørgensen handlet klokt.

La oss nå se litt på hva som gikk forut for biskopens snuoperasjon: Vebjørn Selbekk skrev lederen "Verstingen blant biskopene" i Dagen Magazinet, der han kristiserte Jørgensen for at han blander sammen politikk med sitt embede som biskop i DNK, og minnet ham om at selv SV nå har forlatt boikottlinjen.

Parlamentarisk nestleder Hans Olav Syversen i KrF fulgte opp med tydelig tale til biskopen. Til slutt valgte også Jonas Gahr Støre også å advare ham offentlig mot å gå inn for boikott.

Jørgensen kom på defensiven og måtte snu. Det var enda godt.

Det nytter å reise seg opp og si tydelig fra.

Jeg er enig med biskopen i at også kirkens menn og kvinner må har rett til å ha politiske meninger. Samtidig savner jeg en tydeligere grenseoppgang mellom det åndelige regiment (kirken) og det verdslige regiment (staten) i dette landet. Nå blander kirken seg inn i politikken og politikken seg inn i kirken, slik redaktør Helge Simonnes i Vårt Land flott fronter i sin blogg "Tolvte biskop i tolvte time" (http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread45798/)

Mitt spørsmål til biskopene er: Hvorfor er ikke abort høyere på listen over ting det er aktuelt å uttale seg politisk om? Hvorfor hører vi ikke biskopenes tydelige forsvar i media for ekteskapet mellom mann og kvinne som hellig sakrament og kirkelig tradisjon gjennom tusen år? Hvor er biskopene som markerer i media mot sekulariseringen i Norge? Hvor er biskopene som kaller folket til omvendelse fra moralsk forfall og oppgjør med synd?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere